Grensearkiv ca. 1750
Dokumenter som gjelder riksgrensen er viktige vitnesbyrd om norsk historie og om Norge som stat. Mellom Norge og Sverige ble riksgrensen fastlagt allerede i 1751, og den gjelder fortsatt. Den omfatter også dagens grense mot Finland, som i 1751 var en del av Sverige.
Dokumentene i grensearkivet er etter den svensk-norske grensekommisjon 1736–1767. Materialet har unike opplysninger både om selve prosessen og beslutningene som ble tatt. I tillegg inneholder materialet viktig informasjon om samefolkets rettigheter og kultur.
Grensetraktaten mellom Norge og Sverige 2. oktober 1751 består av 8 paragrafer (artikler) og 2 bilag (kodisiller). Første kodisill – den såkalte Lappekodisillen – garanterer samenes sedvanerett til deres tradisjonelle bruksområder. Lappekodisillen består av 30 paragrafer. Andre kodisill beskriver selve grensen. Lappekodisillen er fremdeles et sentralt dokument i diskusjonen om samenes spesielle rettigheter.
Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745. Forut for traktatinngåelsen foregikk det et omfattende befaringsarbeid. Særlig nordafjells var det en del usikkerhet om grenselinjen. Major Peter Schnitler fikk derfor i 1742 ansvar for å befare grenseområdene fra Trøndelag til Øst-Finnmark. Lokalt holdt han og medhjelperne hans i årene fram til 1745 en lang rekke rettsmøter, der både bofaste og samer ga vitneprov. De ble innført i grenseeksaminasjonsprotokoller, som ble videresendt til grensekommissærene.
Grensekart nr. 21. Mellom 1751 og 1766 ble det utarbeidet endelige kart over riksgrensen. Resultatet ble 23 grensekart, der grenserøyser og grensemerker er tegnet inn med nummer, fra Kornsjø i sør til Tanaelva i nord. Grensekart nr. 21 viser området nærmest grensen i deler av Kautokeino prestegjeld, fra røys 312 til røys 342. Kartet er tegnet i 1765. Som andre grensekart fra Nordland, Troms og Finnmark inneholder det mange samiske stedsnavn, og har derfor stor interesse for blant annet språkforskere.
Grensekart nr. 21 viser området nærmest grensen i deler av Kautokeino prestegjeld. Det er tegnet i 1765 og måler hele 130x331 cm. Riksarkivet, Kart- og tegningssamlingen, GA 21.
Dokumentene tilhører et arkiv som dokumenterer Europas lengste grense mellom to land. Denne grensen er også den eldste avtalefestede grense som ikke senere er endret. Kartene brukes fortsatt aktivt i forbindelse med grenserydning.
Disse dokumentene er resultatet av en lang prosess knyttet til riksgrensen. Grensen mellom Norge og Sverige var blitt trukket i høymiddelalderen, men på 1600-tallet hadde Sverige tatt norske landområder. I 1661 trakk man opp grenselinjen mellom Østfold og Båhuslen inn til Kornsjø. I fredstraktaten av 1720 ble det bestemt at grensen også skulle fastsettes i ”Finnmarkene”, og i 1734 inngikk Danmark–Norge og Sverige en defensiv alliansetraktat. Den bestemte at kommissærer fra begge sider skulle undersøke og avgjøre stridigheter der det var usikkerhet og tvister i grenseområdene.
Arbeidet, som begynte i 1738, involverte mange personer som deltok i rettsmøter, befaringer og grenseoppgang. Arbeidet munnet ut i grensetraktaten mellom kongene av Norge og Sverige i 1751. Ett av bilagene til traktaten, Lappekodisillen, skulle gjennom bestemmelser om statsborgerskap, skattlegging og reindriftssamenes rett til å føre reinsdyr over grensen, hindre at samene ble negativt berørt av grensetrekkingen. I årene fram til 1766 ble det utarbeidet endelige kart, og hele grensen ble ryddet og markert med i alt 348 riksrøyser.