Kart og tegninger i Arkivverket

Kart og tegninger kan være registrert på tre ulike måter:

• Noen institusjoner, som f.eks. Riksarkivet, har gjennom flere år (men ikke systematisk) tatt kart og tegninger ut av arkivpakkene, lagt dem i spesialemballasje og registrert dem i en egen kart- og tegningssamling.
• I andre tilfeller er det arkivskaperen som selv har laget slike kartsamlinger som så er avlevert til Arkivverket, f.eks. Havnedirektoratets kart og tegninger. De er som regel registrert under seriebokstav T i katalogen.
• Men det ligger mange kart og tegninger sammen med saksdokumentene de tilhører, bare et fåtall av disse vil være registrert i katalogen.

Flere av institusjonene som utgjør Arkivverket, har kataloger over kartsamlingen sin. Noen av disse katalogene er søkbare på nettet, enten på Digitalarkivet eller i Arkivportalen.

Bokserien Gamle norske kart (utg. 1979-1985) inneholder fylkesbind med oversikt over utrykte kart fra de siste 300 år og opplysninger om kartsignatur og oppbevaringssted.

Kart og tegninger kan ses på lesesalen til den institusjonen som oppbevarer kartet. 

Flere steder kan du ta bilder selv eller bruke skannere. Noen institusjoner har også egen fotograf som kan lage kopier av kart som du ikke selv klarer å kopiere eller når du trenger bedre kvalitet på kopien.

Følgende ligger på Digitalarkivet: 

• Statsarkivet i Bergen, minekart
• Statsarkivet i Hamar, kartsamling og H.L. Juells konseptlandmålerkart 1800-1840          
• Statsarkivet i Stavanger

Følgende ligger i Arkivportalen:

• Statsarkivet i Trondheim, kartsamling
• Riksarkivet: søkeord = tegningssamling, sorter treffliste etter arkiver

Se også:

• Kartverket     
• Nasjonalbiblioteket

Flere av statsarkivene har egne kartsamlinger, men både antall kart og graden av registrering varierer sterkt. Statsarkivet i Stavanger har registrert flest, over 20 000 kart. Noen statsarkiv har lagt ut sine kartkataloger på nett. I tillegg til det som er registrert i kartsamlingene, vil det finnes et stort materiale som fremdeles ligger sammen med saksdokumentene eller i egne serier.

Det er kart og tegninger i arkivene på alle forvaltningsnivåer. I statsarkivene finnes det mye materiale etter de lokale kontorene/distriktene til NSB, veivesenet og Statens kartverk (fylkeskartkontorer). Også i rettsarkiver (byfogd, sorenskriver, jordskifteretter) kan det forekomme kart opptatt i forbindelse med en bestemt rettssak, særlig når det gjelder eiendomssaker. Prestearkiver kan inneholde kart og tegninger over kirker, kirkegårder og prestegårder.

Eksempler på kartmateriale i statsarkivene

I Statsarkivet i Bergen vil man finne både minekart, fiskebåttegninger og værkart. I arkivet etter Distriktskommando Vestlandet (DKV) er det bevart ca. 1000 kart som viser minefelt, først og fremst langs kysten, utlagt av den tyske okkupasjonsmakten under 2. verdenskrig. Tilsvarende kart kan man også finne i arkivene etter de andre distriktskommandoene. I arkivet etter Fiskeridirektoratets båtkontor er det bevart ca. 1100 tegninger av fiskebåter fra ca. 1920-1980. Værvarslinga på Vestlandet har avlevert en mengde værkart fra 1904 og framover.

Statsarkivet i Stavanger har over 1000 sjøkart avlevert fra Norges sjøkartverk. Dette statsarkivet har også kart produsert i forbindelse med oljeutvinningen på norsk kontinentalsokkel. 

Ved Statsarkivet i Trondheim er det nesten 300 kart fra Trondheim fra ca. 1680-1950. Klenodiet er den originale kobberplaten til Maschius’ kobberstikk av Trondheim i 1674.

Statsarkivet i Hamar har en samling med nesten 300 kart fra begynnelsen av 1800-tallet, tegnet av amtskonduktør Hans Lemmich Juell.

Statsarkivet i Tromsø har flere tusen kart og tegninger etter gruvedriften på Svalbard, bl.a. i arkivet til Store Norske Spitsbergen Kullkompani. I Pasvik-kommisjonens arkiv (1919) finnes en rekke kart som viser fiskerettigheter i grenseområdene mot Russland.

Riksarkivets kart- og tegningssamling består av mer enn 100 000 kart og tegninger. Materialet dekker perioden fra ca. 1650 og fram til vår tid. Størstedelen er fra tiden 1750 til 1900. I hovedsak er kartene og tegningene deler av arkiver som er avlevert til Riksarkivet. På grunn av format og spesielle krav til oppbevaring er materialet skilt ut og lagt i et eget spesialmagasin. Størstedelen er håndtegnet.

Innholdet i kart- og tegningssamlingen er svært variert. Statlige myndigheter har hatt et bredt oppgavespekter og ulike behov for å dokumentere administrative tiltak gjennom kart og tegninger.

Mye av materialet fra 1600- og 1700-tallet er utarbeidet i forbindelse med militær virksomhet eller i forbindelse med bergverksdrift. Da sentraladministrasjonen ble mer og mer spesialisert utover på 1800-tallet, ble framstilling av kart og tegninger en del av saksfeltet til enkelte departementer og direktorater. De har senere avlevert kartsamlingene sine til Riksarkivet. Du finner mer informasjon om innholdet i Riksarkivets kart- og tegningssamling i Håndbok for Riksarkivet.

Så langt som mulig er materialet i Riksarkivets kart- og tegningssamling katalogisert slik at tilhørigheten til arkivet er beholdt. Alle kart fra hvert arkiv har en entydig kartsignatur som består av en bokstavkode (forkortelse av arkivmyndighetens navn) og et fortløpende nummer.

Det er viktig å være klar over at det i Riksarkivet finnes mye uregistrert kart- og tegningsmateriale som fortsatt ligger i arkivene.

Kart over riksgrensen 

Norges grenser mot Sverige, Finland og Russland er kartfestet av flere grensekommisjoner. I Riksarkivet er det bevart ca. 300 grensekart fra virksomheten til kommisjonene. Det finnes kart både fra 1700- og 1800-tallet.

Viktigst er kartene som ble tegnet i forbindelse med arbeidet til den svensk-norske grensekommisjonen 1736-1767. De omfatter mer enn 150 kart. Av disse finnes det 23 offisielle grensekart. Her er grenserøyser og grensemerker tegnet inn med nummer, fra Kornsjø i sør til utløpet av Tanaelva i nord. Kartene dekker bare et smalt belte på begge sider av grensa. Egne protokoller med grenserøysbeskrivelser dokumenterer kartleggingsarbeidet. 

Grensekartene fra Nordland, Troms og Finnmark inneholder mange samiske stedsnavn og har dermed stor interesse for bl.a. språkforskere.

Militære kart og tegninger 

Fra tiden før 1814 er det bevart flere tusen kart og tegninger etter militær virksomhet i Norge. Framfor alt er festningene og andre forsvarsanlegg rikt representert, både med oversiktskart, detaljkart og bygnings-tegninger. Men det finnes også kart og tegninger over militærøvelser, militært materiell (telthus, kanoner, uniformer og faner) og angreps- og forsvarsplaner. Fra krigstokt og slagsteder er det bevart lite, men vi har kart som viser beleiringen av Fredriksten festning i 1718 og kampene mot Sverige i 1814.

Ingeniørbrigaden er den militære myndigheten som har etterlatt seg flest kart og tegninger, ca. 2000 fra tiden 1650 til 1900. Generalstabens arkiv har materiale etter 1814, bl.a. vel 250 kart over ekserserplasser i hele landet.

Fordi festningsbyene ofte ble kartlagt sammen med festningene, kan du finne flere detaljerte bykart, særlig fra 1700-tallet.

Bergverkskart

Fra enkelte bergverk og i arkivene etter myndigheter med ansvar for bergverks-driften er det bevart flere tusen kart og tegninger. Materialet fra Kongsberg sølvverk står i en særstilling. Det omfatter nærmere 3500 kart og tegninger fra perioden ca. 1680-1920. Her finner du oversiktskart over gruveområdene, kart og tegninger over mange av gruvene, stoller og skjerp, tekniske innretninger som kjerrater, pukkverk, heisanordninger og maskin-tegninger. Materialet er mye brukt av dem som er interessert i bergverkshistorie.

Bergverkskart finner du også i PA-0171 Morten Thrane Brünnich. Brünnich var direktør for sølvverket, og han samlet materiale for å skrive om de norske berg-verkenes historie. Han etterlot seg vel 150 kart fra tiden før 1800, mange er kopier av gruvekart fra flere forskjellige bergverk.

Kart og tegninger fra havne- og fyrvesenet 

Det er lite kart- og tegningsmateriale av havneanlegg og fyr fra tiden før 1814. I 1820 ble det opprettet et felles Kanal-, havne- og fyrdirektorat som senere ble delt i tre. Havnedirektoratet har avlevert to serier med kart over havneanlegg, én i tilknytning til byene og én for havneanlegg utenfor byene. Dessuten finnes spesialserier med tegninger av dokker, brygger, sluser, bruer, fortøyningsringer og bøyer, i tillegg spesialkart som innseilingskart, fiskekart og kystkart. Kartmaterialet ca. 1820-1920 er en del av Riksarkivets kart- og tegningssamling, mens yngre kartmateriale utgjør en egen serie i det avleverte arkivet etter Havnedirektoratet.

Fyrdirektoratet har avlevert i underkant av 2000 tegninger av fyr og fyrlykter, der de eldste er fra slutten av 1700-tallet.

Kart fra vassdragsreguleringen

Kanaldirektøren (senere NVE) hadde ansvaret for vassdragene og kanalene, med særlige oppgaver knyttet til flomsikring og fremkommelighet for tømmerfløting og transportformål. Etter 1900 fikk kraftutbyggingsspørsmål stadig større betydning.

Den eldste delen av kartsamlingen, i underkant av 2000 kart, er avlevert til Riksarkivet og dekker perioden ca. 1820-1910. Kartene viser først og fremst vassdragene med dybdeanvisninger og forbygningsplaner (dvs. planer for flomsikringsarbeid). Disse kartene har sjelden med topografiske detaljer unntatt nærmest elveløpet. Her kan du også finne kart over større ras, f.eks. det store Verdalsraset i 1893, og tegninger av sluseporter, mudderprammer og annet teknisk utstyr. Det finnes også kart over kraftstasjoner og kraftanlegg.

Kartmaterialet etter ca. 1910 er ikke avlevert og oppbevares hos Statkraft.

Tegninger av offentlige bygg

Gjennom nesten hele 1800-tallet administrerte departementene og etatene selv byggevirksomhet og driften av sine eiendommer. Bl.a. inneholder Kirke-departementets arkiv en del tegninger av offentlige bygg som kirker, museer og skoler. Enkelte etater etablerte egne bygningskontorer, f. eks. NSBs arkitekt-kontor og Medisinalvesenets byggekontor.

I 1887 ble det opprettet en stilling som bygningsinspektør. Myndigheten er blitt utvidet og omorganisert flere ganger, og heter nå Statsbygg. Ansvarsområdet er planlegging og oppføring av bygninger i tillegg til forvaltning av statens eiendommer. Statsbygg har ikke avlevert sitt tegningsarkiv. Bare noen brokker av eldre materiale er i Riksarkivets kart- og tegningssamling, f. eks. konkurranse-tegningene til nytt regjeringsbygg i 1880-åra.

Kart og tegninger fra Norges statsbaner (NSB)

I 1854 åpnet den første jernbanestrekningen i Norge mellom Christiania og Eidsvoll. Når nye strekninger skulle bygges ut, måtte det foretas ekspropriasjon av tilgrensende grunn. Du vil finne kart over alle banestrekningene som viser tilgrensende eiendommer og hva man ønsket ekspropriert. Slike såkalte konduktørkart er avlevert både til statsarkivene og til Riksarkivet.

Langs linjene ble det bygd stasjoner og andre driftsbygninger, i flere tilfeller også boliger for personale. Før Arkitektkontoret ble opprettet i 1913, ble det delvis ansatt egne arkitekter og delvis brukt privatpraktiserende arkitekter. Derfor vil du bare finne de originale tegningene til en del av stasjonsbygningene i Riksarkivet. Norsk jernbanemuseum oppbevarer også en del tegninger av stasjonsbygninger, stasjonsområder og togsett.

Jordskiftekart

I 1859 ble det opprettet en egen etat, Utskiftningsvesenet. Mange gårdsbruk hadde teiger (jordstykker) om hverandre slik at det var vanskelig å gjerde inn eller drive jorda. Ved utskiftning skulle brukene få sammenhengende arealer.

Det ble tatt opp kart som viste situasjonen før og etter utskiftningen. Hver teig ble påført et nummer. Hus, veier, steingjerder m.m. ble tatt med i tillegg til gamle og nye eiendomsgrenser. Riksarkivet har i alt ca. 30 000 jordskiftekart fra perioden ca. 1859-1987.

Kartene er ordnet etter fylke og kartnummer innenfor hvert fylke. De er digitalisert og er tilgjengelig i Digitalarkivet. Først under hvert fylke ligger det en liste over kartene etter kartnummer.

Reguleringskart

Reguleringskart viser hva som er planlagt til boligformål, industri, fellesarealer og lignende innenfor regulerte områder. Bygningsloven 1845 bestemte at kommunale myndigheter skulle sende inn ett eksemplar av alle reguleringskart til Riksarkivet. Denne ordningen stod ved lag til oktober 2001. Nyere reguleringskart blir oppbevart i hver enkelt kommune, i fylkeskommunen og hos fylkesmannen.

Det finnes nesten 50 000 reguleringskart i Riksarkivets kart- og tegningssamling. De eldste, som er relativt få, gjelder bare byene. Etter andre verdenskrig er det også blitt utarbeidet et stort antall kart for landkommunene.

I arkivet etter Kommunal- og arbeids-departementets distriktsplanavdeling ligger det reguleringskart sammen med saksdokumenter for tidsrommet 1845-1972.

De eldste kartene der Norge er tatt med, er tegnet av utlendinger og baserer seg på annenhånds opplysninger. Disse kartene viser gjerne flere land. Først på begynnelsen av 1600-tallet ble det, særlig i Nederland, trykt kart som bare omfattet Norge. På slutten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet tok enkelte privatpersoner initiativ til en systematisk kartlegging av Norge. Først med opprettingen av Den militære oppmåling i 1773, kom dette arbeidet inn i faste former.

De eldste landsdekkende kartprosjektene

I et brev til kongen i 1662 skrev direktøren for navigasjonsskolen i København, Bagge Wandell, at han planla å lage sjøkart over norskekysten. Disse planene ble det aldri noe av. I 1688 tok Melchior Ramus, viselektor ved latinskolen i Trondheim, et initiativ til å kartlegge hele landet. Etter fire års arbeid var han ferdig, men han døde før han fikk trykt kartene. I dag kjenner vi til hans kart over Trøndelag og Nord-Norge og over Vest- og Sørlandet. Riksarkivet har originale skisser til kartene over Nord-Norge NRA (GA 261) og fotografiske kopier av kartene for Vest- og Sørlandet (NRA I c 91). Originalen ligger i Det kgl. Bibliotek i København. 

Tanken om å få laget sjøkart over Norge levde videre, og i 1702 ga visestattholder Gabel oppdraget til Johan Hansson Heitmann. Men før Heitmann var ferdig med arbeidet, døde Gabel, og det var ikke lenger mulig å få offentlig støtte til å trykke kartene.

I 1761 fikk Ove Andreas Wangensteen utgitt et kart over Norge (NRA I a 6). Dette var det første kartet som viste hele Norge, og som var tegnet av en norsk kartograf. Mangelen på norske trykkerier med nødvendig kompetanse og utstyr var et problem for å få trykt kart. Først i 1854 ble det installert en kobbertrykkpresse i Norge.

Karttegning i offentlig regi

De tidligste detaljkartene og tegningene i Norge ble laget innenfor de fagområdene som hadde størst behov for dem i sin daglige virksomhet. Det gjaldt særlig to miljøer og fagetater, bergverkene og militærvesenet. Bergverkene trengte kart over områdene der gruvedrift foregikk, og dessuten tegninger over gruver og tekniske installasjoner. Militærvesenet trengte kart og tegninger over festningsanlegg og strategisk viktige områder. Det var ikke alltid nødvendig at tegnerne hadde profesjonelle ferdigheter, men det var en fordel for sikker bruk og fortolkning av kart og tegninger.

I 1757 ble Bergseminaret opprettet på Kongsberg, der sølvverket hadde vært i drift siden 1624. På Bergseminaret ble det undervist i bergvitenskap etter mønster fra Mellom-Europa, særlig Tyskland. Karttegning var ett av fagene.

For militæretaten ble det alt i 1750 opprettet et militærakademi i Christiania, kalt Den mathematiske Skole. Den er forløperen til dagens krigsskole. Her ble elevene blant annet undervist i landmåling og tegning. Men denne institusjonen drev ikke med systematisk kartlegging. Utarbeidelsen av topografiske kart til militært bruk ble en oppgave for Den militære oppmåling, som ble opprettet i 1773. I 1784 ble oppmålingen også tillagt oppgaven med å produsere sjøkart.

Alt på 1700-tallet foregikk det også karttegning utenfor bergverkene og militærvesenet. I hvert av de fire stiftamtene ble det ansatt konduktører. De hadde til oppgave å utarbeide kart i forbindelse med oppmålingsforretninger og eiendomstvister. Med spesialiseringen innenfor sentraladministrasjonen på 1800-tallet fikk vi flere myndigheter der utarbeidelse av kart og tegninger ble en del av saksfeltet. Det gjaldt for eksempel havnevesenet, fyrvesenet og vassdragsvesenet. Denne spesialiseringen fortsatte på 1900-tallet.