Svenn Stray
Intervjuet med Svenn Stray ble gjennomført 13. september 2004. Intervjuet inngikk som en del av pilotprosjektet til Muntlige kilder til studiet av endringer i norsk politisk kultur 1975-1990. Svenn Stray ble intervjuet av professor Even Lange, professor Helge Pharo og professor Rolf Tamnes.
Svenn Stray, f. 11. februar 1922 i Arendal, Aust Agder, cand. Jur, politiker. Død 20.05.2012.
Svenn Stray hadde i 40 år fremtredende verv i Høyre, i Stortinget og i flere regjeringer. Han markerte seg først og fremst i utenrikspolitiske og konstitusjonelle spørsmål, men satte også spor etter seg i partiets sosialpolitikk.[1]
Svenn Stray gikk for alvor inn i politikken i 1946, da han fullførte sin juridiske embetseksamen. Stray fikk umiddelbart tillit i Høyre. Samme året ble han formann i Den konservative Studentforening og fikk plass både i styret for Unge Høyres landsforbund og i Høyres sentralstyre. I 1950 ble Stray leder for Unge Høyres landsforbund. Her arbeidet han blant annet for et generasjonsskifte i toppledelsen i Høyre. Før valget i 1953 var Stray en av initiativtagerne til et lederskifte i partiet. C. J Hambro motsatte seg et slikt lederbytte, og Unge Høyre fikk skylden for ”opprøret”. [2]
Stray ble innvalgt på Stortinget i 1958 som representant for Østfold. Han begynte sin karriere på Stortinget i sosialkomiteen, der han blant annet var med å arbeide med stortingsmeldingen om folketrygden.[3] Etter stortingsvalget i 1965 dannet Høyre sammen med sentrumspartiene regjeringen Borten. Stray gikk ikke inn i regjeringen, men ble parlamentarisk leder. Stray var blant dem som advarte mot det Francis Sejersted har kalt overbudspolitikken i norsk politikk på 1960-tallet. Stray minnet om Høyres tradisjonelle rolle som et konservativt moderasjonsparti.[4] Han forble parlamentarisk leder frem til mai 1970, da han ble utnevnt til utenriksminister. Stray stod for en klart USA- og NATO-vennlig politikk, og det ble en kursendring i forhold til hans forgjenger, John Lyng. Stray fikk ansvaret med å innlede formelle forhandlinger mellom Norge og EF. Norges EF-søknad skulle bli den utløsende årsaken til at Borten-regjeringen gikk av 17. mars 1971.
På 1970-tallet ble nye områder tilført norsk utenrikspolitikk: Oljefunn, utvidelse av Norges havområder, økt engasjement for den tredje verden samt en revitalisering av forholdet til NATO og USA. Dette dannet bakteppe for utenrikspolitikken de påfølgende tiårene.[5] På 1970-tallet rettet Høyre økende kritikk mot Ap-regjeringens syn på Sovjet og Østblokken. Stray hevdet at Sovjet utnyttet Norges ønske om et godt naboskap til å oppnå konsesjoner.[6]
I 1979 støttet Nordli-regjeringen ”dobbeltvedtaket” under NATOs toppmøte i Brussel. Vedtaket var et svar på Sovjets utplassering av mellomdistanseraketter. Det innebar at NATO ville utplassere mellomdistanseraketter hvis ikke USA og Sovjet ble enige i å redusere antall raketter. Vedtaket skapte sterk politisk strid på flere plan. Det splittet AP og var en potensiell trussel mot samholdet i NATO. Ap gav i 1981 i partiprogrammet uttrykk for at Norge ville arbeide for en atomfri sone i Norden. De borgerlige partiene gikk mot spesielle nordiske avtaler med Sovjet, og at det var NATO som skulle forhandle med Sovjet.[7] Også i sentrumspartiene var det delte syn på Norges sikkerhetspolitikk. Da Willoch dannet regjering i oktober 1981, ble derfor en tydelig sikkerhetspolitikk et sentralt punkt. Det var Svenn Stray som fikk ansvaret for dette som utenriksminister. Uenigheten rundt sikkerhetspolitikken gjorde seg gjeldende særlig i 1982 og 1983, men Stortinget fulgte opp NATO-linjen med et knapt flertall.[8] Stray påpekte at et samlet NATO hadde vært avgjørende for at Sovjet i 1984 gikk tilbake til forhandlinger om nedrustning.[9] Stray ble sittende som utenriksminister da Willoch-regjeringen ble utvidet med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Willoch ønsket ikke den Israel-vennlige Kåre Kristiansen som utenriksminister, og fikk til slutt gjennomslag for denne linjen. Arne Treholt ble arrestert og dømt for spionasje i Strays statsrådstid. Både Stray og Willoch fikk kritikk for å ha sluppet Treholt inn som elev ved Forsvarets Høgskole i 1982, mens det forelå spionmistanke mot ham.[10] Stray mente at en annen fremgangsmåte ville skapt mistanke, men han fikk kritikk i saken i kontrollkomiteens innstilling som forelå i 1989.[11]
Under Stray fikk Norge sin første europarådgiver, og det ble etablert faste prosedyrer for kontakt mellom Norge og Det europeiske politiske samarbeidet (EPS) under Stray.[12] Stray var også opptatt av å få opphevet Apartheid i Sør-Afrika med fredelige midler. I 1985 talte Stray i FNs generalforsamling og oppfordret igjen sikkerhetsrådet til å vedta omfattende, tvungne økonomiske sanksjoner mot Sør-Afrika.[13] Samme år uttrykte Stray optimisme for forholdet mellom øst og vest, og mente møtet mellom Reagan og Gorbatsjov kunne være et vendepunkt i den kalde krigen. Stray oppnådde også resultater med sitt stille diplomati i en rekke saker der norske interesser stod på spill.[14]
29. april 1986 stilte Kåre Willoch kabinettspørsmål for å få gjennom en økning av bensinavgiften. Dette lyktes ikke, og regjeringen gikk av 9. mai 1986. Stray var ikke lenger Stortingsrepresentant og gikk med det ut av politikken.
__________________________________________________________________________________
[1] http://www.snl.no/.nbl_biografi/Svenn_Stray/utdypning.
[2] Francis Sejersted, Høyres historie 3 - Opposisjon og posisjon 1945-1981, J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1984, ss.157-158.
[3] http://www.snl.no/.nbl_biografi/Svenn_Stray/utdypning.
[4] Sejersted, 1984, s.257.
[5] Rolf Tamnes, Norsk utenrikspolitikks historie 6 – oljealder 1965-1995, Universitetsforlaget, Oslo 1997, ss. 18.
[6] Tamnes, 1997, s. 32.
[7] Willoch, 1990, 22.
[8] Skogan, 1993, 162-163.
[9] ”Tilløp til ”frys” dramatikk i natt: Regjeringsflertallet hang i en tynn tråd”. Aftenposten, 27.11.1984.
[10] Ruud, 2003, 262.
[11] Aftenposten 25.1.1986 og Aftenposten 7.6.1989.
[12] Tamnes, 1997, s. 221.
[13] Aftenposten 24.9.1985.
[14] Aftenposten 31.7.1985.