Skifte og arv - en innføring

Arveskifte

Arveskifte er en overdragelse av arv fra generasjon til generasjon, vanligvis etter dødsfall. Det finnes også skifter ved skilsmisser, konkurs og akkord. Ved konkurs mister man råderetten over sin formue når man ikke overholder sine gjeldsforpliktelser. I Arkivverket har vi skifter etter bo som ble oppgjort av en offentlig myndighet. Hvis du og dine søsken selv gjør opp boet etter dine foreldre, registrerer myndighetene bare at det var privat skifte, men arkiverer ikke skiftedokumenter. Til skifteretten blir det bare sendt inn ei erklæring om at arvingene overtar boets formue og gjeld og fordeler seg imellom.

Skifteretten

Skifteretten (fra 2002 tingretten) var den domstolen som behandlet saker knyttet til offentlig skifte av dødsbo og ekteskapelig felleseie, samt offentlig gjeldsforhandling og konkurs. Skifteretten skulle også løse skiftetvister. Tvistene kunne løses ved en kjennelse, som ble innført i skiftebehandlingsprotokollen. Men saken kunne også fremmes for domstolen. Det var skifteretten som dømte, men saken ble arkivert i domstolarkivet som sivil sak/tvistemålssak (A-sak, B-sak etter 1927). Skifteretten foretok dessuten dødserklæringer for savnede personer.

Arveregler

• På 16- og 1700-tallet arvet gjenlevende ektefelle halve boet (hovedlodd). Sønner arvet dobbelt så mye som døtre (broderlodd og søsterlodd). I 1854 fikk døtre samme arverett som sønner. Mindreårige og kvinner måtte ha verge. I 1863 ble ugifte kvinner myndige på lik linje med menn. Gifte kvinner var umyndige helt til 1888.
• Barn født utenfor ekteskap hadde arverett etter moren og hennes familie. Ifølge Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde de arverett etter faren bare hvis han offentlig hadde vedkjent seg barnet (lyst det i kull og kjønn). Først i 1915 fikk de automatisk arverett etter faren.
• De fleste adopterte fikk automatisk arverett etter adoptivforeldrene i 1935. Fram til 1950-tallet hadde man også såkalt svak adopsjon uten automatisk arverett. Fra 1917 til 1935 var slik adopsjon det vanlige. Deretter kom såkalt sterk adopsjon uten kontakt mellom barn og biologiske foreldre.  
• Fram til 1916 hadde slektninger helt ut i sjuende ledd arverett når avdøde ikke hadde barn, ektefelle eller søsken. Fantes det ikke arvinger eller testament, tilfalt arven Kongen.

Hvem finnes det offentlig skifte etter?

Etter de gamle norske lovene var fordelingen av et dødsbo en privatsak. Arvingene gjorde opp seg imellom (samfrendeskifte). Også i våre dager holder arvingene i regelen private skifter uten innblanding fra det offentlige. Dermed finnes det få skifter av nyere dato. Men hvis det er stor uenighet, kan saken ende i skifteretten og dermed sette spor etter seg i offentlige arkiver.  

Hovedregelen i Christian Vs Norske lov fra 1687 var at det skulle skiftes etter alle som etterlot seg umyndige barn. Fra slutten av 1600-tallet til slutten av 1800-tallet finnes det mange skifter etter folk som etterlot seg umyndige arvinger.

Det var få skifter etter de aller fattigste blant annet fordi det ikke var noe å arve etter at utgiftene til begravelsen var dekket. De som fikk støtte fra fattigvesenet, var dessuten unntatt fra skifteplikt. For mange av de aller rikeste mangler det også offentlige skifte fordi de holdt private skifte, gjerne ved hjelp av kommisjoner. Enkelte slike skifter kan være bevart i andre arkiver, for eksempel i privatarkiver.

Et offentlig skiftevesen vokser fram

I takt med utbygging av offentlig forvaltning på 1600-tallet fikk man offentlige skifteforvaltere. De skulle sikre umyndige og fraværende arvinger sin rettmessige del av arven. Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde detaljerte regler om skifte. Det skulle skiftes innen en viss tid etter dødsfallet, og enkefolk kunne ikke gifte seg igjen uten at skiftet var gjennomført.

Uskifte

Den som ville sitte i uskiftet bo etter en død ektefelle, måtte søke gjennom amtmannen til kanselliet i København. Uskiftebevilling ble først gitt av Danske kanselli. Fra 1799 kunne gjenlevende ektefelle etter uformuende grupper på landsbygda, som husmenn, sjøfolk, verksarbeidere, matroser, fiskere, svenner og drenger sitte i uskifte uten å søke. I 1851 ble dette utvidet til tilsvarende grupper i byene.  Samtidig ble retten til å sitte i uskiftet bo gjort gjeldende for alle menn. En enke måtte derimot overfor amtmannen godtgjøre at hun var en «forstandig og huuslig quinde». 

Fra 1800 til 1927 var det amtmannen/fylkesmannen som hadde myndighet til å gi uskiftebevilling. Deretter ble oppgaven overført til skifteretten. I våre dager sender gjenlevende ektefelle innen 60 dager etter dødsfallet melding til skifteretten med opplysninger om arvingene og en summarisk oversikt over eiendeler og gjeld. Det opprettes verger for umyndige arvinger. Hvis tingretten finner at vilkårene for uskifte foreligger, utstedes det uskifteattest. Lengstlevende blir da ansvarlig for avdødes gjeld. Retten til uskifte gjelder i utgangspunktet felleseie. Men ektefeller med særeie kan inngå ektepakt som gir lengstlevende rett til å sitte i uskifte med særeiemidler som tilhørte førstavdøde. Hvis avdøde etterlater seg særkullsbarn (barn fra tidligere forhold), må det skiftes dersom de ikke gir skriftlig samtykke til uskifte.

Færre offentlige skifter utover 1800-tallet

I tidligere tider døde mange i ung alder. Etter hvert som levealderen økte ble det skiftet etter færre, fordi folk døde etter at barna var blitt myndige. En annen grunn til at det sjeldnere ble holdt offentlig skifte var at det utover 1800-tallet ble vanligere at den ektefellen som levde lengst ble sittende i uskiftet bo. Dermed ble det ikke skifte selv om far eller mor døde før barna var myndige. Unntaket var hvis avdøde hadde barn fra tidligere forhold. De skulle ha sin mors- eller farsarv selv om foreldrene hadde etterlatt seg en ny ektefelle.

En annen grunn til at det ble færre skifter var at det i 1869 ble lovbestemt at det bare skulle skiftes etter dem som etterlot seg verdier for mer enn 100 spesidaler.

Mens godt og vel tredjeparten av dem som døde i voksen alder etterlot seg offentlig skifte fram til midt på 1800-tallet, litt varierende fra region til region, er vi i dag nede i et par prosent. 

Skiftematerialet i Arkivverket

Skiftene er arkivert i arkivene etter de myndighetene som administrerte skifteforretningene. Skiftevesenet lå under amtmannen. På landet var det sorenskriveren/skifteretten som førte skifteforretningene. I byene lå skifteforvaltning under magistraten og byfogden. Byskriveren eller rådstueskriveren var skifteskriver. I 1869 ble det bestemt at byfogden skulle være skifteforvalter.

Noen samfunnsgrupper hadde fra gammelt av egne skifteforvaltninger. Det gjaldt geistlige, dels også klokkere og lærere, og militære, samt grevskapene og ansatte ved bergverkene.

• Geistlig skifteforvaltning 1661-1809
• Militær skifteforvaltning 1690-1824
• Bergamtene og grevskapene 1660-årene til henholdsvis 1812 og 1820

Skifterettenes arkiver er blitt avlevert til statsarkivene som en del av arkivene etter sorenskrivere, byfogder og byskrivere. I statsarkivene finnes også de geistlige skiftene som ble ført av prosteretten.

Selve skifteprosessen er dokumentert i skifteprotokoller i de ordinære skifterettenes arkiver. Rapportering til overordnede myndigheter finnes både i statsarkivene og i Riksarkivet.

Geistlig skiftemateriale kan være bevart i prostearkivene. Militære skifter er ikke like godt bevart som sivile skifter. De kan finnes i Generalauditørens arkiv i Riksarkivet og i lokale militærarkiver i statsarkivene. Det som er bevart av skiftemateriale etter bergamtene og grevskapene inngår i deres arkiver i Riksarkivet og statsarkivene. Det originale skiftebrevet var det arvingene som fikk utlevert. Det kan være enkelte slike skiftebrev i privatarkiv både i Riksarkivet og i statsarkivene. Det forekommer også skiftedokumenter fra før skifteprotokollenes tid blant diplomene i Riksarkivet. Skiftebrev fra før 1572 er trykt i Diplomatarium Norvegicum.

Oversikt over de viktigste arkivseriene

Skiftevesenets arkiver forandret seg over tid. De eldste skifteprotokollene, som begynner i 1656, omfatter hele skifteprosessen. Avdødes eiendeler (aktiva) og gjeld (passiva) ble taksert og listet opp i samme protokoll som møtereferater fra skifteretten og fordeling av eiendelene på arvingene. For de fleste områder har vi slike skifteprotokoller tilbake til mellom 1660 og 1700, men enkelte protokoller kan ha gått tapt.

Fra rundt 1850 ble det gjerne ført tre protokollrekker med ulike faser av skiftet:

1. Skifteregistreringsprotokoller med fortegnelse og verdisetteing av boets eiendeler og gjeld. Det hender at registreringsprotokollen ligger i lennsmannsarkivet fordi det var lensmannen som foretok skifteregistreringen
2. Skifteforhandlingsprotokoller med referater fra møtene i skifteretten
3. Skifteutlodningsprotokollene med oversikt over hva hver enkelt arving fikk

Løse skiftedokumenter er arkivert i bomappene (sluttede skifter), som finnes fra slutten av 1700-tallet. Der ligger gjerne testamenter, lister over arvinger og kopi av registrering av boet. I tillegg kom brev og andre dokumenter knyttet til avdødes økonomi og skifteoppgjøret. Det kan være skjøter, regnskapsbøker og Amerikabrev. En god del av dette er ikke innført i skifteprotokollene. Bomappene kan være inndelt i flere serier: dødsbo, testamentfullbyrderbo, skilsmissebo, konkursbo.  

Uskiftebevillinger er arkivert i skifterettens arkiver fra 1927. Fylkesmannsarkivene har søknader om uskiftebevilling sendt til Danske Kanselli gjennom amtmannen til 1800 og bevillinger avgjort av fylkesmannen 1800-1927.

Det kunne gå lang tid fra dødsfallet til skiftene var gjort opp, avhengig av størrelsen på boet og skiftevesenets kapasitet. Myndighetene ville ha kontroll med at skiftene ble avsluttet i rimelig tid. På slutten av året skulle skifteforvalteren sende inn lister over sluttede og usluttede bo, såkalte skiftedesignasjoner (navn på avdøde, umyndige arvinger, arvens størrelse) til overordnet myndighet. Gjenpart gikk til Danske kanselli. Skiftedesignasjoner finnes i statsarkivene i amtmannens arkiv 1688-1900, så i skifteretten. I Riksarkivet er det i Danske Kanselli 1796-1814 og deretter i Justisdepartementet.

Hvordan finner vi fram i skiftematerialet?

For å finne for eksempel oldemors skifte, må du vite når og hvor hun døde slik at du kan finne ut hvilken skifterett som behandlet dødsboet. 

Veiledning for å finne fram til skiftemateriale på Digitalarkivet

Hjelpemidler til å finne skifter

For de eldste skiftene har flere statsarkiv skiftekort, som er registerkort over skifter ført etter sorenskriveri og gårdsbruk. For byene er de ordnet etter avdøde fornavn og etternavn. De eldste skifteprotokollene har gjerne egne registre, ordnet etter avdødes eller gårdens navn. Av de yngre protokollene er det vanligvis bare skifteutlodningsprotokollene som har register. Det finnes også egne skifteregistre over sluttede skifter, samt skiftelister(skiftejournaler).

Mens det er relativt få offentlige skifter, etterlater vi alle spor etter oss i dødsmeldingene. Arveavgiften som ble innført i 1792, ga inntekter i statskassen og dermed ble alle dødsfall registrert. Dødsmeldingene med alfabetiske registre (dødsfallsprotokollregistre) fungerer som inngang til skiftematerialet. Der står det hva som skjedde med dødsboet: om ektefellen ble sittende i uskiftet bo, om det var privat skifte eller om og når det ble holdt offentlig skifte. Da er gjerne også bonummeret oppgitt, slik at man kan gå videre til skiftelistene.  

Skifteretten opprettet flere rekker med nummer i forbindelse med dødsfall og skifte. Hvert dødsfall fikk et dødsfallsnummer og hvert dødsbo fikk et bonummer. Fra slutten av 1800-tallet ble boene mange steder nummerert etter den datoen da boet ble gjort opp eller sluttet (slutningsdato). Senere kom nummerering etter den datoen boet ble tatt under behandling (åpningsdato). Bomappene ble normalt arkivert etter slutningsdato. Dette kan variere rundt omkring i landet og det kan variere over tid. Mange steder er de blitt arkivert etter bonummer innenfor hvert år. Oslo skifterett arkiverte for eksempel boene etter slutningsdato fram til midten av 1970. Da gikk de over til et nytt system med såkalte Arkivnummer. Oslo skifterett er ekstra vanskelig å finne fram i fordi skifteretten i lang tid hadde flere avdelinger med egne serier. Da må du bruke registrene.

Den beste måten å bli kjent med skifteprotokolllene er å begynne med det digitaliserte materialet som er lagt ut på Digitalarkvet. Der får du lett oversikt over de ulike kronologiske protokollrekkene. Samtidig framgår det hvilke skifteretter som fantes i ulike deler av landet og hvilke statsarkiver de har avlevert til.

Hvis du finner et skifte etter en av sine aner, kan det være vanskelig å lese den gamle håndskriften. Heldigvis er skiftene gjerne ført etter et fast mønster, først er tid og sted for skiftet angitt, så navnet på avdøde og arvinger. Så følger registreringen av eiendelene, fra klær og husgeråd til korn og husdyr, samt bygninger og eventuell jordeiendom. Deretter oppgis gjeld og andre fradragsposter før arvefordelingen eller utlodningen.  

Digitalisert skiftemateriale

Skiftematerialet er omfangsrikt, men en god del av de eldre protokollene er digitaliserte og tilgjengelige på Digitalarkivet. Dette gjelder også dødsmeldinger og registrene til disse sammen med kartotekkort og andre registre over oppgjorte dødsbo. Også skiftedesignasjoner er digitalisert. Videre finnes fulltekstavskrifter av noe av materialet. I enkelte tilfeller foreligger det søkbare skifteregistre og dødsfallsregister. 

Det digitaliserte skiftematerialet er gruppert etter hvilke statsarkiv arkivene finnes i og deretter etter de ulike skifterettene som har avlevert til hvert statsarkiv. 

Veiledning for å finne fram til skiftemateriale på Digitalarkivet

Taushet og innsyn

Nyere skiftemateriale kan inneholde taushetsbelagte opplysninger, og mye av materialet er derfor unntatt offentlighet i 60 år. Arkivverket kan gi ut opplysninger fra skiftemateriale dersom det ikke inneholder personsensitiv informasjon.

Hva kan skiftematerialet brukes til?

Skiftene har viktige opplysninger om personer og slektskapsforhold. De kan utfylle det du finner i kirkebøker og folketellinger. Spesielt viktig er de i perioder da det ikke finnes kirkebøker og folketellinger. Avdødes eiendom kan gi inntrykk av levekår og omgivelser. 

Personlig dokumentasjon

Hvis en av dine foreldre er døde for mer enn 25 år siden og du er usikker på om den gjenlevende sitter i uskiftet bo eller om boet er gjort opp, kan du kontakte Arkivverket nedenfor. Da må du oppgi hvor og når vedkommende døde. Hvis ikke foreldrene dine hadde særeie, er uskifte vanlig. Uskiftesøknad ble som regel arkivert i skifteretten sammen med dødsfallsdokumentene.

Det hender at skifteopplysninger er etterspurt når en eiendom skal selges og man trenger bekreftelse på at den tidligere eieren er død.

Skifte av uskiftede bo

En god del enkefolk som dør i dag, har sittet i uskiftet bo mer enn 25 år og dødsfallsdokumentasjon etter førstavdøde kan være avlevert til statsarkivene. For å få gjort opp boet, må dagens skifterett da henvende seg til Arkivverket for å få kopi av dødsfallsdokumentene til den ektefellen som døde først.

Slektsgransking

Skifter hjelper deg videre bakover fra generasjon til generasjon. Her er navn på avdødes barn, alder på mindreårige barn og kan hende adresse på voksne barn. Hvis noen av dem var døde, kan du finne navn på barnebarn.  Fram til 1916 hadde slektninger helt ut i sjuende ledd arverett når avdøde ikke hadde livsarvinger: barn, ektefelle eller søsken. Dermed kan du nøste opp hele slektsgreiner. Før man fikk kirkebøker og folketellinger, kan dette være eneste kilde med navn og alder på kvinner og barn. Navn på arvingenes ektefeller er også ofte oppgitt. Det kan også være informasjon om personer som har flyttet eller utvandret.

Skifter gir innblikk i avdødes materielle omgivelser: Husbygninger, husdyr, redskap og innbo i rommene de levde i er gjerne registrert. Hvis avdøde hadde gjeld, vil kreditorenes navn og tilgodehavende være notert, likeså debitorene hvis avdøde hadde lånt ut penger eller for eksempel ei ku. Dette gir inntrykk av avdødes formuesforhold. Skifter etter rikfolk kunne være på hundrevis av sider. Det trengtes ikke mange linjer for å regne opp eiendelene til en fattig.

Forskning

Levekårene til våre forfedre og formødre. I våre dager gjenspeiler de få skiftene som regel formuesforhold hos eldre. Våre forfedre og formødre kunne dø tidlig og skiftene gjenspeiler gjerne virksomheter i drift. Skal du bruke skiftemateriale til å belyse formuesforhold i et fortidig samfunn, må du likevel være kritisk. Fordi det ikke var skifter etter alle som døde, må du vurdere hvor representativt materialet er. Dette varierte mye over tid i takt med økende levealder og endringer i skiftelovgivningen. I første del av 1800-tallet kan man få informasjon om de fleste formuesgrupper, mens en svært stor del av befolkningen falt ut etter at skifteloven i 1869 bestemte at det bare skulle skiftes etter dem som hadde mer enn 100 spesidaler. Det kunne også være geografiske forskjeller i skiftehyppigheten. I eldre tid kunne det for eksempel svære skifter etter særlig mange i fiskeridistriktene, fordi spesielt mange menn døde på havet i ung alder og etterlot seg umyndige barn

Kunst- og kulturhistorie. Mens historikere har vært opptatt av materielle forhold og folks levekår, har etnologer (folkelivsgranskere) brukt skifter som kilde til kunst- og kulturhistorie. De har kartlagt redskaper, tekstiler, bilder og bøker. Kildeverdien vil variere etter hvilke emner man vil undersøke.

Hvis du for eksempel vil kartlegge hvilke malerier middelklassen eide i en kortere periode, gjør det ikke så mye at vi ikke har skifter etter alle befolkningsgrupper. Men i alle fall må man være kritisk og vurdere om noen av arvingene kan ha stukket unna noen bilder. Enkelte bomapper kan gi svært mye informasjon om avdøde i tillegg til arveoppgjøret. En kjøpmann kan for eksempel etterlate seg en bomappe der man kan følge varebestillinger og leveranser, gjeld og utestående midler gjennom mange år. I boet etter en arkitekt kan man være heldig å finne tegninger eller beskrivelser av bygninger. I Edvard Munchs bomappe finnes fortegnelser over verkene hans, informasjon om eiendommer og til og med passet hans.

Hjelp til å finne skifteopplysninger

For hjelp til å finne opplysninger om dødsfall og skifte som ikke finnes på Digitalarkivet, klikk på boksen nedenfor og fyll ut skjemaet som kommer opp:

Mer om skifte:

Bente Hartviksen, Fiskerbøndenes arv - gjeldsforhold i Nordland 1780-1865 vesentlig belyst ved skiftemateriale, doktoravhandling, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2007.

Alf Kiil, Arkivkunnskap. Statsarkiva, Oslo, Universitetsforlaget, 1969.

Liv Marthinsen (red), Skiftene som kilde – en artikkelsamling, Oslo Norsk lokalhistorisk institutt, 1997.

Liv Mykland, Håndbok for brukere av statsarkivene, Oslo, Riksarkivet, 2005 (Skriftserie; 19).

Arkivmagasinet nr. 3, 2010.