Migrasjon

Halvor Johannessen og familien hans utgjorde elleve av de 78 passasjerene som var ombord på skonnerten Ebenezer da den la fra kai i Dusevigen utenfor Stavanger i april 1850. Kort tid før avreise fikk Halvor utstedt reisepass til seg selv, konen Ingeborg og syv mindreårige barn. Eldstesønnen hans, Johan, fikset reisepass til seg selv og konen, Karen Malene. De to hadde giftet seg mindre enn to uker før avreisen. Reisemålet var New York og deretter Wisconsin. 

I passene blir Halvor og sønnen Johan relativt likt beskrevet. De er middels høye og vanlig bygget med mørkt hår og blå øyne. Det som skiller dem fra hverandre, er alderen og personene som er innskrevet i reisepassene sammen med dem.

Pas for Halvor Johannessen Jaasund med Hustrue Ingeborg Tjærandsdatter og 7 Børn. 48 Aar gl., Hæggebostad Pgd. norsk, middelmaadig, proportioneret, mørkt, blaa, til New York i Nordamerica.

Pas for Johan Halvorsen Jaasund med Hustrue Karen Malene Hansdtr., 22 ½ Aar, Hauskens Præstegjæld, norsk, middelmaadig, proportioneret, mørkt, blaa, til New York i Nordamerica.

I kirkeboken har presten notert at følgende familiemedlemmer skal ha reist til Amerika i april 1850: Halvor Johannssen, Ingeborg Tjærandsdatter, Johan og konen Karen Malene Hansdtr., Marthe Oline (20), Ingeborg Helen (15), Karine (12), Gunnild (9), Ane Christine (6,5), Halvor (4), Carl Johan (1,5).

Reisen over Atlanterhavet var, ifølge avisoppslag i Stavanger Amtstidende og Adresseavis, den tredje kaptein Clausen og skonnerten Ebenezer skulle gjennomføre. Det ble flere ganger annonsert for den. To dager før julaften i 1849 stod følgende på trykk i avisen: 

Til Amerika
afgaaer, om Gud vil, i Begyndelsen af April Maaned næste Aar Skonnert Ebenezer, Cap. H. C. Clausen, hvilket herved bekjendtgjøres til Underretning for dem, der have tegnet sig til at følge samme som Passagerer.
Stavanger den 14de December 1849
L. & S. Svendsen.

Lørdag 23. februar 1850 ble det også reklamert for Ebenezers reise over Atlanterhavet: 

Til Amerika
afgaaer, om Gud vil, i April Maaned vor bekjendte hurtigseilende kobberhudede Skonnert Ebenezer, Capt. H. C. Clausen, som ogsaa i de 2de foregaaende Aar har gjort samme Tour, og har da baade Capitain og Skib i enhver Henseende vundet Passagerernes fuldkomne Tilfredshed. De som ville benytte denne gode Leilighed anmodes om at lade sig tegne og indbetale Haandpenge snarest muligt.
L. & S. Svendsen.

En nesten identisk annonse stod på trykk i avisen to ganger til i starten av mars, men det var da presisert at maks antall passasjerer var 75. I tillegg stod det at frakten var den samme som hos andre i området.

Hvilke kilder kan gi oss kunnskap om hvem Halvor var og om livet han og familien levde i Norge? Hva kan de fortelle om årsakene til eller motivasjonen for at familien valgte å forlate gården de tidlig på 1840-tallet hadde kjøpt for å slå seg ned i et nytt land på andre siden av Atlanterhavet? Hvilke spor kan ulike kilder gi om de forberedelser familien gjorde i forkant av avreisen?

Halvor Johannessen – hvem var han?

En foreldreløs og omvandrende ung mann fra Agder 

Det er ikke lett å finne arkivkilder eller andre kilder som forteller om Halvors liv før han ble konfirmert i 1823. Presten i Hægebostad som konfirmerte ham, har notert at han, etter skjønn, har fastsatt Halvors alder til å være 19 år. Foreldrenes navn er ikke oppført i kirkeboken. Verken Halvor eller presten har kjennskap til hvem de var. Både presten og Halvor var usikre på om han var døpt. I og med at konfirmasjonen er en bekreftelse på dåpen, valgte presten å døpe ham i forbindelse med at han skulle konfirmeres. 

En ungkar og husmann som stiftet familie i Rogaland

To år etter konfirmasjonen er Halvor registrert innflyttet i Rennesøy i 1825. Det er notert at han da var omtrent 21 år gammel, og at yrket hans var "Steensætter og Smed". Han giftet seg med Ingeborg Tjærandsdatter i 1826 og året etter kom sønnen Johan til verden. Halvor og Ingeborg var på dåpstidspunktet registrert som husmannsfolk under Hausken kirkegård i Hausken sogn. Det var de også da datteren Martha Olene ble født tre år senere. Martha Olene døde to år gammel sommeren 1832. En ny datter som ble født et halvt års tid senere, fikk samme navn.

Familien på fire er registrert utflyttet fra Rennesøy til Eltervåg i Frue sogn sommeren 1837. På flyttetidspunktet var Halvors yrke oppgitt å være husmann. Etter noen år på husmannsplassen Sletten flyttet familien, som var blitt utvidet med ett medlem til; datteren Karine, til Jåsund i Håland (Sola) der Halvor hadde kjøpt en gård.

En bonde og husfar som solgte gården og utvandret med familien til Amerika

Mens de drev gården på Jåsund fikk familien fire nye tilskudd; døtrene og Gunnild og Ane Christine samt sønnene Halvor og Carl Johan. Halvor, som ikke selv visste hvem foreldrene hans var, hadde, i løpet av de 22 årene han hadde vært gift, blitt far til åtte barn. Han klarte å jobbe seg opp fra å være husmann til å bli bonde. I tillegg mestret han flere andre yrker. Da han flyttet til Rennesøy i 1825 skal han ha vært stensetter og smed, og da han 25 år senere annonserte auksjon på gården på Jåsund, omtalte han seg som murmester.

Sommeren 1849 ønsket Halvor å selge gården. I Stavanger Amtstidende og Adresseavis stod følgende annonse på trykk:

Et Jordstykke paa Gaarden Jaasund i Sole Skibrede, af I ½ Spand Kornskyld, med paastaaende Husebygninger, bestaaende af Vaaningshuus, Lade, Fjøs, Tørkehuus og et lidet Søhuus, samt endvidere 2de Køer, 1 Hest, endeel Gaards- og Fiskeredskaber tilligemed en Fiskebaad paa 75 Tønder Sild i complet Stand, er underhaanden at faae tilkjøbs af 
Halvor Johannesen, paa Jaasund. 

Kanskje var det på dette tidspunktet at Halvor og familien bestemte seg for å utvandre til Amerika? De hadde trolig kjennskap til at noen få andre familier fra området hadde gjort dette tidligere. Kanskje hadde de til og med sett oppslaget i Stavanger Amtstidende og Adresseavis om at det i april samme året var 75 personer som hadde satt kursen mot New York med skonnerten Ebenezer? Blant disse var det seks familier. Kanskje hadde de også hørt om at det året før var 60 personer som hadde gjort det samme? Også den gangen var det noen få familier med barn som reiste, og alle kom vel frem. 

Salget av gården tok en del tid, men i mars 1850 var det i boks. I panteboken er både Halvors tidligere kjøp og det aktuelle salget av gården tinglyst 6. mars 1850.

Etter at gården var solgt, stod eiendelene for tur. Halvor tok kontakt med sorenskriveren for å få organisert en auksjon der disse skulle få nye eiere. Auksjonen ble gjort kjent gjennom annonse i Stavanger Amtstidende og Adresseavis noen uker i forveien. Lørdag 9. mars 1850 stod følgende på trykk i avisen: 

Tirsdag den 2den April førstkommende, Kl. 10 Formiddag, bliver, efter Forlangende af Muurmester Halvor Johannessen, Auction afholdt paa Gaarden Jaasund i Sole Skibrede over Reqvirentens Løsøre, bestaaende af 2 Køer, 1 Seilbaad paa 75 Tdr., endeel Havrekorn, Fiskeredskaber, Gaardsredskaber og Indbo af forskjelligt Slags m.m. Conditionerne erfares ved Auctionen.
Jedderens og Dalernes Sorenskriveri den 6te Marts 1850.

Som det fremgår av annonsen, var Halvor ikke bare bonde, men også murmester. På auksjonen var det flere redskapstyper som gikk under hammeren. I tillegg til gårdsredskaper ble det også solgt skomakerverktøy, snekkerverktøy, fiskeredskaper samt smieredskaper og -utstyr. Av møbler og innbo solgtes blant annet vugge, stoler, bakstebord, kjevle og bakerovn med tilhørende gryte. Klær som sydvest, oljetrøye og hatt, ble også auksjonert bort. Flere båter, tønner med og uten korn, to kyr og en salmebok fikk også nye eiere. Totalt ble 212 gjenstander solgt for en samlet sum av 144 Spesidaler, 4 ort og 15 skilling. 

Avisintervju med Halvor før avreise med Ebenezer

På avreisedagen fortalte Halvor til Stavanger Amtstidende og Adresseavis om hvorfor han nå valgte å ta familien med seg over Atlanterhavet. Han hadde tro på egne arbeidsevner og på de mulighetene et liv i Amerika kunne by på. Bakgrunnen for denne optimismen var at han i Norge hadde klart å jobbe seg opp fra å ikke eie noe til å kunne kjøpe sin egen gård som han hadde drevet så godt at den kunne selges med god fortjeneste. Reisen over Atlanterhavet for seg og familien hadde han betalt 300 spesidaler for, men han hadde fremdeles en betydelig pengesum igjen. Halvors fortelling og nyheten om Ebenezers overfart ble ikke bare gjengitt i Stavanger-avisen. Den stod også på trykk i flere andre aviser, blant annet i Morgenbladet: 

Stavanger, den 19de April. Skonnerten 'Ebenezer', Kaptain Clausen, her af Stedet, ligger nu paa Udhavnen Dusevig med 78 Passagerer, hvoraf 23 Børn, for at afgaa til New-York. Det er den 3die Reise, som dette Fartøi gjør med Emigranter til Amerika. Af Emigranterne ere 3 fra Hardanger og 2 fra Mandal; de Øvrige ere fra Strands, Torvestads og Soledals Præstegjeld, samt 4 Familier her fra Byen. Fra Haalands Præstegjeld er blandt Udvandrerne en Mand ved Navn Halvor Johannesen Jaasund med Kone, 7 Børn, en voxen Søn og Sønnekone. Vi anføre dette som en Mærkelighed; thi saavidt os bekjendt er dette den første Familie, der udvandrer fra Jæderen. Men Manden er heller ikke saa ganske at regne for Jæderbonde; thi for omtrent et Snees Aar siden byxlede han en Plads under Rennesø Præstegaard, som han bebyggede og opdyrkede saa godt, at han efter flere Aars Forløb afhændede den med god Fordeel. Senere opdyrkede han et Stykke Jord inde i Fjordene og kjøbte endelig en Eiendom ved Hafrsfjorden, som han ogsaa opdyrkede og solgte med saa stor Fordeel, at han, efterat have erlagt for sig og Familie over 300 Spd. i Fragt, Landgangspenge og for Transport til Wisconnsin, endnu havde henimod 100 Spd. i Behold. Denne Mand, der nu er 48 Aar gammel, har, uagtet en temmelig stor Familie, uden fra Begyndelsen af eie det Mindste, arbeidet sig saaledes op ved Jorddyrkning og Oprydning, og fortjener at omtales som et Beviis paa, hvad Flid og Arbeidsomhed kan udrette. Manden forlader nu sit Fædreland, da han er af den Formening, at naar han her kunde bringe det saa vidt, saa maa han i Amerika kunne gjøre det endnu bedre. (Stav. Amtst.). Her sitert etter Morgenbladet 27. april 1850.

Reisen over Atlanterhavet

Hvordan Halvor og familien personlig opplevde å krysse Atlanterhavet vet vi ikke noe om. Likevel har vi en del kunnskaper om selve reisen. Vi vet ut fra arkivet til Stavanger losoldermann at skonnerten Ebenezer forlot havnen i Dusevigen 15. april 1850 med kurs mot New York. Kapteinen var H. C. Clausen, og losen het Svend Kolnes. Overfarten var det mange som var interesserte i å høre nytt fra, og flere aviser hadde ulike oppslag om den.

Kort tid etter avreise annonsertes en ny mulig tur i august det samme året under forutsetning av at det var nok interesserte. 

Vor Skonnert Ebenezer, Capt. H. C. Clausen, som nu er afgaaen til Amerika med Emigranter, agte vi at lade gjøre en saadan Tour til i Aar, hvis han lykkelig udfører denne Reise og et tilstrækkeligt Antal Passagerer melder sig til den anden, som forhaabentlig vil kunne foregaae i Begyndelsen af August Maaned.
Stavanger den 18de April 1850. 
L. & S. Svendsen.

Den 14. juni ble det under Skibs- og Handels-Efterretninger i samme avis opplyst om følgende: 

Stavanger den 14de Juni.
Skonnert Ebenezer, Capt. Clausen, der den 20de April afgik herfra med Emigranter, er den 14de Mai ankommet til New York, altsaa efter omtrent 24 Dagers Reise. 

Fire dager senere handlet ett av oppslagene på første siden av Stavanger Amtstidende og Adresseavis om at Ebenezer var vel fremme i New York. Overfarten hadde stort sett gått bra, og de hadde for det aller meste vært heldige med vær og vind. Den siste delen av turen var noe krevende. Det regnet og stormet og en åtte uker gammel gutt døde.   

Stavanger den 18de Juni.
Ved godhedsfuld Meddelelse see vi os istand til angaaende Ebenezers Reise med Emigranter herfra til New-York at berette: Ebenezer, der afgik herfra den 19de April, passerede Fail Hull den 21de om Middagen. Vinden gik om til S. S. O [sør-sør-øst] med vedvarende smukt Veir, saa at Bramseilet ikke blev fastgjort over hele Atlanterhavet. Ebenezer passerede flere Fartøier i samme Retning, som den selv, men seilede forbi dem alle. Den 1ste Mai seilede den tæt forbi en død Hvalfisk. Den 5te Mai fik de Lodskud paa Newfoundland Bank, og havde saaledes i 15 Dage tilbagelagt Veien fra Norge til Newfoundland Bank, hvilket nok sjelden er skeet. Paa Banken fik de tyk Taage med god Vind i flere Dage. Fra 19de April til 9de Mai om Aftenen havde de næsten uafbrudt havt god Vind, men da fik de en Storm af vestlige Vinde med Regn, som vedvarede de 100 Miles, de endnu havde at seile. Den 12te om Aftenen døde Jens Vixes 8 Uger gamle Barn og blev den 13de om Eftermiddagen i en dertil arbeidet Kasse nedsænket i Søen under Bøn og Afsyngelse af et Par Psalmer. Den 14de om Morgenen fik de Lods, og ved Hjælp av Dampskib naaede de om Aftenen til New-York. Paa 2 Passagerer nær vare de Alle afsted den 16de Mai. Capt. Clausen fulgte dem til Albany, hvor de fik en Canalbaad til Buffalo til egen Disposition. Paa Dampskibet til Albany var det Hele 1600 Passagerer og 3 saadanne Maskiner gaae daglig mellem New-York og Albany. En saa hurtig Passage til Amerika, som den Ebenezer har havt denne Reise, er nok en Sjeldenhed.

Ebenezer var tilbake i Stavanger igjen tidlig i juli etter nok en rask overfart, men denne gangen med ulike typer varer. Under Skibs- og Handels-Efterretninger i Stavanger Amtstidende og Adresseavis 2. juli står det: 

Den her hjemmehørende Skonnert Ebenezer, Clausen, der i April afgik med Emigranter til New-York, kom igaar tilbage. Den forlod New-York den 10de Juni og har saaledes havt en meget hurtig Reise paa 21 Dage. Den har havt godt Veir hele Tiden og kun een Dags Modvind. Fartøiet bringer fuld Ladning, hovedsagelig bestaaende af Tjære, Harpix, Sirup og Riis. 
 

Halvor og familien i Amerika

Vi har ikke lett i amerikanske arkiv- og aviskilder for å prøve å finne ut hvordan det gikk med Halvor og familien etter at de bosatte seg der. Men ifølge boken Norwegian Immigrant to the United States a Biographical Directory, Volume V, 1825-1850, bodde Halvor og familien ulike steder i staten Wisconsin. Etter noen få år i Jefferson fylke, flyttet de videre til Two Creeks (1853) og Two Rivers (1855) i Manitowoc fylke. På det sistnevnte stedet skal Halvor og Ingeborg ha blitt boende så lenge han levde. Det amerikanske navnet han brukte, var Halvor Johannsen, men da han ankom, skal han ha blitt registrert som Halvor Johannesen Jonsrud. Han døde i mai 1864, og yrket hans var oppgitt å være fisker. Konen Ingeborg skal ha brukt navnet Inger Johanneson. Hun døde en gang på 1880-tallet og skal da ha vært bosatt i Dakota-distriktet. Det er ikke oppgitt hvor, men datteren Gunnild skal i 1880-årene ha flyttet til Minnehaha fylke i Minnehaha fylke og sønnen Johan skal i midten av 1870-årene ha flyttet til Swan Lake i samme område. 

Alle døtrene byttet ut etternavnet Halvorsdatter Jonsrud med Johanneson, og sønnene erstattet Halvorsen med Johanneson. Den eldste datteren, Marthe Oline, er det ingen nærmere opplysninger om, men om søstrene hennes har Hedberg og Naeseth funnet ut en del.

Ingeborg Helene skal ha giftet seg med William Stone i mai 1853, fått fire barn og bosatt seg i Carlton Twp. i Kewaunee fylke. Gunnild skal i 1856 ha inngått ekteskap med Erik Enochsen fra Rennesøy og etter hvert ha bosatt seg i Schuyler i Colfax fylke i Nebraska. De hadde datteren Emili Maria og kanskje flere barn. På 1880-tallet flyttet de til Minnehaha fylke i Dakota-distriktet.

To av Halvors døtre, Karine og Ane Christine skal ha giftet seg året etter at han døde; bryllupet til Karine og Thomas Peterson var i Two Creeks i Wisconsin i 1865, mens søsterens var i Iowa. Ane Christine og ektemannen Nils Nilsen fikk sønnen Henrik Edward og kanskje flere barn. I oversikten til Hedberg og Naeseth er ikke Karine og Thomas oppført med noen barn, men det betyr ikke at de ikke hadde noen. Det er ikke oppgitt om når Karine og Ane Christine døde eller hvor de var bosatt.

Sønnen Halvor ble bonde i Two Creeks i Wisconsin og giftet seg med Sigrid Mikkelsdatter Hedalen fra Østre Slidre. Sammen fikk de mange barn. Halvor døde i 1896, mens konen levde til 1927. Begge skal være gravlagt på Sandy Bay Cemetery. Den yngste sønnen, Carl Johan, er det også få opplysninger om.

Johan, Halvor og Ingeborgs eldste sønn som var nygift da de dro fra Norge i 1850, ble bonde i Two Creeks i Wisconsin. Han kalte seg John Johnsen. Konen hans, Karen Malene, fikk et kort liv i Amerika. Hun døde allerede sommeren 1854 og ble gravlagt på Manitowoc kirkegård i Wisconsin. Johan ble enkemann og alenefar til tre-fire små barn. Året etter giftet han seg med Gunvord Thorkildsdatter Haaland i Green Bay og ble i løpet av det ekteskapet far til ni barn.

I den amerikanske borgerkrigen (1861-1865) deltok han i infanterikompani "K, 21st WI". En del år etter krigen, på 1870-tallet, flyttet han og familien til Swan Lake i Dakota-distriktet. Der skal de ha blitt boende frem til de tidlig på 1890-tallet flyttet til Turner fylke i Sør-Dakota. Den siste staten Johan var bosatt i, var Washington. Dit kom han og familien i 1893 og slo seg ned i Port Angeles. Det var også der de var bosatt da han døde i 1900.

Noen flere kilder, artikler og bøker om temaet migrasjon: 

• Kilder til utvandring i arkivene
• Passasjerlister
• Kilder om flytting og utvandring på Digitalarkivet
• Norske passasjerer på Titanic
• Fagstoff og kildeoppgave for elever i videregående skole på Arkivverkets nettsider
• Mormor på Klett var amerikaner
• Kilder til innenlands flytting
• Innvandring til Norge er ikke noe nytt
• Pa 0273 - Amerikabrev fra Bjøravågen
• Flere Amerikabrev på Digitalarkivet
• Nasjonalbibliotekets nettside om migrasjon
• Fra Amerika til Norge : norske utvandrerbrev. 1 : 1838-1857 (nb.no)
• Fra Amerika til Norge : norske utvandrerbrev. 2 : 1858-1868 : (med et tillegg av brev 1836-1857) (nb.no)
• Michaelsen, M. L. (1927). Stavanger sjøfarts historie. Seilskibene og seilskibsfarten i aarene fra 1600 til 1922
• Semmingsen, Ingrid (1944). Utvandringen til Amerika

Sjekk også ut Nasjonalbibliotekets søkeportal om litteratur til norsk-amerikanske emner og Jan Eivind Myhre sine nettartikler: På flyttefot til og innen Norge og Utvandring fra Norge

Utforsk gjerne faktaboksene nedenfor:

• Noen digitalt tilgjengelig kilder til Halvor Johannesens liv i Norge
• Tinglysningen av kjøpet og salget av gården 
• Auksjonen på gården i 1850 
• Avisoppslag om skonnerten Ebenezers første reiser over Atlanterhavet
• Avisoppslag om kaptein Clausen 

I 1887 rømte 21 år gamle Lars Markussen fra skipet Favorit mens det lå til kai i Melbourne i Australia.

Fartstiden hans til sjøs var på det tidspunktet relativt lang. Den første turen hadde han som 17-åring. Han dro da med barken Zorida til Sverige og seilte deretter ute i litt over seks måneder før han mønstret av i hjembyen Stavanger. Etter noen dager der dro han til sjøs igjen med skonnerten Elim med kurs mot England. Den tredje gangen han mønstret på, var med Favorit i august 1885. Det var fra dette skipet han rømte rundt halvannet år senere. 

Lars Markussen har ikke satt spor etter seg i noen kilder her til lands som kan gi klare eller entydige svar på hvorfor han tok denne beslutningen. Men det finnes kilder som kan si noe om livet hans i Norge før han seilte til sjøs. Kanskje kan disse gi noen mulige svar på hvorfor han forlot hjemlandet sitt for godt etter å ha seilt til sjøs i litt over tre år? 

Lars Markussen – hvem var han?

Familien 

Lars ble født i Stavanger 15. januar 1866, snaut tre måneder etter at foreldrene, Markus og Grete Elisabeth, hadde giftet seg. Rundt seks uker gammel ble han båret til dåpen i den samme kirken som de ble viet i. Lars var dermed ektefødt. I kirkeboken står både navnene Lauritz og Lars oppført. Presten har notert at det sistnevnte skal ha blitt bestemt på dåpsdagen: «No 34 blev ved Daaben i Kirken forlangt at kaldes 'Lars'». Ved det navnevalget ble han direkte oppkalt etter farfaren sin, Lars Markussen.

Lars ble storebror til flere. Da han var halvannet år, kom søsteren Elen Elisabeth Regine til verden, da han var tre, ble søsteren Caroline født. En tredje søster, Grethe Marie, fikk han da han var syv år. Hun døde bare noen måneder gammel. Mindre enn et halvt år senere gikk faren hans bort. Han døde på Carolines femårsdag av tæring bare 33 år gammel. 

Oppvekst på Waisenhuset

Farens død rammet familien hardt økonomisk. Av folketellingen i 1875 går det frem at moren mottok hjelp fra fattigpleien, og at de bodde i samme hus som to andre familier på Spilderhaug øst i Stavanger.

Litt mer enn to år etter at Lars mistet faren, var situasjonen i hjemmet kritisk. Moren hans var innlagt på sykehus og dermed ute av stand til å ta vare på Lars og søstrene. Broren til moren, Peder Gabrielsen, søkte om at Lars kunne få bo på Waisenhuset, byens nyopprettede barnehjem. Søknaden ble sendt et snaut halvår før bygget var ferdig, og kort tid etter grunnstenen ble lagt ned i midten av juli 1876[1]

Hrr Vaisenhusets Bestyrelse!

Indvilget

Da Herren af sin store Kjærlighed og Naade har ladet oprette et Vaisenhus, og seet saa naadigen ned til denne Byes fader- og moderløse Smaa, saa fremkommer jeg med en af disse, og ansøger om Plads for en Dreng hvis Navn er Lars Larsen af Alder 10 Aar født af Foreldre Skomager Markus Larsen og Grethe Larsen. Denne Drengs Fader døde for 2 Aar siden og efterlod sig Kone og 3 Børn, hvilke nu fortiden befinder sig i yderligere Omstendigheder, idet Sygdom er overfaldt denne Enke, der nu ligger paa Byens Sygehus, og Børnene ere her og der. Hvad hendes Syngdom angaar og af hvad Slags det er, saa tror jeg det er Tæring, thi hendes Krefter aftager Dag for Dag.

Ansøgeren er denne Enkes Broder hvis Navn er:

Peder Gabrielsen.

Stavanger den 10 August 76.

Ærbødigst

Peder Gabrielsen

Underskrevet af:

Samuel Stangeland, Erik Knudsen

Brevet ovenfor er å finne i arkivet etter Waisenhuset sammen med en attest fra en tidligere lærer. Som det går frem av oppslaget i avisen, Stavangeren, den 27. desember 1876, var det et krav at guttene som ble opptatt, måtte ha med seg en del attester, blant annet på at de var døpt, vaksinert og undersøkt av lege. I tillegg måtte de kunne vise frem et vitnesbyrd fra læreren sin.

Efternævnte Gutter, der efter derom indsendt Andragende ere optagne paa Bethanias Waisenhus, tilsiges herved at møde i Bethania tilligemed sine Mødre eller Foresatte Tirsdag 2den Januar, Kl. 10, forsynede med Daabsattest, Koppeattest, Lægeattest samt Vidnesbyrd fra deres Lærer: 

Thore Knudsen Engø, Karl Bore, Eliret Jakobsen, Emanuel Eliasen, Ingebret B. Svendsen (Søn af Guri Sigjørnsdatter), Lars Ludvigsen, Ole M. Solan, Karl Johan Olsen, Karl Johan Karlsen, Rasmus Pallesen, Jacob Ommundsen, 3 Gutter fra Pleiestiftelsen, Hans Laader, Karl Kristian Nielsen, Johan Severin og hans Broder Bertinius, Jonas Olsen Haueland (paa Thomsehagen), Olof Teodor Olsen, Monrad A. Lindbom, Peder Bertinius Larsen, Martin Enevald Mikalsen, Anton Andr. Jacobsen, Olaf Bergkvist, Martin Martinsen Thu (Klep Sogn), Axel Pettersen, Arnt Olsen, Ingvald Ingvaldsen, Gabriel Olsen, Søn af Tallette Folkvor, Elling Galde, Teodor Sivertsen, Jonas Svendsbø, Bertinius Olsen, Lars Larsen, Ingebret Rasmussen. 

Lars sin lærer, Gunnar Værland, skrev følgende om ham: 

Lars Markussen, der en Tid af 3 a 4 Uger i Slutningen af dette Aar har opholdt sig paa Gaarden Godeset og søgte Jaattens Skole, læser næsten meget godt i Bog og er i Besiddelse af meget gode Kristendoms Kundskaber. Han har meget gode Evner, og har udvist en rosværdig Opførsel. Jeg ønsker ham Herrens Naade og Velsignelse paa hans Vandring.

Jaattens Skole den 30 Desember 1876

Gunnar Værland

(Skolelærer)

Den gutten som i avisen omtales som Lars Larsen, er mest sannsynlig Lars Markussen. I innskrivingsprotokollen står bare fornavnet hans. Det gjør det også stort sett på alle de andre guttene. 

Som det går frem av protokollen, var Lars gutt nummer tolv som fikk plass på Waisenhuset. Sammen med 45 andre gutter flyttet han inn der på 11-årsdagen sin den 15. januar 1877. Han ble boende i Waisenhus nummer 1 til 1. mai 1880. Det var et trebygg med to etasjer som skulle romme 50 barn og et personale på åtte. Guttene det var beregnet for, var i aldersgruppen fra seks år til konfirmasjonsalder. Fellesnevneren for dem var at de var fattige eller manglet omsorgspersoner.

I løpet av få år var bygget for lite i forhold til alle søknadene som kom inn. For å få plass til flere ble et av de andre husene i Waisenhuskomplekset, Tabithahjemmet der sjømannsenkene bodde, i 1880, omgjort til et guttehjem. Det fikk navnet Waisenhuset nummer 2. Der skulle gutter i alderen mellom åtte og tolv år få være, mens eldre gutter skulle bo i det opprinnelige bygget fra 1877. Våren 1880 kjøpte Lars Oftedal et hus til. Det fikk navnet Guttehjem nr. 3 eller "Kongsgaardafdelingen". 

Stifteren av Bethania-Waisenhus, Lars Oftedal, skrev selv følgende om dette i 1885: 

Saa var det Meningen med det samme at indrette en liden Særafdeling for dem, som gaa paa Lærdskole – det vil til Sommeren blive 6 – samt de konfirmerte Læregutter ved Værkstederne. Disse skulde have Tilhold i Hjørnehuset overfor Vaisenhuset Nr. 2. Fremtidsplanen er følgende: Naar Gutterne i Børnehjemmet bliver omkring 8 Aar, fykker de op i Vaisenhuset Nr. 2, 12 Aar gamle i Vaisenhuset Nr. 1, hvorfra de, som har særdeles gode Evner, rykker op i Kongsgaardafdelingen, medens de andre forbliver der til Konfirmationen, hvorefter de anbringes i de til deres Lyst og Evner svarende Stillinger i Samfundet. Herren besegle Planen og stadfæste dens Gang, saa det kan lykkes os til Ydmygelse, ham til Ære, mange Smaa til Gavn for Tid og Evighed. 

Videre presiserte han hvor mange beboere de ulike husene hadde i mai 1880:

Vaisenhusets Nr. 1: 50
Vaisenhusets Nr. 2: 18 med de to endnu ikke ankomne
Guttehjemmets Nr. 3: 11
Børnehjemmets 16, der snart forøges til 20
hvilket sammen med Magdalenehjemmets 5
giver en Sum af "hjemløse elendige" af 106

Skolegang på Waisenhuset og på Kongsgård 

Lars fikk undervisning på Waisenhuset de første årene han bodde der. Han fikk gode karakterer i samtlige fag. Til eksamen det siste året han gikk der, våren 1880, hadde han beste karakter (1) i fem av ni fag.

Kort tid etter at Lars flyttet inn på "Kongsgaardafdelingen" på Guttehjemmet i mai 1880, søkte pastor Lars Oftedal om at han og noen andre gutter kunne bli tatt opp som elever på Kongsgård, eller Stavanger lærde skole som den også kaltes. Av journalen over innkomne brev i arkivet etter Kongsgård skole, går det frem at disse var: Arnt Arnesen, 14 år, til IV, Gerdt Sand, 14 år, til IV, Lars Markussen, 14 år, til IV og Ingvald Ingvaldsen, 12 år, til IV. Pastoren søkte også om friplass for dem de årene de gikk der, det vil si om at de skulle slippe å betale skolepenger.

Lars Markussen ble opptatt som elev på skolen i 3die Kvartal i 1880 og startet i august i IV Middelklasse. Året etter gikk han i femte middelklasse B (VMB), deretter i sjette. Han fikk gode karakterer. Hovedkarakteren, ble regnet ut som gjennomsnittet av de enkelte fagkarakterene der 1 var den beste og 5 den dårligste. Lars sin hovedkarakter da han gikk ut av skolen i 1883, var 2,04. 

Moren giftet seg og flyttet 

Moren til Lars, Grete Elisabeth, ble etter hvert frisk igjen, men Lars ble boende på barnehjemmet. Sommeren 1879 giftet hun seg med bakersvenn Nils Jørgensen Østerlid. Han var 23 år, altså 13 år yngre enn henne. Bare to måneder etter bryllupet kom sønnen Jørgen Rasin til verden, og Lars, som var ti år yngre enn sin stefar, fikk en bror.

Mens Lars ennå bodde på Waisenhuset i Stavanger flyttet moren, stefaren, søstrene[2] og den nyfødte broren til Evanger i Hordaland. Akkurat når dette skjedde, vet vi ikke. Det kan være at det var etter at Lars ble konfirmert i oktober 1880, men det kan også ha hendt før. Hvorfor de valgte å bosette seg der, sier ikke noen av kildene vi har funnet frem til, noe om. Kanskje hadde det sammenheng med at mange mennesker flyttet dit på grunn av jernbanebyggingen og at det derfor også var arbeid for andre yrkesgrupper der? Kanskje hadde de kjente der? Kanskje var det andre årsaker? 

Mens de bodde i Evanger der ble familien betydelig utvidet. Lars fikk fire brødre til. To av dem ble født mens han ennå bodde i Stavanger, en mens han seilte til sjøs og en etter at han rømte fra skipet i Australia. Broren Martin kom til verden våren 1881, Karl Johan sommeren 1883, Andreas sommeren tre år etter og Georg i mai 1889.

Lars til sjøs og familien i Evanger

Et par måneder etter at Lars var ferdig med skolegangen på Kongsgård dro han til sjøs. Hvordan han opplevde livet til havs forteller ikke kilder vi har undersøkt, noe om.

Den siste turen Lars hadde, med skipet Favorit, kan han ha opplevd som krevende av flere grunner. Fra han mønstret på i Stavanger til skipet lå til kai i Melbourne gikk det 17 måneder. Seilasen fra Gefle (Gävle) i Sverige til Melbourne skal ifølge oppslag i Stavangeren ha tatt 103 dager. Etter at Lars hadde seilt ute i 16 måneder, i desember 1886, døde en av mannskapet, Stavanger-gutten, Thorvald. Han var to år yngre enn Lars og hadde mønstret på i august samme år.

Kort tid før de ankom Melbourne ble de overrasket av et veldig uvær som ødela flere av seilene. Et avisoppslag i Dagbladet 11. mars 1887 forteller om uværet: 

Skibsefterretninger.
Melbourne 27de Januar. Skb. Favorit, Gefle-Melbourne, blev paa 114 Ø den 9de ds. overfaldt af en pludselig voldsom Byge og mistede derunder endel Sejl.

I og med at Favorit måtte repareres, ble den liggende lenge til kai i Melbourne. Da Lars rømte, var det rundt to måneder siden skipet kom dit, og moren, stefaren og søsknene var fortsatt bosatt i Evanger. Der bodde de også i 1891. Først flere år etter at Lars forlot fødebyen for godt, flyttet familien tilbake til Stavanger. Trolig har dette skjedd en gang i løpet av 1890-tallet. Ifølge dagboken for Evanger skule skal det ha hendt mot slutten av 1894. I 1900 var bostedsadressen Pedersgata 109. 

Mens Lars seilte til sjøs, ble den yngste søsteren, Caroline, konfirmert, og den eldste søsteren, Elen Elisabeth Regine, giftet seg. Ifølge avisoppslag i Stavanger Amtstidende og Adresseavis 15. oktober 1886 skal fregatten Favorit som Lars var ombord på, ha passert Helsingør få dager etter bryllupet. 

I 1891, var den eldste søsteren og mannen, Nils, bosatt i Vaksdal i Bruvik herred i samme hus som stasjonsmesteren og poståpneren. Ut fra opplysningene i folketellingen hadde de ingen barn. Nils arbeidet som jernbanebetjent, dels konduktør og dels stasjonsformann.

Søsteren Caroline på 22 år bodde, på denne tiden, fremdeles sammen med moren, stefaren Nils og de fem halvbrødrene i Evanger. Nils jobbet ikke lenger som baker, men som kolportør. Ni år senere, da familien igjen var bosatt i Stavanger, skal han ha livnært seg ved å vise lysbilder. 

Moren og fire brødre tilbake i Stavanger 

I folketellingen for 1900 er det satt strek over Nils. Det indikerer at han ikke lenger bodde sammen med familien. De som er registrert bosatt i Pedersgata 109, er moren til Lars, Grete Elisabeth, og brødrene Martin (21 år), Karl Johan (19 år) og Andreas (16 år). Moren livnærte seg som klesvasker, Martin som barbersvenn, Karl Johan som gullsmedlærling og Andreas som løsarbeider. I den kommunale tellingen for 1900 står det at Jørgen Racin også var bosatt der, og at han nylig var utlært snekker. Denne opplysningen kan tyde på at han på et tidspunkt mellom disse to tellingene har flyttet ut. Av den kommunale tellingen for 1901 går det nemlig frem at han ikke lenger skal være bosatt der. De andre brødrene til Lars bodde fremdeles sammen med moren. Martin hadde stort sett vært arbeidsledig, Karl var fremdeles gullsmedlærling og Andreas hadde sluttet på folkeskolen. Grete Elisabeth mottok hjelp fra fattigvesenet.

Den yngste broren til Lars, Georg, er ikke oppført sammen med resten av familien. Det kan tyde på at han ikke har flyttet sammen med dem, men at han har vokst opp hos søsteren Elen Elisabeth Regine og mannen Nils som ikke hadde egne barn. I 1910-folketellingen er han registrert som "Georg Nils Verle" og var da elev ved underoffiserskolen på Oscarsborg utenfor Drøbak. Etternavnet er trolig en feilskrivning for "Væhle" som han i andre kilder er registrert med.

Av den kommunale folketellingen for Stavanger for 1902 går det frem at Grete Jørgensen fremdeles bodde sammen med sønnene Martin, Karl og Andreas. 

Det er notert at hjemmet var fattig, og at Grete mottok hjelp fra Fattigvesenet. Martin jobbet som barbergutt hos Danielsen, men hadde vært mye uten arbeid ("været meget ledig"). Det er også kommentert at han var pukkelrygget. Karl arbeidet som lærling hos Gullsmed Soma, og Andreas var ferdig med folkeskolen (sluttet). Året etter er de registrert på samme adresse, men i margen er det skrevet inn "fl" med blyant. Det betyr at de i ettertid har flyttet. Ny adresse er ikke oppgitt, men av de kommunale ligningsmanntallene går det frem at den var Nordbøgata 10. Det er også adressen som er oppgitt i kirkeboken da Andreas døde av lungetuberkulose på 21 årsdagen sin sommeren 1907. 

Grete og sønnene Martin og Karl fortsatte å bo i Nordbøgata 10 også etter at Andreas var død. Der leide de en kvistleilighet. Sønnene var begge i jobb og bidro til å forsørge moren, den førstnevnte som barbersvenn og sistnevnte som gullsmedsvenn.

Lars sin bror, Jørgen Racin, giftet seg i 1904 med Kristine Jørgine Lillegraven. Ti år senere var han enkemann uten barn, men han giftet seg på nytt i 1916 og ble etter hvert far til flere.

Etter mange år i Nordbøgata 10 var Grete og Martin i 1920 registrert bosatt i Hjelmelandsgata 25. Den siste adressen Grete hadde, var Pedersgata 77, også der bodde hun med sønnene Martin og Karl.

Da Grete døde i 1928, var det gått mer enn 40 år siden Lars rømte fra skipet Favorit i Australia og mer enn 50 år siden han bodde sammen med moren og søstrene.

Vi har ingen arkivkilder som forteller om det har vært kontakt mellom Lars og familien i Norge, men ut fra Skifteforvalterens dødsfallsprotokoll der moren er innført, går det frem at familien hadde kjennskap til at han var i Australia. Det kan tyde på at de har hatt kontakt. 

Lars sitt liv i Australia

Sommeren 1953 var det et interessant oppslag i Stavanger Aftenblad med tittelen: Bestefars Stavanger lokker jorden rundt fra Australia. Det inneholdt en del informasjon om hvordan det hadde gått med Lars i Australia, og det bekreftet at det hadde vært kontakt med familien i Norge. Nær 70 år etter Lars forlot Stavanger, besøkte et av de fjorten barnebarna hans byen. Hun hadde latt seg inspirere av fortellingene han hadde fortalt henne som barn. 

To unge lærerinner venter på gratis skyss fra Lagårdsveien
For om lag 70 år siden lettet en Kongsgård-stare på vingene og drog ut i den vide verden. Han hadde nettopp sloppet ut av skolen og så aldri mer barndomsbyen igjen. I går ettermiddag sto datterdatter hans på Lagårdsveien klar til hitch-hiking på retur til Australia etter noen få, men festlige dager i bestefars Stavanger. Han snakket så mye om Norge, og han kunne gjerne være glad i landet, for det er det vakreste jeg har sett, sa den unge lærerinnen Valma Grieve fra Sidney til Aftenbladet før avreisen. [...]
Bestefaren, Lars Markussen, født i 1865 og død i 1943, var eldste bror til fhv. utpantningsformann Jørgen Eide, som forteller at Lars seilte ut med "Favorit" fra Stavanger til New York. På turen videre rundt Kap Horn og ut i Stillehavet kom skuta ut i forferdelig vær. Riggen gikk overbord, og mannskapet drev i lang tid for vind og vover til et engelsk fartøy fant dem og tok skuta på slep inn til Melbourne i Australia. Der fortsatte Stavanger-gutten med kystfart og slo seg ned i Sidney, der han giftet seg med en irsk pike. De fikk seks barn. To døtre og tre sønner og 14 barnebarn er i live. [...] Valma var bare 11 år da bestefar døde, men hun har ikke kunnet glemme hans begeistring for fedrelandet, og nå har en realisert tanken han stadig gikk med, om å reise til Norge.[...] De hadde adressen til Eides sommersted i Nedstrand og ankom velberget dit via Haugesund, mens slektningene gikk og ventet forgjeves på jernbanestasjonen i Stavanger. Men det tok ikke lang tid å få kontakten i orden sist lørdag.  
 

Hvilke forklaringer kan ulike kilder gi på hvorfor Lars rømte fra skipet Favorit i 1887? 

Lars Markussen og familiemedlemmene hans har satt spor etter seg i flere arkiv- og aviskilder. Ingen av disse kildene gir noen entydige svar, men de kan bidra til diskusjon og refleksjon over ulike mulige forklaringer. Både samlet sett og hver for seg kan de kaste lys over hvorfor Lars valgte å rømme fra skipet han i lang tid hadde vært ombord på. Kanskje handlet det om at skipet ble liggende så lenge til kai i Melbourne at sjansen til å forlate det plutselig ble en realitet? Kanskje han ikke orket tanken på flere måneder til sjøs igjen? Kanskje ble han så begeistret for Melbourne at han bare bestemte seg for å bli der? Kanskje han ble kjent med noen som hadde et jobbtilbud til ham? Kanskje visste han at ingen i familien ventet på ham i Stavanger? Kanskje hadde oppveksten på Vaisenhuset gjort ham så selvstendig at han visste at han ville klare seg alene i et nytt land? Kanskje vurderte han fremtidsutsiktene som bedre i Australia enn i Norge?

[1] Stavangeren 15. juli 1876, s. 2.

[2] Familien er ikke registrert som innflyttede i kirkeboken, men i og med at Elen Elisabeth Regine giftet seg i Evanger i 1886, er det sannsynlig at hun også flyttet dit sammen med familien en gang mellom 1879 og 1881.

Sjøinnrullering - historikk og rulleføring - Arkivverket

Noen forslag til relevant litteratur

• Alsvik, Marit Karin. (1986).Glimt fra de gamle album i Stavangers Østre Bydel
• Baardsen, Gabriel (1902).Grundregler for Bethania Vaisenhus med tilhørende Stiftelser i Stavanger
• Det Statistiske Centralbureau (1890). Norges officielle statistik. Tredie Række No. 102. Beretninger om Amternes økonomiske tilstand. Femaaret 1881-1885.
• Kallelid, Ole & Skjæveland, Leif K. (1999). Kongsgård. Stavanger katedralskole 1824-1999
• Lund, Fredrik L. (2012). A Norwegian Waltz. Norwegian Immigration and Settlement in Queensland 1879-1914. Masteroppgave i historie. UiO. 
• Lund, Fredrik L. (2014). Nedenunder og hjem - nordmenn i Australia gjennom 400 år. Vega forlag
• Michaelsen, M. L. (1927). Stavanger sjøfarts historie. Seilskibene og seilskibsfarten i aarene fra 1600 til 1922
• Møller, Arvid. (1986). Australiafarere. Nordmenn som tok en annen vei
• Oftedal, Lars (1885). Bethania-Kvartalet m.m.
• Skadberg, Karsten (1952). Bethania Waisenhus 75 år. I den reddende kjærlighets tjeneste 1877-1952
• Stavanger kommune. (1975). Stavanger på 1800-tallet
• Sætereie, Steffen. (2014). Sjømenn på rømmen. En studie av norske sjøfolk som forlot sine skip 1862-1913. Masteroppgave i historie. UiO
•  Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne av 6. Juni 1863

Den nær femten år gamle arbeiderklassegutten, Karsten Rødder, forlot Stavanger og hjemlandet Norge i 1915 til fordel for Amerika. Ulike kilder gir ulike indikasjoner på hvilke motiv og beveggrunner som kan ha medvirket til dette valget.

Karsten ble født i Stavanger 7. mai 1901 av foreldrene Ivar og Jorine Rødder. I oppveksten var faren i lange perioder fraværende fordi han seilte til sjøs. Karsten hadde en ett år eldre søster, Magnhild Ovidia. Da han var to år, ble han storebror til Ivar Johannes som bare ble rundt to uker gammel. Etter hvert fikk han også flere søsken. 

Da Karsten, kort tid etter å ha fylt elleve år, ble sendt til skolehjem på Lindøy utenfor Stavanger, fikk han en ny hverdag uten familien rundt seg.

Elevene der, kun gutter i alderen 10-16 år, kom i hovedsak fra Stavanger og omegn, men skolehjemmet tok også imot elever fra andre kanter av landet, særlig fra Agder og Hordaland. Bakgrunnen for at elevene ble sendt til Lindøy, var i henhold til kriminallovens kapittel 6 § 8 eller at kommuner eller privatpersoner tok kontakt med anstalten. Formålet var nedfelt i § 2 i Plan for Lindøens Opdragelsesanstalt Stadfæstet ved høieste Resolution af 8de Juni 1888:  "[…] ved Undervisning, ved passende Arbeide og Beskjæftigelse og idethele ved en i kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige Medlemmer af Samfundet."

Bakgrunnen for at Karsten ikke lenger fikk lov til å bo hjemme, var tyveri. I elevprotokollen har bestyreren på Lindøy skolehjem, Henrik Storstein, notert at: "tyverier. - Slet selskap angis at være væsentl. grund for indsættelsen."

Etter to opphold der på til sammen over to og et halvt år, tok Karsten hyre til sjøs. Det samme valget hadde faren hans tidligere tatt, og mange gutter på Karstens alder gjorde gjerne det samme. Det er også verd å merke seg at 15 prosent av de 61 guttene som var utskrevet fra Lindøy i perioden 1907-1913 utvandret, de aller fleste til Amerika og én til Australia.

Karsten forlot fødebyen Stavanger kort tid etter konfirmasjonen og utskrivingen fra skolehjemmet. Kanskje var motivet hans å komme seg til Amerika og forsøke å få seg en utdanning slik han selv senere har fortalt? Kanskje handlet det mest om å bli selvstendig slik at farens meninger om og planer for fremtiden hans ikke ville bli en realitet? Bestyreren på Lindøy har notert seg at Karsten hadde store planer, og at han kunne være kunne være egenstridig og oppfarende hvis han ikke fikk det slik han ønsket. Av bestyrerens dagboksnotater går det klart frem at han hadde stor interesse for språk og litteratur. I fritiden leste han tysk språk, tegnet, arbeidet med skoleavis og skrev på en fortelling med tittelen "Edgar". 

Hvilke tanker og forestillinger hadde Karsten om hvordan livet i USA ville være og om hvilke muligheter og utfordringer det ville by på? På hvilket tidspunkt var det han bestemte seg for å ikke vende tilbake til fødebyen Stavanger igjen med det første? Det reelle valget tok han da skipet han var smøregutt på, Solveig Skogland, lå til kai i Portland i USA i april 1916. I virkeligheten var valgte kanskje tatt allerede da han mønstret på skipet i romjulen 1915 eller enda tidligere. Det er i det minste det han selv har fortalt i ettertid.

To år etter han vendte tilbake til Norge som 66-åring, fortalte Karsten følgende om hvordan han havnet i Amerika i ung alder (Avskrift fra notat av 30. juli 1969 blant Karsten Rødders etterlatte papirer i privat eie.): 

Den gamle historie. Meningsforskjell mellom far og sønn. Han var maskinist og ville at jeg skulle følge i hans fotspor. Jeg var allerede den gang litterært interessert og ønsket meg en videre skolegang. Far hadde tilbragt seks-syv år i Amerika i fruktfarten og på lakene. Han var begeistret for de muligheter dette fabellandet bød på, og jeg skjønte at jeg måtte se å komme meg dit over hvis det i det hele skulle bli noe alvår av skolegangen. Dette var i 1915. Jeg var fjorten år og konfirmert. Akkurat på dette tidspunktet var byen bunnskapt for skibsmannskaper. Jeg søkte hyre som oljer eller maskingutt. Jeg gikk på hyrekontoret hver dag i fjorten dagers tid og etter en del betenkeligheter fikk jeg en dag beskjed at jeg kunne få hyre med en haugesundsbåt som skulle til Amerika for å hente en hvetelast for Amsterdam. Det var bare et aber, jeg måtte bringe en skriftlig tillatelse fra far. Den fikk jeg. Jeg nevnte ikke til far hvor båten skulle hen. Alt jeg forklarte var at den lå i Belfast og at den nettopp var overtatt fra et gresk rederi.  [...]

Av dokumenter etter Karsten Rødder og fra avisartikler han har skrevet, går det frem at han skal ha hatt 33 cent i lommen da han, uten tillatelse, forlot skipet i Portland i Maine. Noen spor av hva han foretok seg de første årene i USA finner vi også i Lindøy-arkivet. I januar 1917 sendt han brev til bestyreren fra Portland. Han fortalte at han sommeren 1916 hadde arbeidet og spart seg opp penger slik at han om høsten kunne gå på en forberedelsesskole. I forbindelse med at han ønsket å starte på en "Grammarschool" for å ta videre utdanning, bad han bestyreren om en attest. 

Karsten fortsatte utdanningen på Portland High School og Columbia University. Etter at denne var fullført, fikk han jobb som reporter for Brooklyn Times. I tillegg skrev han artikler for Brooklyn Eagle.

Han fikk etter hvert ulike redaktørstillinger i Brooklyn Citizens før han i 1940 gikk over til Nordisk Tidende. Dette var den største og mest innflytelsesrike norskspråklige ukeavisen utenfor Norge. Under andre verdenskrig fungerte avisen som et halvoffisielt organ for den norske regjeringen i eksil. På tampen av yrkeskarriæren ble Karsten redaktør i avisen.

Karsten Rødder ble værende i Amerika i 50 år, men valgte å flytte tilbake til Norge i 1967.

Les mer om Karsten Rødder i nettutstillingen Utfordrende oppvekst. Der er flere kilder som kan bidra til å kaste lys over hans liv.

I faktaboksene nedenfor blir to kildetyper nærmere presentert: 

• Kirkebøker
• Statlige og kommunale folketellinger

Det jødiske ekteparet Jeanette og Jakob Reichwald kom til Stavanger som politiske flyktninger fra Wien i desember 1938. Etter at Østerrike ble en del av Tyskland i mars i samme året, ble situasjonen for den jødiske befolkningen stadig mer uholdbar, og mange flyktet. I Stavanger bodde Jeanette sin seks år yngre søster, Rösi. Hun hadde vært bosatt der siden hun giftet seg med Julius Fein i 1917. Rösi og Julius var svært bekymret for Jeanette og Jakob, og ønsket at de skulle komme å bo hos dem.

De søkte også om at nevøen deres, Hans, kunne få komme til Norge. Han hadde på midten av 1930-tallet bodd ett år hos dem mens han var elev ved Stavanger elementærtekniske dagskole. Broren, Wilhelm, hadde de adoptert i 1936. Våren 1938 bestod han svenneprøven i skredderfaget, og 17. mars fikk han utdelt svennebrevet. Dette skjedde under en seremoni i Håndverkerhallen i Stavanger der 47 svenner var samlet sammen med slekt og venner. Christian S. Oftedal, redaktør i Stavanger Aftenblad, holdt festtale, og politimester Ola Kvalsund delte ut alle svennebrevene. I avisen Stavangeren, der denne hendelsen er omtalt, kan vi på samme side se bilder av at Hitler kjører inn i Wien og at tyske tropper inntar byen.

Sommeren 1938 fikk både Wilhelm og Hans innvilget oppholdstillatelse her til lands, men foreldrene hadde ennå ikke fått det. Søknadsprosessen som Rösi og Julius var initiativtakerne til, var krevende. Politiet i Stavanger var ikke positivt innstilt. På saksomslaget står følgende kommentarer:

Av hensyn til konsekvensene finner jeg ikke å kunne anbefale at søknaden om opholdstilladelse for Jack og Jeanette Reichwald blir innvilget. Stavanger politikammer 23/8 1938
A. Lahlum.
Pfm.

Hvis foreldrene også får opholdstillatelse vil ekteparet Fein således ha opnådd opholdstillatelse for 34 utlendinger, som før eller siden kan komme til å falle det offentlige til byrde. Stavanger politikammer, 3. oktober 1938. Erling Oftedal insp. Eilert Arff pfm..

I første omgang ble søknaden om oppholdstillatelse avslått, men Rösi og Julius gav seg ikke. De søkte på ny. Den 30. september sendte de søknad til Justisdepartementet der de viste til de to foregående avslagene som Centralpasskontoret, etter innstilling fra politimesteren i Stavanger, hadde gitt i august og september. De viste til at argumentasjonen ikke holdt mål: "Holdbarheten av denne argumentasjon taler for sig selv."

Høsten 1938 dro Rösi til Oslo for å snakke med saksbehandleren der og for å komme i kontakt med sentrale politikere. En måneds tid før oppholdstillatelsen ble innvilget, skrev daværende utenriksminister, Halvdan Koht, til justisminister Trygve Lie: "Eg trur politiet i Stavanger er for mistenksamt i dette tilfellet. Men sjå på det". 

Søknadsprosessen tok på. I et brev til Centralpasskontoret datert 12. november 1938 skrev Julius avslutningvis følgende: "Men da det enda ligger uten avgjørelse, tør jeg  høfligst be Dem stille Dem imøtekommende og innvilge min søknad, så  mine slektninger kan forlate Wien snarest mulig, da de lider stor nød. Min hustru er aldeles sammenbrutt da hun lider med sin familie og vi kan hjelpe dem. Av den grund ønsker jeg en hurtig avgjørelse. Ærbødigst Julius Fein"

Søknaden ble tilslutt innvilget. Ekteparet Fein var lettet over å få svogeren og svigerinnen bort fra det politisk utrygge og økonomisk svært vanskelige livet i Wien. De var av den oppfatning at de kunne tilby dem et trygt liv i sitt hjem Stavanger. Jeanette og Jack kom til Norge 13. desember 1938, en måneds tid etter at de fikk gjennomslag på søknaden. 

Rösi og Julius – mennesker med samfunnsengasjement

Parallelt med å søke om statsborgerskap for søsteren og svogeren holdt både Rösi og Julius taler, foredrag og innlegg om blant annet jødespørsmålet og den politiske situasjonen i Europa. I forbindelse med at en tsjekkisk handelsdelegasjon besøkte Norge høsten 1938 og sekretæren, visepresident for det tsjekkiske eksportintituttet, dr. Kose, var i Stavanger, holdt hun en tale i Vennenes samfunn. Hun innledet med å si at hun var den eneste tsjekkeren i Stavanger før hun gikk over til å kommentere dagens politiske situasjon i Tsjekkia, og relasjonen mellom Norge og Tsjekkia: 

Etter min mening er det ingen forskjell mellem disse folkeslag, til tross for den latterlige raseteorien.

Jeg vet også at vårt folk kjenner Norge fra dets forfattere, Ibsen, Bjørnson, Hamsun, Bojer, Sigrid Undset o.s.v., og hvem i Tsjekkoslovakia har vel ikke hørt komposisjoner av Grieg, Svendsen og Sinding? Men dette er ikke nok. Norge må man se, lære å kjenne det, og opleve det. I de 21 år jeg nu har bodd i landet, har jeg hatt anledning til å se forskjellige deler av dette vakre og vidunderlige land, men jeg har ikke bare lært å kjenne landets naturlige herligheter, men også det norske folk, dets høie kultur og store gjestfrihet. Gjestfrihet føler enhver nordmann som en kristenplikt.

Jeg har her funnet mitt annet fedreland, og kan med opriktig hjerte og god samvittighet synge: "Ja, vi elsker dette landet". 
På den annen side må tsjekkoslovakene og alle vi sørge for at også det norske folk kan lære det tsjekkoslovakiske folks høie kultur og dette lands naturherligheter å kjenne. På dette område er der dessverre blitt forsømt meget. 

Jeg har jo efter mine svake evner, både i aviser og foredrag forsøkt å spre oplysning om dette. Det er nu imidlertid gjort det første offisielle skritt, og jeg håper at flere vil følge.  

Tilslutt ber jeg Dem, herr doktor, å hilse mitt gamle, kjære hjemland og si til våre landsmenn, at også vi som lever i våre nye hjemland, følger med angst og sorg vårt kjære fedrelands skjebne, og ber Gud, at han beskytter det mot den fryktelige fare som truer det. "Sannheten seirer". (Dette er det tsjekkoslovakiske folks motto.)

Julius holdt foredrag om jødenes historie 26. november 1938 da foreningen Madlalaget hadde møte på Fredtun. I avisen 1ste Mai stod det følgende: 

Foredragsholder var Julius Fein og det emnet som ble behandlet var jødenes historie på bakgrunn av det som foregår i Tyskland i disse dagene. Så aktuelt som dette spørsmålet er nå ble foredraget fulgt med den største oppmerksomhet og flere nyttet høvet til å stille taleren spørsmål etterpå. Et forslag om å foreta innsamling til flyktningene vant tilslutning og det kom inn kr. 15.15 som vil bli sendt Nansenkontoret. [...] 
 

Tiden i Stavanger før 9. april 1940

Det er få arkiv- og aviskilder som forteller om hvordan hverdagen til Jakob og Jeanette i Stavanger var. Den første tiden bodde de hos Rösi og Julius i Figgjogata 11 i Stavanger. Den eldste sønnen deres, Hans, giftet seg med Edith Rabinowitz hos Byfogden i Bergen 21. november 1939. Vielsen er også notert i kirkeboken til presten i Kristiansand hvor de først bosatte seg, og Hans overtok som styreformann i svigerfarens aksjeselskap, City Dress Magasin A.s. Siden flyttet de til Bergen der Hans tok handelsutdanning 

Både Kristiansand og Bergen var et stykke fra Stavanger, men likevel ikke så langt borte at de ikke kunne besøke hverandre og holde en viss kontakt. Da lille Harry kom til verden i november 1940 og Jeanette og Jakob ble besteforeldre, var Norge ikke lenger et fullt så trygt og fredelig sted som det var da de kom dit. 

Arrestasjonen og deportasjonen 

Høsten 1942 ble livet snudd litt på hodet for både familiene Reichwalds og Fein. Jakob, Hans og Julius ble, sammen med svært mange andre mannlige, norske jøder, arrestert. To dager etter arrestasjonen søkte Edith, om å få flytte med sønnen på to år til Stavanger. Der ville hun bo sammen med svigermoren i Figgjogata 11. Grunnen til at hun ønsket å flytte, var at hun ikke hadde noen familie eller pårørende i Skånevik. Statspolitiet innvilget søknaden i starten av november under forutsetning av at hun ville melde seg daglig for politiet i Stavanger. 

Oppholdet i Stavanger ble kortvarig. En måned etter at de mannlige familiemedlemmene ble arrestert, stod arrestasjon av kvinner og barn for tur.

Etter et par måneder på Bredtvet, ble de sendt ut av Norge. Neste stopp var de tyske konsentrasjonsleirene. De kom verken Jeanette, Edith, Harry, Rösi, Jakob, Hans eller Julius tilbake fra.

Les mer om tematikken: 

• Norgeshistorie.no, Einhart Lorenz, «Hitler-flyktninger i Norge»
• Ikke register over jøder i SSB - SSB
• Espen Søbye (1998). Jødeforfølgelsene under den annen verdenskrig: Et mørket kapittel i statistikkens historie?. Samfunnsspeilet 4/98
• Harald Skjønsberg (1987). Norsk politikk overfor jødiske flyktninger, 1933-1940

Etter funn av olje i Nordsjøen på 1960-tallet kom det arbeidskraft fra flere land til Norge. Tilflyttingen fra USA var betydelig, men også fra europeiske land som Storbritannia, Frankrike og Nederland kom det mange for å arbeide i petroleumsindustrien. I 1971 ble det, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB), registrert hele 3681 innvandrere fra USA til Norge. Verken før eller siden har tallet vært høyere. 

Flere av de mennene som kom for å arbeide i oljevirksomheten hadde med seg kone og barn. Hvilken tilværelse ventet dem onshore da mennene kort tid etter ankomst dro offshore? Hvilke utfordringer og muligheter stod de ovenfor når de skulle handle, lage mat og finne fritidsaktiviteter til seg selv og til barna? Hva skulle de gjøre om de selv eller barna ble syke? Hvordan kunne de ivareta egen kultur og egne tradisjoner i et nytt land? 

Tre kvinner dannet foreningen 

Initiativtakerne til Petroleum Wives Club eller PWC som foreningen gjerne ble kalt, var tre kvinner. Kathryn Wilkerson, Lillian Taylor og Prissy Carlile, bodde i Stavanger i 1970 fordi mennene deres jobbet i norsk oljevirksomhet. De ønsket kontakt med kvinner i samme situasjon. For å få til dette, etablerte de en forening som kunne legge til rette for et slikt fellesskap. Foreningen skulle bidra til å skape en meningsfull hverdag for både kvinnene og familiene deres. 

Inspirert av arbeidsfellesskapet og ‐organiseringen på plattform, etablerte de tre kvinnene
høsten 1970 foreningen Petroleum Wives Club (PWC). En kort periode rett etter oppstart ble også navnene Wildcats og Oil Wives League benyttet.

I seremonien 28. oktober 1970 der de ulike vervene i foreningen ble besatt, kommenterte Margaret Reynolds: "Since each of us is representing our husband and his company, it is only fitting that we compare our duties with those of the industry. Any resemblence is purely coincidental. Just as the rig has a supervisor to co-ordinate the activities of the rig, we have an equivalent - the President, whose duties are as follows: She shall preside at all meeting of the club and of the Executive Board and shall be a member of all committees except the nominating committee. She shall sign all legal commitments along with the corresponding committee chairman or officer. She shall be an alternate in signing club checks in absence of the treasurer." 

Foreningen arrangerte en konkurranse for å finne frem til en logo, og etter kort tid var en vinner kåret. PWC sitt kjennetegn skulle være en oljeplattform som var plassert både utenfor kysten av Norge og på fastlandet. 

Foreningens formål

Formålet med foreningen var å hjelpe medlemmene med å finne seg til rette i Norge.

Ektefellene til de utenlandske oljearbeiderne var ofte hjemmeværende husmødre, og de opplevde til dels store språklige og kulturelle utfordringer i dagliglivet. Norge og Stavanger var på den tiden på langt nær så internasjonalt orientert som i dag, og voksne nordmenns
engelskkunnskaper var begrenset. Foreningen arbeidet for å styrke fellesskapet mellom medlemmene gjennom ulike tiltak, som for eksempel språkkurs, hobbyaktiviteter og turer.

Medlemmene 

Det første året hadde PWC rett over 50 medlemmer fra seks forskjellige land. Foreningens virkeområdet var Stavanger og omegn. I 1979 hadde medlemsmassen vokst til over 600 personer fra over 30 ulike land. I løpet av 1980‐tallet hadde foreningen rundt 800 medlemmer. Som det går frem av oversikten nedenfor, var majoriteten av medlemmene fra USA og England. Men det var også en del norske medlemmer.

Foreningen var opptatt av at alle medlemmer skulle kjenne seg inkludert, og de arrangerte blant annet ulike treff der mat fra ulike land ble servert. I nyhetsbrev nummer 188 fra juni/juli 1987 kan vi lese om at det planlegges et treff i august på Forus travbane: "We are such an International Club, so let's have an International Salad Lunch and exchange recipes - plan on bringing your favourite salad for 6-8 people along with 10-15 recipe sheets to place with your salad."

I samme nyhetsblad skriver foreningens nyvalgte president, Barbra Adams, om PWC sin deltakelse i feiringen av den norske nasjonaldagen: 

"On Sunday the sun did shine, as it always should on the 17th of May. Here too were our children and members in an international group. The Norwegians in their national dress are always impressive. The British children in their uniforms were neat and tidy. The French children with their school shirts and bright colours delighted all. The American children came with their band near the end of the parade. The Dutch, Canadians, Australians, Germans, and all the others were there too, mixed in among the others. Yes, we are an international organization. 

As you might suspect by now, my goal for this year is to stress the international nature of PWC. We are international, your new Board is international, and we shall remember this in planning the activities for the forthcoming year." 
 

Fordi oljearbeiderne ofte var kort tid i Stavanger, gjennomsnittlig tre år, var utskiftningen blant medlemmene stor. Etter fem år var bare tolv av medlemmene som var med fra starten, fremdeles i Stavanger.

Halloween og Valentine's Day 

Fra tidlig på 1970‐tallet markerte PWC Halloween og Valentine's Day. Det var det ingen tradisjon for å gjøre i Norge. Norske elever som besøkte den internasjonale skolen i Stavanger skrev i 1987 at Halloween var noe de ønsket vi også hadde her til lands. Etter rundt 30 år med påvirkning fra blant annet amerikansk og britisk kultur, feirer vi nå både Halloween og Valentine’s Day. 

Arkivet etter PWC - et unikt privatarkiv 

Kvinners liv og hverdagsliv lar seg ofte vanskelig studere fordi dette sjelden er dokumentert i noen arkiver. De fleste arkiver som forteller noe om oljevirksomheten i Norge, handler om mennenes liv offshore. Det som er unikt med dette arkivet, er at deler av kvinnenes hverdagsliv dokumenteres. De utenlandske kvinnene som kom til Norges oljehovedstad, Stavanger, behersket ikke norsk språk, og de hadde få eller ingen kunnskaper om norsk kultur og hverdagsliv. Mennene jobbet offshore og fikk et arbeidsfellesskap der, kvinnene var stort sett hjemmeværende mødre uten noe sosialt nettverk.

Arkivet etter Petroleum Wives Club (PWC) gir et unikt innblikk i hvordan utenlandske kvinners hverdagsliv i Norge artet seg i tidsrommet ca. 1970‐2000. PWC hadde medlemmer på
tvers av alle bedriftene knyttet til olje‐ og gassbransjen. Arkivet gir derfor et representativt bilde av de sosiale rammene for hverdagslivet til en vesentlig del av arbeidsinnvandrerne og deres familier i den aktuelle tidsperioden. Opprinnelig var det bare kvinner som hadde menn som arbeidet i oljeindustrien som kunne bli medlem, men etter hvert kunne alle kvinner som ønsket det, bli med. 

Arkivet er skapt parallelt med utviklingen av petroleumsvirksomheten i Norge. Det gir et perspektiv på hvordan tilflyttere her til lands så på det norske samfunnet og tilpasset seg forholdene. Foreningens arkiv dokumenterer både hvilke utfordringer medlemmene opplevde i møte med norsk kultur og tradisjon, men også hvilke muligheter de så og grep fatt i.

I nyhetsbrev fra 1986 der et medlem, Catriona Gould, ble utfordret til å presentere seg selv, forteller hun: 

Since we've been here in Norway our attitude to the country has really changed, and we really like it now. When we first arrived in October, 1984, the days were getting shorter and shorter, colder and wetter which we found quite depressing. Now however, we have found that the country really does have a lot to offer with the scenery, the summers, the boating, the winters, the skiing, the seafood, the fjords and the wide open spaces. When we do eventually leave we shall be sad not to be able to take a mountain and a lake with us, but who knows, one day we may return on another contract and buy one.

Arkivet etter PWC viser at mange av medlemmene var ressurssterke kvinner. De tok vare på hverandre og var åpne for å lære om ulike kulturer, samtidig som de inviterte andre inn til å lære om og bli en del av deres. Arkivet viser også hvordan internasjonalisering i form av møter mellom kulturer faktisk har foregått. Det illustrerer også hvordan en forening målrettet har arbeidet med å skape et meningsfullt hverdagsliv i et nytt land for sine medlemmer. Oppskriften var å etablere et fellesskap og skape møteplasser som inkluderer og synliggjør ulike kulturer og tradisjoner.

PWC har uten tvil hatt stor betydning for den internasjonaliseringen Stavanger‐regionen har opplevd fra 1970‐årene og frem til i dag. Særlig amerikansk, britisk og fransk hverdagsliv
har påvirket det norske. Vareutvalget i butikkene i Stavanger endret seg etter at PWC ble stiftet. Også interessen for fritidsaktiviteter som golf, tennis og ishockey blomstret opp i Stavanger. PWC har gjennom sine aktiviteter vist interesse for andres kultur og bidratt til å synliggjøre medlemmenes kulturelle bakgrunn og tradisjoner. På 2000-tallet fikk forkortelsen PWC en ny betydning. Petroleum Wives Club ble til People Who Connect. 

Les gjerne mer om PWC i Arkivverkets nettutstillinger Hvordan skape et meningsfullt og inkluderende fellesskap i et fremmed land? og Creating a meaningful and inclusive community in a foreign country På Arkivportalen finnes oversikt over hele arkivet til foreningen. Utforsk gjerne de arkivdokumentene som er gjort tilgjengelige på Digitalarkivet. 

Kanskje kan masteroppgaven til Oda Grømer (2018): Petroleum Wives Club. En studie av utenlandske oljekoners foreningsliv og tilpasning i Stavanger være av interesse?

Se gjerne også NOU 2022:18.(2022). Mellom mobilitet og migrasjon. Arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv.