Et minne fra krigen
Det var en vinterkveld i krigsåra. Det var mørkt og kaldt ute,
bare stjernene lyste klare på himmelen. Vi satt rundt
aftensbordet og spiste, da plutselig faresignalet for flyalarm gikk.
Ennå før den siste tone var dødd bort, lød der skudd fra de tyske
båtene på havna. Far slukket lyset og rullet opp gardinet, og vi så ut.
Lyskasterne feide over himmelen, og noen
ganger greide de å fange inn flyene. Da lignet de små sølvglinsende
møll, som summet urolig fram og tilbake. Luftvernet fra skipene
forsterket sperreilden, og prosjektilene suste opp i
lufta og lyste i gule, grønne og røde farger. Det var et vakkert
syn i den mørke vinterkvelden, et rent fyrverkeri.
Men likevel følte jeg en angst, en uhygge ved det hele.
Hver gang flyduren kom nærmere, sank motet mitt,
og jeg tenkte: «Nå slipper de bomber!» Men heldigvis,
ingen bomber kom. Plutselig var det som en fakkel ble
tent og sank hurtig ned mot jorda. Vi skjønte straks at et av flyene
var truffet, og vi tenkte med sorg på de unge heltene
som vågde livet sitt.
Etter hvert ble det roligere, og vi gikk til sengs.
Dagen etter sendte tyskerne ut patruljer
for å lete etter de flygerne som hadde hoppet ut i fallskjerm.
To av dem ble funnet, men den tredje ble holdt i skjul
av nordmenn til krigens slutt. Flyet var styrtet ned i isen og gått
rett i gjennom, og to av flygerne var gått ned sammen med flyet
og knust mot isen. Dagen etter gikk jeg opp dit, og et fryktelig
syn møtte meg. Isen var rød av blod og rester av innvoller,
hender og føtter lå spredt rundt på isen. Jeg ble kvalm av
å se på det. For en trist slutt det ble på disse kjekke gutters liv,
og for en sorg for den far og mor som satt igjen.
En tid senere var jeg oppe og så på en grav til en av flygerne.
Da hendte der noe jeg ikke hadde ventet å se.
En tysk soldat la ned en krans på den engelske flygers grav.
Da husket jeg Jesu ord: «Elsk eders fiender!»
Skrevet av Karen Margrethe Bjelland ved Kolbjørnsvik folkeskole