Petroleum Wives Club (PWC) – Hvordan skape et meningsfullt og inkluderende fellesskap i et fremmed land?

Etter funn av olje i Nordsjøen på 1960-tallet kom ikke minst arbeidskraft fra USA til Norge. I 1971 ble det ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) registrert hele 3681 innvandrere fra USA til Norge. Verken før eller siden har tallet vært høyere.

Det var stort sett menn som ble rekruttert, men disse kom ofte sammen med kone og barn. Mennene hadde en hverdag fylt med jobb og et sosialt arbeidsfellesskap. Kvinnene derimot manglet et slikt fellesskap. De var stort sett hjemmeværende, og den tilværelsen bød på helt andre utfordringer enn de som møtte de yrkesaktive mennene. 

Kathryn Wilkerson, Lillian Taylor og Prissy Carlile bodde alle tre i Stavanger i 1970 fordi mennene deres jobbet i norsk oljevirksomhet. De ønsket kontakt med andre kvinner i samme situasjon for å legge til rette for et fellesskap i form av en forening. Denne skulle bidra til å skape en meningsfull hverdag for både kvinnene og familiene deres.  

Villkatter blir til «oljekåner»

Den 17. september 1970 inviterte kvinnene til et første møte på Esso Motor Hotel på Tjensvoll der de presenterte idéen om å danne en forening. 29 kvinner møtte opp. På møte ca. to uker senere, deltok 53 kvinner, og Kathryn Wilkerson ble valgt til president for «The Wildcats» som var foreningens første navn. Men dette navnet varte mindre enn to måneder. På møtet 18. november ble det bestemt: “The name of club shall be: Petroleum Wives Club.

Foreningens formål – et inkluderende fellesskap der alle finner seg til rette

Målet til PWC var å hjelpe sine medlemmer med å finne seg til rette i Norge gjennom å styrke kulturell og sosial integrering mellom nordmenn og de tilflyttede samt å styrke vennskap mellom medlemmene gjennom ulike aktiviteter. Viktige verdier var vennskap og varme hjelpende hender gjennom tverrkulturell utveksling.

God nabo-prosjektet som handlet om å skaffe seg oversikt over PWC medlemmer i ulike livssituasjoner for å utvise omsorg og omtanke i forbindelse med både hyggelige begivenheter som fødsel og triste hendelser som sykdom, dødsfall.

Gjennomsnittsoljefamilien bodde tre år i Stavanger, og utskiftninger i medlemsmassen var derfor relativt høy. I 1975, fem år etter at foreningen var etablert, var det bare 12 av de 53 opprinnelige medlemmene som fremdeles bodde i Stavanger.

Ett av satsningsområdene for foreningen var å gi nytilflyttede husmødre en innføring i norske og stavangerske forhold. I den forbindelse utga de en brosjyre, Stavanger Health Service guide.

Brosjyren inneholder telefonnummer til sentrale hjelpeinstanser; politi, brann og ambulanse samt til legevakt, sykehus, krisesenter, apotek m.fl. Dessuten forklarer den kort hvordan det norske helsesystemet fungerer. Det er også en tabell som viser kroppstemperatur målt i både fahrenheit og celsius. I brosjyren finnes også veibeskrivelse til sykehus og kart over de ulike byggene.

Nyhetsbrev til medlemmene

Mother's newsletter ble i en lang periode publisert to ganger årlig. Målgruppen var nytilflyttede engelsktalende foreldre. Tilbakemeldingene fra leserne var at denne var til uvurderlig hjelp. Heftet inneholdt informasjon om hvordan en fikk medisinsk hjelp, lister over ulike mor- og barngrupper, førskolegrupper samt aktiviteter for mødre med små barn. En kunne også finne korte artikler skrevet av kvinner som bodde i Stavanger.

PWC ga også ut Newsletters hver måned. Det første ble utgitt i oktober 1970 og var på noen få sider, etter hvert som medlemsmassen øker, blir nyhetsbrevene mer omfattende og voluminøse. Allerede i det første brevet blir medlemmene invitert til å bidra med sine nyheter og annonseringer for at brevet skal oppleves som «komplett og interessant». I brevene står det litt om foreningens utførte og planlagte aktiviteter, om medlemsmassen og om ulike kulturelle arrangementer i Stavanger og omegn. Navn og telefonnummer til aktuelle barnevakter finnes òg. I tillegg finnes det annonser om ting som ønskes kjøpt eller solgt.

En organisering inspirert av medlemmenes «identitet» som «oljekåner»

En interessant observasjon i arkivmaterialet er at initiativtakerne til PWC er tydelig inspirert av organiseringen og rollene mennene innehar på plattformene offshore.

Ved å inneha ulike verv i PWC blir de hjemmeværende husmødrene yrkesaktive. De utøver tilsvarende arbeidsoppgaver som sine ektemenn, om enn under relativt ulike arbeidsforhold og –betingelser. Allerede i notat til innsettingsseremonien 28. oktober 1970 kommer dette eksplisitt til uttrykk.

Her står det at på samme måte som enhver oljeinstallasjon har en plattformsjef med en stedfortreder, har foreningen en president som leder møtene og er formell representant samt en visepresident som ivaretar denne rollen i hennes fravær og setter opp program for de månedlige møtene. En tilsvarende rolle som stabilitetsingeniøren («barge engineer») har til å påse at relevante lover blir fulgt, har foreningens ordfører («parlamentarian») som sørger for at prosedyrer blir etterkommet. Sekretærens rolle ligner den «tool-pusheren» har, de skal begge holde orden. Alle rollene utfyller hverandre, inviterer til samarbeid og er nødvendige for å jobbe effektivt og målrettet.

Integrering gjennom tverrkulturelle aktiviteter – «if you are interested in learning to «snakke Norsk», sign up»

Mange av medlemmene i PWC viste interesse for norsk språk, kultur og tradisjoner. Allerede da foreningen startet opp høsten 1970, opprettet de kurs i bridge, norsk og blomsterdekorasjon. Flere medlemmer ønsket også å bli kjent med ulike norske regionale juletradisjoner og få kunnskap om norske bunader. PWC arrangerte også utflukter til ulike lokale og regionale bedrifter og severdigheter blant annet til Figgjo porselensfabrikk, Alexander skinnutsalg på Moi og jernaldergården på Ullandhaug.

Foreningen var opprinnelig bare åpen for kvinner som hadde menn som jobbet i oljeindustrien, men etter hvert kunne alle som ønsket medlemskap, få det. Da foreningen startet opp, var møtene på Esso Motor Hotel på Tjensvoll, senere holdt de til i Løkkeveien 30 i Stavanger sentrum. Men det var ikke bare i Stavanger at oljeindustrien gjorde sitt inntog og «oljekånene» dannet foreninger. Det fantes tilsvarende foreninger i flere andre norske byer; Trondheim, Bergen og Oslo og i andre land. I Arkivverket finnes per i dag kun arkivet fra foreningen i Stavanger.

Med økende medlemsmasse fra ulike land ble tilbudet av kurs og aktiviteter stadig mer allsidig og vidtfavnende:

«Norwegian style knitting», «Norwegian cooking», «Norwegian Picture Weaving,» «Norwegian History Course», «Golf Lessons», «Tennis Lessons», «Bridge», «Beginning Rosemaling», «Advanced Rosemaling», «Beginning Sewing», «Needlework», «China Painting», «Beginning Crochet», «Sculpture», «Pewter», «Ice skating», «Ibsen Study Group», «Shakespeare Study Group», «French conversation», «Spanish conversation», «German Conversation Group», «Norwegian-English Conversation Group», «Party Bridge», «Hardanger embroidery», «Dressmaking», «Oil Painting», «Bowling», «Slik painting», «Cake Decorating», «Yoga», «Ballet for children», «Flower arranging», «Square Dance»

Medlemstallet var stigende. Allerede i januar 1971 var antallet 69. Fire år senere var tallet 376 og seksten år etter foreningen ble stiftet hadde den 781 medlemmer. Medlemmene kom etter hvert fra mange ulike land og svært mange hadde også erfaring med å bo andre steder rundt i verden: USA, Canada, Argentina, Singapore, England, Holland, Spania, Madagaskar, Algerie, Etiopia, Iran, Puerto Rico, Hellas, Egypt, Nigeria, Sudan, Sør-Afrika, Filipinene, Danmark, Peru, Malaysia, Japan, Venezuela, Skottland, Bahrain, Dubai, Sveits, Tyskland, Portugal, Italia, Tyrkia og Brasil.

Halloween – en tradisjon hjemmefra som de amerikanske barna i Stavanger savnet

I flere år fylte PWC kuppelhallen med Halloween-karneval. Bakgrunnen for arrangementet var at amerikanske barn savnet denne tradisjonen. Arrangementet ble svært populært, og flere nasjonaliteter deltok.

Planleggingen av Halloween-festen 30. oktober 1976 startet allerede i mai. I Kuppelhallen i Bjergsted var det totalt 31 “Booths”. Barn og voksne kunne se og oppleve Jail, Bingo, Spooks house, Apple Bobbing, Apron Lady, Bean Bag Throw, Bowling, Bottle Booth, Cake Walk, Can-a-Ball, Barts and Balloons, Discoteque, Fishing, Fortune Teller, Good Ship Lollipop, Kontry Store, Make-up artist, Mini Calk Walk, Nail Drive, Needlecraft, Oil Find, Pop Corn, Putt-putt, Ring Toss, Silhouette booth, Tricycle Race, osb.

På Halloween-karnevalet i 1977 var Jack the Ripper, Frankenstein and his Bride Dr. Jekyell, Snakeman or sea monster, Mummy, American Indian og Hunchback of Notre Dame in a hopsacking shirt, old boots, mask and straw palte, a Frog (He is eating the Frog).

Det kostet litt å komme seg inn på karnevalsfesten, og en måtte betale for mat, drikke og aktiviteter. På et tidspunkt var dette karnevalet foreningens «biggest single fund-raiser». I Stavanger Aftenblad kunne en lese om festen. Avisen hadde, siden PWC henvendte seg i 1972, trykket noen nyheter på engelsk, men omtalen av karnevalet i 1977 ble skrevet av ett PWC-medlem på norsk.  

En klasse fra en videregående skole i distriktet hadde i oktober 1987 et oppdrag rundt temaet "The English-speaking community in the County of Rogaland".[3] I den forbindelse besøkte de PWC og Stavanger American School. Skolen hadde Halloween-dag, og elevene fra det norske skolesystemet møtte Ronald Reagan på rulleskøyter og fikk tilbud om å spise grønn ananas og rosa vafler. De norske elevene som opplevede Halloween på amerikansk vis for første gang, forklarte det på følgende måte: Folk kler seg ut i skumle kostymer og går rundt i nabolaget og banker på dører og spør etter godteri. Hvis de ikke får, gjør de "nasty things" som å kaste toalettpapir i hagen. Avslutningsvis skriver elevene at de ønsker at vi også i Norge kunne hatt en slik dag.

Ideen om å gi noe tilbake

PWC har i en årrekke sponset ulike prosjekter og tatt initiativ til å arrangere ulike aktiviteter. I tillegg til Halloween-karneval har foreningen siden midten av1970-tallet arrangert brukskunstmesse, Arts and Crafts show og sale der ulike typer håndarbeider ble vist og solgt. Fortjenesten av salget har gått til å støtte ulike formål, særlig i Stavanger-regionen.

Både Josefine-stiftelsen, Stavanger museum, Norsk Luftambulanse, Gjesdal Rockeklubb, Lassahagen, Stavanger sykehus, Gosen skole, speiderforeninger og Rogaland krets av Norges Husmorforbund og mange flere har blitt tildelt midler fra PWC.

Oppskrifter på det gode liv i Norge

I kokeboken Takk for maten som PWC utga på 1970-tallet, finnes oppskrift på det meste, også på livet.

Bla i kokeboken Takk for maten

Innledningsvis blir leserne gitt en humoristisk og dels detaljert innføring i «How to cook a husband».

Oppskriftene er internasjonale, og alle ingrediensene var det ikke alltid like lett å skaffe til veie i de norske butikkene, selv om enkelte på beste vis forsøkte å imøtekomme «oljekånene» sine ønsker. Dersom det frister med Forgotten cookies, No shortening cake, Texas Hash, Heavenly pumpkin pie, Texas millionaire pie, Impossible pie, er det bare å la seg inspirere av oppskriftene ved å klikke på lenkene. 

Av Ine Fintland, førstearkivar i Seksjon for Arkiv- og it-utvikling og
Janet B. Martin, fagansvarlig Norsk olje- og gassarkiv