Lars Kristian Andreassen

Et minne fra krigen

Jeg er fra byen Harstad som ligger nordst på
Hindøya. Jeg var i Kasfjord, en mils veg fra Harstad, hvor
min far eier et gårdsbruk. Det var en dag sommeren
nitten hundre og fir og førti at drengen som var hos oss, ble
beskyldt for tyveri hos tyskerne. Gestapo kom kjørende bortover
for å hente han. Det var to høge og fæle karer. På gården
var jeg aleine heime, foruten drengen, men han ble
ført ned på ei tysk brakke. Den ene tyskeren kunne snakke
litt norsk. Han sa: «Du må vise oss fram her», og
så gikk vi inn.

I kjelleren og i første etasje gikk det fort
å undersøke, men jeg ble ikke i godt humør, for under
en seng på loftet lå to geværer. «Nå går vi i fjøset,» sa
tyskeren og gikk ut. Jeg ble nesten glad, for jeg trodde at de
ikke skulle undersøke mer i huset. I fjøset leita de til og
med i drikkekarene og grisebingene. Fra fjøset gikk vi til
smia og vedsjåen. I smia fant de ingen ting, men
i vedsjåen fant de ei gammel rusten øks som de stod
lenge og så på. Med ett satte en av tyskerne i at vi
skulle inn i huset igjen. Jeg ble nesten redd, for tenk
om de fant geværene?

Hjertet hamret som om det var jordskjelv i meg.
Oppe på loftet gikk tyskerne frekt som om de var i ei brakke.
Jeg tenkte med meg selv at det var ordentlig dumt å
gjemme geværene under ei seng. De leita i de små
rommene først, men fant ingen ting. Så hadde vi bare to store rom igjen.

De gikk først dit hvor geværene var.
Det var så vidt jeg kom meg over dørstokken, for jeg tenkte som så
at dersom de fant geværene, ville de ta å pryle meg for å få
meg til å tilstå om det lå gjømt noe annet på gården.
På låven lå en engelsk motor gjømt. Jeg måtte bare la være å tenke,
men bite tennene sammen og gå freidig omkring med herrefolket.
På rommet stod tre senger. De leita både i madrassene og i putene,
men til slutt begynte de å leite under sengene. Da de hadde leita
under de to og nærmet seg den tredje senga, brøt jeg ut:
«Her er et rom til,» og så pekte jeg på døra til det andre store rommet,
og tyskerne fulgte heldigvis med meg.

Nå var jeg kanskje berga, men gikk det slik som isted, var
det samme takka. Da de var ferdige på det rommet, gikk
de ned. Jeg ble så glad at jeg holdt på å ta omkring dem,
men siden det var tyskere, gjorde jeg det ikke. Tyskerne gikk
ned til brakka, og jeg satte meg på trappa for å se når de
kjørte. Etter en stund kom en bil susende forbi meg. Det var
tyskerne som kjørte, og drengen var med.

Skrevet av Lars Kristian Andreassen ved Harstad folkeskole, 14 år