Eiler Villmones

Ei hending fra krigen

Det jeg her skal fortelle om var en opplevelse jeg hadde
under krigen. Vi hadde en fangeleir her ca. 1 km fra Korgen. Når
vi skulle gå opp på setra, måtte vi gå forbi leiren. Det var
jugoslaviske fanger som var der. Og over dem voktet tyskere og hirdmenn.
Mange ganger gikk jeg forbi leiren og hørte tyskernes
hæse skrik og kommandorop. Hvis ikke en fange arbeidet nok, så
bare gi ham ei kule. Ellers sto de ferdig med stokker. De stakkars
magre kroppene ble drevet fram. Jeg gikk der forbi så redd
en dag på tur til setra. Mens jeg var der oppe hendte noe fryktelig
nere i leiren.

Fangene arbeidet på veien som skulle gå over Vesterfjellet.
To fanger gikk opp med mat. En tysker gikk etter med geværet.
Da slo en fange til tyskeren så han stupte, og etterpå ble
han stukket med kniv i tinningen. Jeg kom nettopp ruslende
fra setra og ante fred og ingen fare. Plutselig går jeg på denne
tyskeren midt i veien. Men da ble jeg livende redd og la på
på sprang helt heim. Men jeg tenkte da jeg sprang, at ingen må
få vite hva jeg har sett. Det vil kanskje bety døden. Eller kanskje
mor eller far kom i fangeleir. Ingen visste hvad tyskerne fant på.

En stund etter begynte hirdmenn og tyskere å leite etter de rømte
fanger. Da gikk jeg opp og la meg. Jeg var så redd og tenkte: Nå har
de kanskje sett meg. Senere fikk jeg vite at de hadde leita lenge etter
den drepte tyskeren. Han lå gjemt langt fra veien, der jeg så ham.
Ugjerningen var gjort like før jeg kom forbi. Fangene sto vel like ved, bakom
et tre mens jeg gikk forbi. Senere hadde de gjemt han. For dette måtte
hele 40 fanger bøte med livet. Nå er krigen slutt og jeg har fortalt
far og mor alt sammen. Nå er jeg ikke redd mere, men denne
hendinga kommer ofte i mine tanker. Ja, jeg vil huske
den alle mine levedager.

Skrevet av Eiler Villmones ved Korgen folkeskole, 14 år