Unionsoppløsning og kongevalg 1905

Ulike interesser i utenrikspolitikken
Norge hadde en mye større handelsflåte enn svenskene og hadde derfor andre interesser innen utenrikspolitikken. Norge ønsket blant annet flere nordmenn stasjonert i utlandet slik at de kunne bistå de norske handelsskipene i utenlandske havner. Samtidig førte svenskene en økonomisk politikk som beskyttet egen produksjon. Norge derimot, som var avhengig av å importere billige råvarer til norsk produksjon, ønsket mer fokus på frihandel, noe norsk skipsfart også tjente best på. I og med at utgangspunktet var så forskjellig var tvilen stor om svenskene tok hensyn til norske interesser i utenrikspolitikken.

Konsulatsaken
I 1890-årene fremmet Venstre krav om at Norge fikk egne norske konsulater og en egen norsk utenriksminister. Dette falt ikke i god jord hos svenskene som truet med krig og venstre måtte roe ned på kravene.

I 1904 førsøkte Hagerups regjering (V) å finne en løsning på konsulatsaken og utarbeidet et forslag til likelydende lover for begge landenes utenriksrepresentasjon. Svaret fra svenskene ble «De boströmske lydrikepunktene» hvor det ble foreslått at det norske konsulatvesenet i så fall måtte innordnes under svensk utenrikspolitikk. Forslaget ble ikke godt mottatt i Norge. Blant de som fortsatt var for union var det nå mange som endret mening. Det gikk mot unionsoppløsning.

Kong Oscar 2. må gi etter
Christian Michelsen (V) dannet ny regjering 1905 som senere kom til å gå under navnet «7. juni-regjeringen». Den 18. mai vedtok Stortinget for tredje gang lov om eget norsk konsulatvesen. Den 27. mai ble vedtaket fremmet for kongen i statsråd på Stockholm slott. Kongen nedla nok en gang veto. Regjeringen reagerte ved å innlevere sin avskjedssøknad. Kong Oscar 2. nektet også å godta dette, da det betydde at han ikke ville klare å danne noen ny norsk regjering. Vel hjemme i Norge overtalte Michelsen Stortinget til å bruke kongens egne ord mot ham selv og erklære kongen for avsatt og unionen for oppløst. For å understreke at regjeringen og Stortinget hadde befolkningens støtte, ble det holdt folkeavstemning 13. august. Over 85% av de stemmeberettigede deltok, og bare 0,05% av dem (184 personer) stemte nei til unionsoppløsningen.

Karlstadforliket

Den 31. august 1905 møttes norske og svenske forhandlere i Karlstad for å komme frem til en fredelig løsning. Forhandlingene ble avbrutt flere ganger på grunn av militær mobilisering og rykter om krig. At forhandlingene bar preg av usikkerhet kan vi se i chiffertelegrammene bevart i Utenriksdepartementet. Chiffertelegrammer er kodete meldinger skrevet med tall.

Den 23. september kunne endelig Karlstadforliket undertegnes av begge landene. Den 26. oktober sa kong Oscar 2. fra seg den norske tronen.

Norge trenger ny konge
For å dempe på inntrykket av en revolusjonær holdning og samtidig vinne sympati fra stormaktene om at det ikke var snakk om en ny republikk, ble Oscar 2. spurt om en av prinsene i huset Bernadotte kunne overta som norsk konge. Kong Oscar 2. avslo dette. Valget falt da på den danske prinsen Carl som også var svigersønn til den engelske kong Edvard 7. Men før prins Carl sa ja ville han vite hvor folket sto med tanke på monarki og republikk. Var han ønsket av folket? Folkeavstemningen 12. og 13. november ga et rungende ja, med hele 259.563 stemmer for og 69.264 stemmer mot kongedømme. 18. november ble han enstemmig valgt som Norges konge av Stortinget.

Prins Carl endret navn til Haakon 7. og sønnen Alexander fikk navnet Olav. Valgspråket ble Alt for Norge.