Norges første politikvinne

Politikvinnen anmeldte kollegaen, og Norge fikk sin første virkelig store rettssak som ikke bare gjaldt ærekrenkelse, men også trakassering av en kvinnelig arbeidskollega.

I anledning 100-årsjubileet i 2010 for ansettelse av Norges første politikvinne, har Statsarkivet i Kristiansand funnet fram og undersøkt dokumentene i rettssaken. Dokumentene har neppe vært sett av noen på ca. 100 år. (Justisdom 53/1913, pakke 893 i arkivet for Kristiansand politikammer.)

I Hjemmet 53/1911 var det foto og omtale av Norges første politikvinne, Mathilde Henriksen. Bladet skriver: "... som man ser, tager kvinde-politibetjenten sig ganske godt ud i sin dragt". Her ser vi Hjemmets bilde.

Enslig mor

Elise Mathilde Henriksen var født i 1866 på Nøtterøy. I 1898 var hun i Kristiansand. Der fødte hun en sønn. Hun var da ugift og ansatt i en butikk. I 1900 bodde hun i Bergen og var ”kolonialhandlerske”. Der fikk hun en sønn samme år. Det ser ut til at Mathilde valgte å sette begge barna til oppfostring hos andre.

”Utekontakt” og bestyrer

Under årene i Bergen rundt 1900 fikk hun sterk interesse for å hjelpe vanskeligstilte kvinner. Etter arbeidstid gikk hun i gatene og hjalp prostituerte. Omtrent i årene 1905-1907 var hun bestyrer på ”Kvindehjemmet” på Grini i Bærum. Deretter bodde hun i Bergen igjen som bestyrer tre år ved ”Indremissionens Redningshjem for Kvinder”. Nå hadde hun altså markert seg som en myndig og sosialt engasjert person.

Politibetjent

De som tok det formelle initiativet til å få opprettet en stilling som politikvinne i Kristiansand, var ”Kvindelige missionsarbeidere”. De sammenkalte til et massemøte i byens bedehus i mars 1909 for å drøfte temaet. Diskusjonen i nærvær av 1000 tilhørere ble ledet av biskop Schjelderup. Møtet gikk inn for å få ansatt politikvinner til først og fremst å hjelpe barn og unge i Kristiansand. I kvinnenes brev til magistraten og formannskapet gikk de inn for minst to politikvinnestillinger.

Magistraten mente at en slik stilling, men ikke to, burde kunne opprettes til å være til stede ved bryggene om kveldene når rutebåtene kom for å hindre ”usædelighed”. Politikvinnen kunne også kontrollere ”drikkebuler” og avhøre kvinner og barn i rettssaker. En kvinne ville egne seg særlig godt til å hjelpe barn og ungdom. Magistraten ba representantskapet om å bevilge 800 kr til en slik stilling. Men politimesteren mente at selv om det kunne være behov, burde bystyret heller prioritere penger til andre tiltak hos politiet enn dette.

I mars 1910 vedtok bystyret å bevilge 1000 kr til en kvinnelig politifunksjonær. I april utarbeidet politikammeret instruks for stillingen. 

I alder av 44 år ble Mathilde Henriksen ansatt som politibetjent ved Kristiansand politikammer 1. juli 1910. Hun flyttet til Kristiansand 11. september og tiltrådte 15. september samme år.

Sommeren 1911 søkte hun om å få økt årslønna til 1200 kr. Det gikk bystyret med på (sak 78/1911). Lønna skulle økes med 100 kr etter 3 år og ytterligere 100 etter 6 år. I tillegg fikk hun 100 kr i uniformsgodtgjørelse årlig. Samtidig utarbeidet politikammeret en beskrivelse av hvordan uniformen burde se ut.

Beskyldningene

Kritikk for utført arbeid

I Fædrelandsvennen 16. desember 1911 sto det en anonymt forfattet artikkel med tittelen ”En mærkelig Ordning”. I samarbeid med vergerådet hadde politiet skaffet en omstreiferfamilie hus i Kristiansand, mens familien ifølge artikkelen hadde hus i Kragerø og derfor burde ha vært sendt dit. Artikkelen opplyste at det var politikvinnen som hadde med saken å gjøre.

Mathilde Henriksen viste artikkelen til politimesteren og sa at hun mistenkte politisekretær Ole Olsen Haraldstad eller en av hans kollegaer for å være forfatteren. Da politimesteren tok opp dette med Haraldstad, lovet sistnevnte hevn over Henriksen. Politikvinnen ba da om unnskyldning hvis hun hadde tatt feil av forfatteren, men det hjalp ikke.

Haraldstad spiller forelsket

Ole Olsen Haraldstad var født i 1882. Han ble politikonstabel i 1904. Fra 1912 var han politisekretær. Han var ugift.

Haraldstad var også medlem av bystyret siden valget i 1910. Som bystyremedlem og politiansatt var han sterkt imot at byen skulle ha en politikvinne. Politimesteren derimot tok lojalt konsekvensen av at byen skulle ha en slik ordning.

I slutten av februar 1912 bemerket Haraldstad overfor politikvinnen at hun hadde et barn som var født i 1898. Haraldstad rådet henne til å flytte fra byen. Han planla å ta opp politistillingen i bystyret og gå inn for bevilgningsstopp.

Mathilde Henriksen ble sjokkert over å høre dette. Hun hadde nemlig rådført seg med ”fremragende Mænd” før hun søkte politistillingen, og hun ble ikke frarådet å søke selv om hun hadde barn.

Haraldstad oppfordret henne til å søke ledig stilling i Bergen eller Drammen, men hun ville heller forelegge saken for sin sjef.

Etter dette forandret Haraldstad seg til det milde og var en periode tilsynelatende forelsket i henne, og hun ble da glad i ham.

Haraldstad besøkte henne noen kvelder mens de hadde et kjæresteforhold noen uker våren 1912. Men så forandret han seg igjen og innledet et forhold til en gift kvinne.

Skeptisk fagforening

Våren 1912 vedtok Kristiansand politifunksjonærers forening en uttalelse som ble sendt til landsforbundet. Der stilte foreningen seg kritisk til at en kvinne skulle gjøre polititjeneste ute i byen. Praksis hadde vist at dette ikke fungerte, mente foreningen, fordi tjenesten krevde ”fysiske kræfter” som ikke en kvinne hadde.

Politikvinnen hadde i praksis utført mest kontorarbeid, hevdet foreningen. Til å begynne med hadde hun patruljert litt i gatene, men ikke nå lenger. Det tok også et år før hun skaffet uniform. Den brukte hun bare en kort periode. Og gatepiketrafikken hadde snarere tiltatt enn minket under henne. Foreningen, hvor Haraldstad var formann, konkluderte med at politikvinne-stillingen var uhensiktsmessig å beholde.

Skittent sirkulære

I oktober 1912 ble det sendt et slibrig notat som sirkulære (rundskriv) til flere av byens embetsmenn.

Der sto det bl.a. at frk. Henriksen var en ”tøs”. Notatet var anonymt forfattet og skrevet på maskin.

Spørsmålet særlig for Mathilde var nå hvem som sto bak, og om det var grunnlag for å gå til anmeldelse.

Kritikk for forsømt arbeid

Neste angrep kom i Fædrelandsvennen og Sørlandets Sosialdemokrat 6. februar 1913 i en anonymt forfattet artikkel med tittelen ”Har Kristianssand kvindeligt Politi?”

Der ble politikvinnen kritisert for ikke å patruljere i gatene og for ikke gå i uniform. Forfatteren spurte derfor om byen egentlig hadde noe kvinnelig politi.

Anmeldelse

I en skriftlig og signert fremstilling 10. februar 1913 til politimesteren kom Haraldstad med graverende beskyldninger mot politikvinnen. Han kritiserte henne for å ha et barn uten å være gift, og han beskyldte henne for å ha et forhold til en gift mann og for å ha ligget med mannfolk hjemme hos seg flere ganger i 1912. Han varslet også at han ville ta dette opp i bystyremøte samme måned.

Nå hadde Mathilde fått svart på hvitt at Haraldstad kom med påstander om henne. Hun valgte å levere politimesteren en anmeldelse 17. februar 1913. Der begjærte hun Haraldstad tiltalt og straffet for ærekrenkende uttalelser. Hun forklarte politimesteren om det kortvarige kjæresteforholdet, og hun ba ham om å snakke med Haraldstad og forhindre at dette ble nevnt i bystyret og publisert.

Kritikk for antrekk

Så kom et oppslag i Sørlandets Sosialdemokrat 21. februar 1913 med tittelen ”Det kvindelige politi. Graverende beskyldninger.” Her ble det minnet om at politikvinnen hadde uniformsgodtgjørelse og at Arbeiderpartiets representanter i formannskapet hadde understreket i bystyrebehandlingen at godtgjørelsen ville bli sløyfet om forutsetningene ikke var til stede.

Avisa opplyste om politifunksjonærenes uttalelse våren 1912 og en skriftlig redegjørelse som en mann (dvs. Haraldstad) hadde levert til politimesteren. Redegjørelsen hadde satt politikvinnens ”sædelighet” under tvil og inneholdt sterke uttrykk som ”helst ikke egner sig paa tryk”. Etter avisas mening var det nå nødvendig med en rettslig undersøkelse. Oppslaget havnet også i mange andre av landets aviser, så nå var Mathilde svertet rundt om i landet.

Politimesteren forsvarer Mathilde

At politifunksjonærenes uttalelse om kvinnekollegaen nå var omtalt i avisa, fant politimesteren svært uheldig. Han så seg nødt til å få inn en kommentar i Sørlandets Sosialdemokrat 24. februar 1913. Han var nemlig ikke enig i innholdet i funksjonærforeningens uttalelse.

For det første forklarte politimesteren at det var med hans tillatelse at politikvinnen flere ganger hadde fått gå sivilt kledd. For det andre hadde ”gatetrafikken” blitt kontrollert mye oftere etter at politikvinnen ble ansatt. ”Gatetrafikken” hadde ikke økt under Mathilde, men den hadde kommet mer frem i dagen ved at hun gikk den mer inn på livet. Og for det tredje var kontorarbeidet hennes nødvendig i forbindelse med de sakene hun hadde til behandling.

Politimesteren regnet også med at vergerådet var fornøyd med arbeidet hennes, f.eks. med omstreiferfamilien fra Kragerø.

Politimesteren kunne bekrefte at Mathilde allerede hadde sørget for å igangsette etterforskning i ca. 100 saker innen hennes felt. Han betegnet til og med sine mannlige ansattes uttalelse i 1912 som både skjev, urettferdig og ukollegial.

Straffesaken

Forhørsrett

I Kristiansand var det forhørsrett i mars-april 1913. Haraldstad nektet først for å ha hatt noe med sirkulæret å gjøre, men tilsto til slutt at han var forfatteren. Redaktøren for Sørlandet tok ansvaret for artikkelen 21. februar selv om Haraldstad i forveien kjente innholdet. Haraldstad innrømte også at han bare kjente til at Mathilde hadde hatt ”en mann” hjemme hos seg nattestid, og det var han selv.

Mathilde var nå redd for at alle skulle tro at hun hadde latt seg ”beligge” i form av samleie. Derfor valgte hun å gjøre skriftlig rede for forholdet. Det var bare et vanlig intimt kjæresteforhold uten noen ”usædelighet”. Ved en anledning var Haraldstads tilnærmelser riktignok så kraftige at han hadde prøvd å rive av henne klærne for å få sin vilje, men det hadde hun avverget.

Mathilde fikk mye sympati under saken fra både borgermesteren og politimesteren. De syntes synd på henne.

Fra 31. mars 1913 ble det – ikke tilfeldig? – innført et nytt program på Alladin kino i Kristiansand, nemlig dramaet ”Matilde” i tre akter etter Eugene Sues roman.

I juli 1913 tok statsadvokaten ut tiltalebeslutning mot Haraldstad. Grunnlaget var:

• Haraldstads anonyme sirkulære som han sendte til flere av byens embetsmenn i slutten av oktober 1912
• Haraldstads grove beskyldninger mot politikvinnen i redegjørelsen sin 10. februar 1913
• Haraldstads medvirkning til avisartikkelen i Sørlandet 21. februar 1913.

Saken ble stevnet til lagmannsretten. Der ble den behandlet på lagmannstinget i Kristiansand 2.-6. september 1913. Hele 60 vitner ble innkalt.

Dommen

Prosedyren i saken sluttet lørdag 6. september 1913. Kl. 01.30 natt til søndag falt lagmannsrettsdommen. Haraldstad ble dømt til 1 ½ års fengsel og til å betale 1000 kr i erstatning til politikvinnen. Beskyldningene mot henne ble mortifisert. Retten fant beskyldningene falske og graverende og rettet mot en vergeløs kvinne.

På bakgrunn av at Mathilde hadde en årslønn på 1200 kr, mens Haraldstads var 1900 kr, så var erstatningssummen ikke spesielt liten.

Haraldstad anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist i oktober 1913. Det endte med at han betalte 1000 kr til politikvinnen. Han sonte et år i Botsfengselet i Oslo. I november 1914 ble han løslatt på prøve. Fordi dommen var på 1 år eller mer mistet han også stemmeretten i 10 år og adgangen til offentlig tjeneste. Ironisk nok var det nettopp i 1913 at kvinnene i Norge fikk stemmerett ved alle valg.

Like etter at dommen var falt, skrev avisa Sørlandet at dette var en av de uhyggeligste sakene av sitt slag som hadde vært ført for en norsk domstol. Haraldstad hadde oppført seg uridderlig og umandig og fått den dommen han fortjente.

Langt yrkesliv

Rapporter

I politiarkivet finnes mange rapporter og annet som Mathilde har skrevet i forbindelse med sakene hun hadde til behandling. Her er et eksempel fra 1917.

Vielse

I 1917 ble Mathilde Henriksen gift med tidligere forretningsfører N. Heilmann Rasmussen fra Danmark. Fra da av brukte Mathilde Heilmann som etternavn. Før hun giftet seg, meldte hun seg ut av statskirken. I 1925 ble hun medlem av Adventistkirken i Kristiansand. Hun fikk ikke flere barn.

Haraldstad fri

Allerede i 1919 søkte Haraldstad om å få tilbake sine statsborgerlige rettigheter. Det fikk han ved Kristiansand byfogds kjennelse i forhørsretten i september 1919. Fra november 1914 arbeidet Haraldstad flere år som ekspeditør, deretter kasserer og bokholder ved Dampbakeriet i Kristiansand. Fra alle hold fikk han gode vandelsattester etter soningen.

Pensjonist

Som 65-åring oppnådde hun formelt aldersgrensen i juni 1931, men hun valgte å søke om å stå et år til. Til tross for motstand innen politiet, fikk hun støtte fra mange hold. Bystyret lot henne få stå i stillingen til 30. juni 1932. I praksis sluttet hun 25. juli 1932. Likevel hjalp hun politiet flere ganger seinere, bl.a. under andre verdenskrig da kjønnssykdommene tiltok kraftig hos sørlandsjenter som hadde kontakt med tyskere. Da var Mathilde langt over 70 år.

Etter at Mathilde gikk av, ble det kraftige diskusjoner om stillingen. F.eks. uttalte politimesteren i 1936 at den mannlige konstabelstyrken måtte økes kraftig før man kunne tillate seg å ha ”en politimessig luksusgjenstand som en kvinnelig politibetjent”.

Mathilde døde 19. januar 1944, altså 77 år gammel, og er gravlagt på Kristiansands kirkegård.
Det er ingen tvil om at hun var en sterk og moderne kvinne, dyktig og populær og med et uvanlig tydelig sosialt engasjement.

Kvinnenettverket ved Agder politidistrikt bærer navnet "Mathildes Etterfølgere".

Det er publisert flere omtaler av Mathilde i diverse aviser, blader og tidsskrifter gjennom årene. Bl.a. har Thor Andersen skrevet en artikkel i Politiforum 6/7-2000.

Av førstearkivar Roger Tronstad