Et minne fra krigen
Jeg glemmer aldri den dagen da de 400 serbiske
fanger kom til Korgen. De stakkars magre
kroppene måtte marsjere fra Bjerka.st og til
Fagerlimoen i Korgen. Sine små eiendeler bar
de på ryggen og i hendene. Tyskernes hese
skrik og kommandorop hørtes på lang avstand,
hvis det var en fange som ikke gikk pent
nok. Dagen etter måtte de i arbeid. Det var et
syn å se de utsultede kroppene kjøre tunge
trillebårer med stein og grus. Deres
arbeidskamerater var norske, og de hjalp dem
på mange måter, både med mat og klær.
En dag skulle to fanger gå opp på sin
arbeidsplass, en tysker gikk etter som vakt.
Fangene snudde seg om og puffet til
tyskeren så han gikk bakover og siden ble
han stukket med sin egen kniv. Fangene
dro straks vekk og rømte til Sverige
(frihetens land). Fangene som var igjen,
måtte ligge med ansiktet og hendene helt
ned i grusen i 24 timer uten mat, og hvis
de rørte på et lem, fikk de straks ei kule i
kroppen. Samme kveld kom det en bil med
tyskere fra MO for å skyte fanger. 40 måtte bøte
med livet. En stor massegrav ventet på dem. Jeg
satt på verandaen hos bestefar og hørte det
ene smellet etter det andre i stillheten.
Fangene fikk mange grusomme dager der oppe. Både i
kulde og sjukdom. Dysentri herjet også i
barakkene. De syke lå i sykebarakker. Utøy
hadde de også, så de plagdes på mange
måter. Men det verste var at våre egne
landsmenn (legionærene) plagde dem. Det var
så grusomt at hjertet kunne briste i hver
time. Men de holdt ut så lenge det gikk an.
Alle kjempet de for sitt kjære fedreland.
Disse minner glemmer jeg aldri.
Skrevet av Kate Villmones ved Korgen folkeskole, 13 år