Norske passasjerer om bord på "Titantic"

Reisen startet med det engelske tilbringerskipet ”Oslo” og fortsatte med tog fra London til Southampton der ”Titanic” lå. Skipet skal ha hatt 1320 passasjer og et mannskap på 885. Av disse overlevde rundt 700. Carl Midtsjø midt på listen var en av dem.

Nærmere 1500 mennesker omkom da skipet sank natt til 15. april 1912 etter å ha støtt mot et isfjell øst for Newfoundland i tett tåke.

Det var først og fremst emigrasjonen som gjorde atlanterhavstrafikken lønnsom på begynnelsen av 1900-tallet. Fra Nord-Europa utvandret årlig rundt 100 000 mennesker fram til første verdenskrig.

Emigrantlister fra White Star-linjen er tilgjengelige på Digitalarkivet sammen med andre emigrantprotokoller. 

Klassedeling 

Mens de som reiste på første og annen klasse, kunne gå rett om bord i "Titanic", måtte tredjeklassepassasjerene først gjennom en legeundersøkelse. Rederiet tok ikke risken på å måtte returnere fattigfolk som ble avvist etter legesjekken på Ellis Island. Ifølge passasjerlistene skal det ha vært reisende 324 på 1. klasse, 277 på 2. klasse og 708 på tredje klasse. Klassetilhørigheten var med på å avgjøre hvem som skulle overleve. Andelen var 62 prosent på 1. klasse, fire prosent på 2. klasse og 26 prosent på tredje. Blant mannskapet var det 24 prosent. (Ingen av musikerne overlevde). Det er uvisst hvor stor del av blindpassasjerene som overlevde.

Av de 31 norske passasjerene, overlevde tredjeparten. Tallet over norske passasjerer kan variere alt etter om man tar med de norske som var blitt amerikanske statsborgere. 28 reiste ifølge passasjerlistene, på tredje klasse, én på andre og to på første.

Arne Johan Fahlstrøm, som ifølge passasjerlisten overfor reiste på første klasse på tilbringerskipet fra Oslo, finnes på "Titanic"s passasjerlister blant dem som reiste på annenklasse. Som belønning for en god eksamen hadde foreldrene spandert en tur til USA på 18-åringen slik at han kunne studere film og teater. Foreldrene, som begge var skuespillere, hadde i 1897 etablert Centralteateret. De mistet sitt eneste barn og testamenterte hele sin formue til Redningsselskapet for å forebygge nye ulykker til sjøs. En redningsskøyte kom til å bære sønnens navn.

Carl Midtsjø på "Titanic"s tredje klasse, bondegutt fra Ski, var den første av flere søsken som ville søke lykken i Amerika. Han var heldig og fikk plass i en av livbåtene - livbåt nr. 15 der det var passasjerer fra alle klassene. I noen av livbåtene var det faktisk også blindpassasjerer fra "Titanic". I et brev til broren like etter ulykken fortalte han at det mens folk desperat prøvde å redde seg om bord i livbåten, ble det skutt mot en av dem. For Carl gikk livet videre. 4. august fylte han 22 år. Han giftet seg måneden etter og ble værende i Amerika.

Olaf Pedersen fra Sandefjord, som var 29 år, reiste også på tredje klasse. Han var allerede amerikansk statsborger og hadde giftet seg 17. mars. Nå ville han over Atlanteren igjen for å tjene penger til sin nye familie. Det var meningen at hans norske kone skulle komme etter senere. Mindre enn en måned etter bryllupet ble hun i stedet enke. Hun ernærte seg ved å sy og giftet seg aldri igjen.

(Olaf Pedersen reiste likevel ikke til England med "Oslo" 2. april, men med Fred. Olsens "Sovereign" fra Larvik 5. april)

Overmodig framskrittstro

Med sine 46 300 bruttotonn var S/S "Titanic" verdens største passasjerskip. Man trodde at det enorme skipet med 16 vanntette skott rett og slett ikke kunne synke. Beregningene varierer med ca. 150, men man regner med at omkring 1500 mennesker omkom da skipet sank natt til 15. april 1912 etter å ha stått mot et isfjell øst for Newfoundland i tett tåke.

Menneskelig overmot med blind tro på framskrittet kombinert med en rekke uheldige omstendigheter, sendte dem i døden. Skipet kunne romme 3200 personer, men hadde bare redningsbåter til 1200. Mannskapet var lite trent til evakuering. Disiplinen om bord var dårlig, og isvarsler ble ignorert. Mannskapet på broen manglet kikkert, telegrafisttjenesten prioriterte passasjerenes private meldinger og naglene som holdt skipet sammen skal ha hatt for dårlig legering.

I tillegg til emigrantprotokollene fra White Star-linjen, som oppebavares i Statsarkivet i Oslo, finnes det i Riksarkivet et par esker med arkivmateriale om forliset. Disse gjelder sjøforklaring og utbetalinger av erstatninger til de pårørende. Erstatningssakene viser at forliset også var en postkatastrofe, idet rundt sju millioner forsendelser, deriblant verdipost, forsvant.

Arkivreferanse: Statsarkivet i Oslo, Privatarkiv 201, White Star-linjen, Emigrantprotokoll 4, 1906-1915.