Reiulf Steen

Reiulf Steen, f. 16. august 1933 på Hurum i Buskerud. Politiker.

Reiulf Steen var en sentral og omdiskutert politiker i Det norske Arbeiderpartiet. Steen hadde evnen til å begeistre fra talerstolen, samtidig som han var kjent for sine analytiske evner. Åpenhet, ideologisk bevissthet og internasjonalt engasjement stod sentralt i Steens politiske liv. Steen var statsråd to ganger og han ble valgt til Arbeiderpartiets leder i 1975. Han representerte en modernisering av partiet, samtidig som han også fremsto som en brobygger mellom de motsetningene som oppstod i kjølvannet av EF-saken. Hans periode som partileder ble vanskelig, med personlige problemer og intern maktkamp.  

Steen vokste opp i et politisk aktivt miljø preget av sterk klassebevissthet. I det lokale arbeiderungdomslaget fikk han organisasjonserfaring, lærte debatteknikk, retorikk og møteledelse. Realskolen ble slutten på Steens formelle utdanning, og han gikk inn i arbeidslivet i ung alder, på fabrikken der både hans bestefar og far hadde arbeidet. Fire år senere, i 1958, begynte hans karriere som pressemann da han ble ansatt ved partiavisen Fremtidens kontor på Kongsberg.[1] Det samme året ble han leder i Buskerud AUF. Dette markerte starten på hans vei til toppen i ungdomspolitikken. I 1961 ble han leder i AUF, og han gikk da inn i Arbeiderpartiets sentralstyre. Steen satt i sentralstyret til Arbeiderpartiet i 30 år.[2]

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1965 ble Reiulf Steen valgt til nestleder i partiet, og denne posisjonen skulle han beholde i 10 år. På samme landsmøte ble Trygve Bratteli valgt til partiets nye leder, etter Einar Gerhardsen. På 1960- og 1970-tallet var Steen sentral i arbeidet med utforming av partiets arbeids- og prinsipprogrammer. Samme år som han ble nestleder, lanserte Steen ideen om et nytt prinsipprogram som skulle erstatte ”Grunnsyn og retningslinjer” fra 1949. Steen ledet utformingen av det nye programmet. I arbeidsgruppen var venstresiden godt representert, og programmet ” representerte et klart skritt til venstre”.[3] Programmet ble enstemmig vedtatt på Aps landsmøte i 1969. Han ledet også arbeidet med den såkalte ”Steen-komiteen”, som utarbeidet Aps politikk overfor den videregående skole. Under arbeidet ble det lagt vekt på at allmennfaglig og yrkesfaglig linje skulle samles under ett skolesystem. Dette medførte økt satsning på praktisk utdanning i forhold til teoretisk utdanning, noe som var i tråd med Aps enhetsskolegang.[4] I 1969 ledet Steen utformingen av handlingsprogrammet ”Demokrati i hverdagen”, som var et samarbeid mellom Ap og LO. Programmet er blitt ansett som Arbeiderbevegelsens mest omfattende debatt- og studieopplegg. Fokuset på demokrati i folks hverdagsliv og revitaliseringen av en åpen debattviljen i partiet gjorde arbeidet viktig, og desentraliseringstankene i programmet fikk innflytelse på Aps politikk på 1970-tallet.[5]

Reiulf Steen var opptatt av internasjonale forhold. Hans holdning til USAs krigføring i Vietnam bidro til et anstrengt forhold mellom Steen og Haakon Lie. Begge var NATO-tilhengere, men Steen var mer åpen og lyttende i sin holdning, og dessuten kritisk til deler av USAs utenrikspolitikk.[6] Da Steen ble nestleder i partiet flyttet han inn i partikontorene på Youngstorget, der partisekretæren også befant seg. Lie gikk av i 1969, og Steen beskrev de fire årene de fungerte sammen som svært vanskelige.

Da Borten-regjeringen gikk av i 1971, dannet Bratteli sin første regjering. Steen ble utnevnt til statsråd i Samferdselsdepartementet. EF-saken var den utløsende faktor for Borten-regjeringens avgang, og saken skulle også virke splittende innad i Ap. Steen var i likhet med flertallet i partiet for norsk medlemskap i EF. Motstanderne i Ap dannet etter hvert Aksjonskomiteen mot norsk medlemskap i EF (AIK). Steen støttet Brattelis kabinettspørsmål til den norske befolkning, der statsministeren gjorde det klart at hans regjering ville gå av ved et nei-flertall i folkeavstemningen. Da nederlaget var et faktum, førte det til nye, interne stridigheter i partiet. I den forbindelse bidro Steen som brobygger mellom tilhengere og motstandere av EF. Ap gjorde et dårlig valg i 1973, og debatten om politiske veivalg forsterket seg. På landsmøtet i 1973 markerte Steen avstand til de kreftene i Ap som ønsket at partiet skulle bevege seg mer i retning sentrum.[7] Arbeiderpartiet lanserte mange nye reformer på 1970-tallet, som høyresiden karakteriserte som radikale.

I 1974 annonserte Bratteli at han ville gå av som partiformann på partiets landsmøte i 1975. Han utpekte ingen etterfølger, noe han mente partiets organer måtte ta seg av. Men partiet hadde problemer med å enes om en kandidat, og det ble en hard formannsstrid mellom Nordli og Steen. Steen ble ansett som venstresidens kandidat, mens Nordli var kandidat for sentrum-høyre. Selv om denne inndelingen var forenklet, ble de to kandidatene symboler for hver sine grupperinger.[8] Løsningen ble en skisse Einar Gerhardsen la frem forut for landsmøtet, der han gikk inn for en deling med Steen som partiformann og Nordli som statsministerkandidat. Innstillingen ble enstemmig vedtatt på partiets landsmøte i 1975.[9] Mange fryktet at denne deling ville skape to maktsentra i partiet som ville stille sterke krav til nært samarbeid. Bratteli satt på ”oppsigelse” som statsminister, og ventet til januar 1976 med å gå av som statsminister. Nordli-regjeringen ble utnevnt 15. januar 1976. De som fryktet for konsekvensene av maktdelingen for partiet skulle få rett, og sprikende uttalelser mellom parti og regjering skulle etter hvert prege den politiske hverdagen. Dette førte blant annet til at Steen gikk inn i regjeringen som handelsminister etter det dårlige kommunevalget i 1979.[10] Ved stortingsvalget to år tidligere hadde Steen for første gang blitt valgt inn på Stortinget. Steen ble da formann i Utenriks- og konstitusjonskomiteen før han gikk inn i regjeringen. I striden om NATOs dobbeltvedtak stilte Steen seg bak Nordli-regjeringens støtte til NATOs forslag. Det var betydelig motstand mot vedtaket, både i regjeringen og stortingsgruppen.[11] 

Steen ble sittende i regjeringen til Nordli gikk av som statsminister i februar 1981, og Gro Harlem Brundtland tok over. Brundtland og Steen skulle også kjempe om ledervervet i partiet på landsmøtet i 1981. Mot slutten av 1970-tallet vokste kritikken mot Steen innad i partiet. Før landsmøtet i 1981 gjorde Brundtland det klart at hun ønsket å bli partiets nye leder. Steen trakk sitt kandidatur til ledervervet på landsmøtets første dag.[12] I ettertid ga Steen uttrykk for at han og Nordli hadde blitt presset ut, og at både han og Brundtland hadde deltatt i en maktkamp om ledervervet.[13] Steen fortsatte som medlem av Stortinget frem til 1992. Da ble han utnevnt til ambassadør i Chile. Etter ambassadørperioden fortsatte Steen som en aktiv deltager i norsk samfunnsdebatt.
_______________________________________________________________________________________________
[1] Store norske leksikon, snl.no, Inngunn Norderval, 2010-11-22, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Reiulf_Steen/utdypning
[2] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=REST
[3] Jostein Nyhamar, ”Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990”, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 52-53.
[4] Edgeir Benum, Overflod og fremtidsfrykt 1970-1997. Aschehougs Norgeshistorie bind 12, Aschehoug forlag, Oslo 1998, ss. 47.
[5] Nyhamar, 1990, 126-127.
[6] Nyhamar, 1990, 52-53.
[7] Nyhamar, 1990, 207.
[8] Nyhamar, 1990, 304-307.
[9] Nyhamar, 1990, 309.
[10] Nyhamar, 1990, 313-314.
[11] Nyhamar, 1990, 466-467.
[12] Jostein Nyhamar, ”Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990”, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 350-52.
[13] Reiulf Steen, Maktkamp: nye bilder fra et liv, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1989, ss. 229-231.