Norske kvinner til tjeneste

Allerede før krigsutbruddet i Norge begynte kvinner over hele landet å forberede seg på det som kunne komme. Kronprinsesse Märthas oppfordring senhøsten 1939, førte til at drøyt 75.000 kvinner hadde meldt seg til frivillige arbeidsoppgaver før krigen brøt ut. Dette skjedde gjennom Kvinnenes Arbeidshjelp. Det fantes 585 komiteer for denne organisasjonen rundt om i hele landet, og Landskomiteeen for kvinnenes arbeidshjelp sammenstilte statistikk fra 296 av dem i en rapport i oktober 1940.
 

Skulle ta mennenes plass

Siden mennene måtte mobilisere og tjenestegjøre som soldater i en krig, forberedte kvinnene seg på å ta deres plass i det sivile samfunnet. Det ble derfor organisert praktiske kurs i oppgaver som tradisjonelt ble utført av menn, i hovedsak transport, jordbruk og nødhjelp. Transportkurset besto i kjøreopplæring for sertifikat, motorlære og «auto service». Videre var det kurs innen gassvern, morse, skomakerlære og skredderlære, for å nevne noen eksempler. I statistikken fra landskomiteen oppgis antall deltakere på kursene til 5 083 personer, men antallet var trolig mye høyere siden flere komiteer ikke sendte inn rapporter.

Jordbrukskursene var de mest kostbare, og utgiftene ble dekket av Landbruksdepartementet. Landbruksdepartementet sendte ut rundskrivet «Innsamling av hjelpefôr» i 1940. Det innledes slik: «I krigs- og krisetider må ein ofte nytte slikt ein til vanleg bryr seg mindre um eller har lite tid til å stella med. Dette gjeld soleis innsamling og bruk av hjelpefôr. Vårt land er no kome i store vanskar. Tilførslene av korn og kraftfôr utanfrå er stengde og me har berre oss sjølve å lita på. Norges jord må no saman med det ein kan fanga inn frå havet skaffa den næring folk og fe treng.»
 

Manglende innsats i Oslo-området

Kvinnenes arbeidshjelp tok tak i noen av de ønskede tiltakene i rundskrivet nevnt ovenfor, og arrangerte blant annet kurs i lauving. Skal man legge vekt på innrapporteringen for Oslo (Aker og Bærum), så mente landskomiteen at det var jordbrukskursene man fikk minst ut av. Dette fordi arbeidshjelpen uteble da det var behov for den, både vår og høst 1940. I følge rapporten skyldtes dette dårlig organisering: først var bøndene sene med å etterlyse hjelp, og de trengte gjerne hjelp på dagen når de først meldte seg. Da var det for sent å få tak i folk.

Det var også et problem at det meldte seg for få hjelpere i dette distriktet. Men antakelsen fra komiteen er usikker, siden flere av de som hadde deltatt på kurs ordnet seg gårdsarbeid selv, og dette gikk derfor «under radaren». Uansett, oppsummerte man i rapporten,  var lærdommen kursdeltakerne tilegnet seg ikke bortkastet, og ville komme til nytte ved senere anledninger. Arbeidsdeltakelsen i jordbruket på landsbasis, etter kursingen av kvinner, vet vi ikke omfanget av. 

Konservering av frukt og bær

Landskomiteen sendte ut totalt 40 rundskriv til de 585 lokale komiteene. Ett av dem dreide seg om konservering, eller sylting. Dette var et velkjent område for de fleste kvinner i 1940-årene, og et av tiltakene som landskomiteen fikk fyldige rapporter om.  Leverandører bidro med syltetøyglass og sukker, og frivillige bidro med plukking og innhøsting av frukt og bær, og ikke minst: sylting. Enkelte konserveringsfabrikker bidro til gratis nedlegging av syltetøy og «Norges statsbaner har ydet gratis forsendelse av alt materiell – også det ferdige produkt». [i] Men siden sukker var en vare som det raskt ble knapphet på, fikk man ikke tak i tilstrekkelige mengder. Forsyningsdepartementet var velvillige til søknader om sukker, men det rakk bare til 73 av komiteene. Øvrige lokallag samlet inn sukker, eller ferdig syltetøy, som fantes på lager i private hjem. Det var Nasjonalhjelpen som betalte for det bevilgede sukkeret. Det ferdige syltetøyet skulle sendes til områder som hadde blitt utsatt for krigsherjinger.
 

I Statsarkivet i Hamar finner vi spor etter Kvinnenes arbeidshjelp i Hamar kommune, i privatarkiv nr 86. Møteprotokollen viser at det konstituerende møtet ble holdt 2. januar 1940, og da var 26 ulike kvinneorganisasjoner representert. Seks komiteer ble deretter nedsatt: Hovedkomité, sanitetsutvalg, forsynings- og næringsutvalg, innrulleringsutvalg, forpleinings- og evakueringsutvalg og finans- og organisasjonsutvalg. 

Det var stor møtevirksomhet våren 1940, men fra 1941 ble arbeidet innstilt ettersom de fleste oppgaver var overtatt av Nasjonalhjelpen. Kvinners arbeidshjelp ble også vedtatt avsluttet på landsbasis.
 

Kvinnenes arbeidshjelps arkiver 

Arkivmaterialet fra Kvinnenes arbeidshjelp gir god innsikt i hvilke praktiske forberedelser kvinner over hele landet deltok i for å sikre befolkningens behov for forsyninger og infrastruktur. Hele hensikten med organiseringen var å hjelpe der det trengtes, og arbeidet var upolitisk. Arkivmaterialet er svært relevant i f.eks forskning på kvinners innsats i krig, eller på hverdagsliv under 2. verdenskrig i Norge. Det finnes for øvrig mange arkiv med opplysning om dagliglivet i Norge under krigen. Et eksempel er Forsyningsdepartementets arkiv i Riksarkivet og lokale provianteringsråd i landets kommunearkiv.

Det er få arkiv etter Kvinnenes arbeidshjelp registrert i Arkivverkets arkivbestand. Siden det var hele 585 komiteer som ble etablert på kort varsel i hele landet, må vi anta at det vil kunne finnes spor etter en mengde lokallag av Kvinnenes arbeidshjelp i mange kommunearkiver og i andre arkivinstitusjoner. 

Av Vigdis Stensby, statsarkivar i Hamar og fagdirektør i Arkivverkets seksjon for brukertjenester.