«Men hvor forundret bleve Vii icke!»

Rentekammeret i København beordret gjennom skrivelse datert 27. mai 1769 at det skulle holdes folketelling i hele riket 15. august 1769. Skrivelsen gav instruksjon om hvordan tellingen skulle skje og ved kongelig resolusjon 15. juni ble alle landets undersåtter underrettet om tellingen. Rentekammeret sendte ordren til stiftamtmennene, som så meldte den videre til magistrater og sokneprester, som var de som skulle ha det lokale ansvaret for gjennomføringen.

Det var ikke så mye oppsiktsvekkende i prosessen. Mennene i Bergen hadde alt mange ganger vært manntallsført, og voksne menn og kvinner mente nok at de ofte nok var blitt registrert i koppskattemanntallet for utskriving av skatt. Det nye var at det var første gang nesten hele befolkningen skulle registreres. Det var gitt fritak for en del soldater. 

På slutten av 1760-tallet hadde opplysningstiden satt et visst preg ute i Europa, og flere monarker hadde satt sin ære i å samle kunnskap om innbyggerne og deres ve og vel. Innbyggerne var i seg selv en av landets viktigste ressurser, og da kunne det være hensiktsmessig å få dem kartlagt. I Danmark-Norge hadde man allerede i 1703 fått gjennomført en full folketelling, men den hadde bare omfattet en del av riket, Island. Den tellingen var kommet i stand etter lokalt initiativ og var forblitt nærmest en hemmelighet, for resultatene av 1703-tellingen på Island ble ikke publisert før i 1777. 

Kongens vilje

Det må ha vært en forhistorie forkant av skrivelsen i mai 1769, men denne forhistorien ligger fullstendig i mørke for oss. Den eneste begrunnelsen som ble gitt for å holde en folketelling, var at det var den unge kongen hadde et ønske om å bli «allernaadigst underrettet om Folkemængden udi sine Riiger».  Christian VII (1749-1808) var kommet på tronen i 1766 som 17-åring, og framstod først som en ganske begavet ung mann. Men det inntrykket ble raskt erstattet av andre og langt mindre positive. Han huskes i ettertid mest for sitt utsvevende liv og sin sinnsykdom. 

Man kan tenke seg flere gode grunner for å ønske seg en folketelling. For dem som skulle tenke på forsvar og krig, var en oversikt over befolkningen nyttig, selv om man egentlig skulle ha greid seg lenge med oversikt over unge menn. Sikker kunnskap om alle som kunne yte skatt, ville være nyttig for alle som hadde ansvar for statens inntekter. Det hadde vært en særdeles aktuell problemstilling i Danmark-Norge på 1760-tallet. Ekstraskatten hadde provosert fram sterk folkelig motstand, tydeligst uttrykt gjennom Strilekrigen i Bergen i 1765.

Man kunne også ha tenkt seg at det var bekymring for håndtering av en mulig forsyningskrise som lå bak. Det ble en sørgelig aktuell problemstilling allerede tidlig på 1770-tallet, da matmangel og nød gjorde det nødvendig å skaffe «forstrekningskorn» og bygdemagasiner. Da hadde det vært greit å vite hvor mange munner som skulle mettes i de ulike landsdelene. Det var også det som var begrunnelsen da man i Rentekammeret i sirkulære 29. september 1781 bad om oversikt over befolkningen, kornproduksjonen og kornforbruket. Sirkulæret i 1781 ledet fram til at man i 1782 laget flere lokale folketellinger i Norge.

Hvordan?

Folketellinger kan enten bestå i produksjon av lister over dem som skulle telles, gjerne med navn, yrke, familiestilling og alder. Andre tellinger har som mål bare å skaffe tall, mer eller mindre oppdelt i undergrupper. Folketellingen i Danmark-Norge i 1769 skulle bestå i innsamling av tall i tabeller. Befolkningen skulle deles inn etter alder og kjønn, i 8-årsgrupper opptil 48 års alder, og alle over 48 delt etter kjønn, men slått sammen i en alderskategori. Dessuten skulle befolkningen deles inn etter stilling.

Tellingen skulle finne sted tirsdag den 15. august 1769, og de ferdige tabellene for hvert enkelt distrikt skulle sendes inn senest 31. oktober.

Kjøpstaden Bergen

Bergen var på 1700-tallet Norges suverent mest folkerike kjøpstad, og da ordren om folketelling kom til stiftamtmann og magistrat, kalte de inn stadshauptmannen og kompanisjefene i Borgervæpningen. Tellinger og innhenting av navnelister hadde de lang erfaring med for registrering i ruller og skattelister, og de så for seg at oppgaven skulle løses slik de pleide.

Bergen hadde siden første halvdel av 1600-tallet vært delt i 24 roder. Hver rode skulle stille en tropp til borgervæpningen, og tre roder utgjorde et borgerkompani, som stod under kommando av en stadskaptein. I 1769 skulle hvert kompanidistrikt regnes som en tellingsenhet.

Kompanisjefene vandret hjem hver til sitt, og kalte inn underoffiserene sine og gav dem tabeller og ordre om hvordan arbeidet skulle gjøres.

Det var neppe overraskende at det ville komme motstand mot tellingen. I 1760-årene hadde det stadig kommet protester og i Bergen var det blitt åpent opprør mot ekstraskattene. Allmuen må lett ha kunnet tenke seg at det var ønske om nye skattebyrder som skjulte seg bak initiativet til folketelling. 

Ordrenekt

Sommeren 1769 kom motstanden fra uventet hold. Det var tellerne som nektet å lystre ordre! Underoffiserene fortalte at de verken hadde tid eller anledning til å bruke tiden sin på en slik telling, og dessuten mente de at de slett ikke hadde noen plikt til å gjennomføre arbeidet!

Det var ikke en enkelt underoffiser som protesterte. De gjorde det alle som en! Stadskapteinene kom ingen vei, og klaget til magistrat og stiftamtmann. Den 6. juli ble alle innkalt til Rådstuen. Magistraten trodde nok at problemene ville la seg løse, men hele dagen gikk. Underoffiserene nektet fortsatt. De hadde utvidet argumentasjonen sin og pekte på sine manglende kunnskaper. De gav uttrykk for tvil om sin egen evne til nøyaktighet, og dessuten var de bekymret for at det ville bli ulikheter i kvaliteten på arbeidet om de hver for seg skulle få ansvar for å gjennomføre. Nei, dette fikk andre ta ansvaret for! De ville imidlertid stille opp om de høyere offiserene ble med. Da protesterte offiserene: Nei, de hadde da ingen plikt til å være med på å gå fra hus til hus for å samle inn informasjon! De klaget på oppsetsighet og ordrenekt. Det var umulig for dem å bøye av, sa de, for da ville deres autoritet være påført alvorlig knekk.

Magistraten startet med godord, uten at det gav noen bevegelse. Så kom de med trusler, men heller ikke det gav noen løsning! President Ferdinand Anthon de Fine (1739-1807) måtte til sist løpe over gaten til stiftmannen og be ham komme. De hadde håp om at hans autoritet kunne løse knutene?

Stiftamtmann Christian Petersen (1701-1775) kom. Ifølge referatet var han både tydelig og «Gracieux». Han nådde likevel ikke fram. Så ble han alvorlig. Han kunne ikke begripe at offiserene skulle gjøre seg så kostbare. Men da han gikk, «fantes uvilligheden udi en ligesaa høy grad da som forhen». Møtet ble hevet og partene gikk hjem.

Sint stiftamtmann

Den 7. juli 1769 skrev magistraten et sju sider langt brev til stiftamtmannen, der de refererte, beklaget seg og gav uttrykk for sin store forundring! De mente de hadde gjort alt som var i deres makt! De hadde ikke mer å stille opp med, de kastet kortene. «Imidlertid trøster Vii Os i denne Sag at have giort, hvad Os var mueligt, da Ansvaret, eene og alleene maa falde paa dem, som til Dens iværksættelse have været hinderlige.»

Stiftamtmannen svarte allerede lørdag 8. juli. Han var sint, og han mente han hadde funnet årsaken til spetakkelet: unnfallenheten til stadshauptmann Schultz. Stiftamtmannen hadde «tit og ofte», både muntlig og skriftlig, tatt opp dette problemet med ham, og til og med gitt ham alvorlige advarsler, men uten at det hadde gitt resultater. Slik hadde det utviklet seg holdninger om at de underordnede kunne gjøre hva de ville «uden tiltale og Straf». Nå mente han det var nok, nå måtte noen fortelle hvor skapet skulle stå.

Stadshauptmann Lyder Schultz overlevde stiftamtmannens misnøye i 1769. Han var født i Bergen i 1706, og tok borgerskap som kjøpmann allerede i 1727. Han kjøpte seg etter hvert titler som kommersråd og justisråd, og han ble stadshauptmann og sjef for borgervæpningen. 16. september 1773 søkte han avskjed, under henvisning til "alder og svakhet". 

Presset førte til at det kom en splittelse blant underoffiserene. Ved enkelte tropper sa man seg villige til å stille opp, mens andre fortsatt slett ikke ville, så sant ikke alle offiserene ville ta sin del. I lys av stiftamtmannens raseri måtte offiserene komme dem i møte, og tirsdag 15. august 1769 vandret offiserer og underoffiserer rundt fra hus til hus i Bergen og hentet inn tall. 

Resultatene

Den 17. august satte «Nordenes», «Nye-Almindingens» og «Kors-Kircke-Almindingens» kompanier som de første, opp sine tabeller troppsvis og kompanivis, og i dagene etter fulgte de andre kompaniene etter. Den 2. oktober kunne magistraten summere tallene for hele Bergen, og fant at byen hadde 6074 menn og 7661 kvinner, når man holdt de fritatte soldatene utenfor.

Tabellene fra Bergen ble innen fristen sendt over til Rentekammeret, som imidlertid måtte vente til langt over frist på de siste tabellene fra andre steder i Norge. Stiftamtmann G.C. Oeder (1728-1791), botaniker, statsøkonom og dr. Med., fikk jobben med å behandle og summere, og han var blitt en gammel mann før han publiserte tallene i 1786. Han klaget over en møysommelig prosess.

Ifølge summeringen til Oeding skulle Norge 15. august 1769 ha hatt 723 618 innbyggere.

Det er kommet kritikk mot tellingen. Tidspunktet, midt i august, ble regnet som lite gunstig, siden mange mennesker måtte antas å være på reise. Innsamlingsmetoden gav liten anledning til å kontrollere, og vi kan nok trygt regne med at minst 5 % av befolkningen er falt utenfor.  

Først i 1980 kom det en trykt statistisk utgave av folketellingen 1769 for Norge. Den ble utgitt av SSB og har en fyldig innledning om selve tellingen. I forbindelse med dette arbeidet ble man oppmerksom på at det fantes en del fullstendige navnelister fra flere prestegjeld. En del av disse er i Riksarkivet, men også i flere av statsarkivene er det funnet slike lister. Til 250-års markeringen har Arkivverket digitalisert noen av disse listene, og flere vil komme. Hvis noen av våre brukere vet om udigitaliserte lister fra folketellingen 1769, ber vi om å få melding på formidling@arkivverket.no

Av Yngve Nedrebø, statsarkivar i Bergen og fagdirektør for skriftforvaltning i Arkivverket.