Skarpretterutstyr, økser, sverd. Gjenstandene tilhører Justismuseet. Fotograf Rune Aakvik , Oslo Museum. Lisens: CC-BY-SA
Søknad om fast stilling som skarpretter
På 16- 17- og tidlig 1800-tall var det mange bødler i landet. Etter hvert som det ble færre kroppslige straffer fikk de mindre å gjøre. Fra slutten av 1840-tallet var det bare en skarpretter igjen som betjente hele riket. Han var ansatt av staten og het Samson Isberg.
Isberg sluttet i 1867 på grunn av helsa, han fikk innvilget pensjon av staten. Etter ham kom Theodor Larsen, som bare foretok fire henrettelser i sin tid fram til han selv døde i 1892. Da han døde, oppsto et vakuum. I mellomtiden hadde man forsøkt å skaffe tilveie en såkalt falløks eller giljotin fra Europa, uten å lykkes med det. I 1887 kom en lov som påbød falløks ved henrettelser i stedet for øks. Det ville også ført til at man ikke lenger trengte en sterk og sikker øksesvinger for å henrette folk.
Det ble også diskutert om dødsstraff skulle avskaffes. Da det begynte å komme inn søknader om fast ansettelse som skarpretter fra fjern og nær, ser det ut til at departementet ikke helt visst hva de skulle gjøre. Søknadene ble liggende, og enden på visa ble at ingen ble ansatt før dødsstraffen ble opphevet i 1902 - med virkning først fra 1905.
At så mange menn kunne tenke seg å bli skarpretter, sier noe om en endret status for dette yrket. Det hørte en fast årlig lønn med, noe som kunne komme godt med for de fleste, og var de heldige, behøvde de ikke gjøre stort for den lønna. Ved hver henrettelse ville de tjent noe mer, men den faste inntekten må ha vært forlokkende for mange. Og det var tross alt 17 år siden sist noen var henrettet.
