Ole Henrik Magga

Ole Henrik Magga, f. 12. august 1947 i Guovdageaidnu (Kautokeino). Dr.philos. Professor ved Samisk høgskole. Politiker.[1]

Ole Henrik Magga spilte en sentral rolle i den samepolitiske mobiliseringen fra slutten av 1960-tallet. Han var blant annet formann i Norske Samers Riksforbund (NSR) og senere president for det norske Sametinget i en periode hvor samenes status og rettigheter ble grundig revurdert i Norge. Magga har også vært involvert i internasjonalt urfolksarbeid, blant annet som leder av FNs permanente forum for urfolk.

Ole Henrik Magga vokste opp under enkle kår i Finnmark. I 1964 flyttet han til Asker for å begynne på gymnaset. Etter examen artium fulgte befalsutdanning og fra høsten 1968 studier ved Universitetet i Oslo. Han fulgte undervisning i samisk språk ved siden av realfagsstudiene. Studiene av samisk språk og kultur vekket interessen for samenes historie og samfunnsforhold, og Magga bestemte seg for å satse på dette fremfor realfag.[2] Det samiske studentmiljøet hentet mye inspirasjon fra sine forelesere og andre samfunnsforskere.[3]

Magga var blitt med i et samepolitisk miljø allerede på gymnaset, og han engasjerte seg snart i Oslo Sameforening. Som del av den nye, yngre generasjonen i organisasjonen var han med på å stifte lokale sameforeninger i Finnmark. Høsten 1968 ble NSR stiftet som en paraplyorganisasjon over de lokale foreningene. På NSRs første landsmøte ble retten til land og vann fremhevet som et sentralt punkt.[4] Nettopp kollektive rettigheter var en viktig del av en fremvoksende samisk ideologi. Sammen med blant andre Alf Isak Keskitalo, Mari Teigmo Eira, Leif Dunfjeld, Nils Jernsletten, Johan Klemet Kalstad, de svenske samene Per Mikael Utsi og May-Lis Skaltje, den finske samen Oula Näkkäläjärvi og Uppsala-professoren Israel Ruong var Magga en av de sentrale ideologene. Under samekonferansen i Gällivare i 1971 ledet den ideologiske utviklingen til et samepolitisk program hvor det ble erklært at «vi er samer og vil være samer, uten derfor å være hverken mer eller mindre enn andre folk i verden».[5]

På 1970-tallet vokste det frem en internasjonal urfolksbevegelse. Samer tok del i mobiliseringen, blant annet i forarbeidet til det som skulle bli World Council of Indigenous Peoples (WCIP). Sammen med Aslak Nils Sara var Magga tilstede da WCIP ble stiftet i 1975, og to år senere ble han utpekt som norsk delegat til verdensrådets andre konferanse, som ble arrangert i Kiruna i Sverige.[6] Internasjonalt var det søramerikanske indianere som levde under de mest prekære forholdene. Samtidig identifiserte Magga noen felles problemstillinger ­– graden av selvstyre og solidaritet.[7] Med det internasjonale arbeidet fulgte også en økt nasjonal bevissthet med stolthet over samisk kultur og en forståelse av samene som et kolonisert folk.[8]

I 1978 omtalte Utenriksdepartementets statssekretær Thorvald Stoltenberg samene som en urbefolkning (indigenous population) under Norges hovedinnlegg på Verdenskonferansen mot rasisme og rasediskriminering.[9] I november samme år vedtok Stortinget en utbygging av Altaelven, og den påfølgende Altasaken bidro i høy grad til å sette samenes urbefolkningsstatus og konsekvensene av denne på dagsorden i Norge. Internt i regjeringen, i Stortinget og mellom samiske interesseorganisasjoner var det svært ulike meninger om Altasaken, håndteringen av denne og samiske rettigheter. Mange stortingsrepresentanter tok avstand fra sivil ulydighet, mens venstreradikale åpnet for å ty til sabotasjeaksjoner.[10] Magga ble leder for NSR i 1980 og stod fast på at organisasjonen skulle holde seg til en ikke-voldslinje.[11] I januar 1981 ble aksjonistene som hadde lenket seg sammen ved Stilla fjernet med makt, og utbyggingen ble gjennomført. Slaget ble tapt, men Altasaken bidro til at samiske rettighetsspørsmål kom på dagsorden.

Rundt årsskiftet 1979/1980 fikk NSR og Norske Reindriftssamers Landsforbund gjennomslag for sitt minoritetspolitiske syn i regjeringen. I oktober 1980 ble Samerettsutvalget (SRU) nedsatt. Utvalgets mandat var bredt og favnet blant annet spørsmålet om et eget folkevalgt organ for samene og det potensielt mer kontroversielle spørsmålet om landrettigheter.[12] SRUs første delinnstilling kom i 1984. Utvalget konkluderte med at samene var å regne for en urbefolkning og etnisk minoritet.[13] Det innebar at Norges eksisterende folkerettslige forpliktelser ville få konsekvenser for forholdet til samene. Utvalget konsentrerte seg særlig om betydningen av artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966. SRU gikk inn for å grunnlovsfeste samenes status og at det skulle opprettes et direkte valgt organ – Sametinget. Under NSRs landsmøte i 1985 argumenterte Magga for at Sametinget måtte få delegert myndighet på bestemte områder, helst i alle spørsmål som angår samene og primært i kultur-, utdannelses- og næringsspørsmål.[14] I 1987 vedtok Stortinget Sameloven. Denne lå tett opp til NSRs samepolitiske linje. Med Sameloven ble Sametinget opprettet. Loven slo fast at Sametingets myndighet i utgangspunktet var rådgivende, men åpnet samtidig for at myndighetsområdet kunne utvides.[15]

NSR vant det første sametingsvalget, som ble avholdt i 1989, og Ole Henrik Magga ble Sametingets første president. Først fra august året etter ble dette et lønnet verv. Tross begrensede midler måtte Sametingets organisasjon bygges fra bunnen av. Samtidig var velgernes forventninger hinsides rammene for hva Sametinget faktisk kunne få til. Magga la vekt på å sikre samene råderett over samiske områder, men slet med manglende fremdrift og lang behandlingstid hos regjeringen.[16] Samenes rettigheter til land og vann var et stadig tilbakevendende spørsmål, og i 1993 konkluderte Rettsgruppen under SRU med at staten hadde eiendomsrett til umatrikulert grunn i Finnmark.[17] Magga protesterte og viste til samiske krav tilbake til 1965. I sin neste innstilling i 1997 anbefalte SRU at kommunene skulle forvalte de fornybare ressursene i utmarksområdene.[18] Magga hadde tidligere uttalt seg kritisk til dette og fremhevet at lokalt selvstyre ikke var det samme som samiske rettigheter og påpekte at det var dette siste som var SRUs mandat.[19] Som første land i verden ratifiserte Norge i juni 1990 ILO-konvensjon 169 om urfolk og stammefolk. Den norske juristen Asbjørn Eide har uttalt at denne konvensjonen har en «potentially revolutionary impact on the relationship between the indigenous and non-indigenous peoples in so far as land rights are concerned.»[20] Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. Med denne loven ble eiendomsretten til omtrent 96 prosent av Finnmarks areal, som tidligere ble omtalt som “statens umatrikulerte grunn i Finnmark”, overført til et nytt grunneierorgan, Finnmarkseiendommen. Styret i Finnmarkseiendommen består av seks personer, tre oppnevnt av Finnmark fylkesting og tre oppnevnt av Sametinget. Finnmarkskommisjonen, som kartlegger eksisterende individuelle og kollektive bruks- og eiendomsrettigheter på det som i dag er Finnmarkskommisjonens grunn, er også et resultat av Finnmarksloven. Magga har vært medlem av Finnmarkskommisjonen siden denne ble opprettet.

Ole Henrik Magga var sametingspresident til oktober 1997 og var sametingsrepresentant til 2005. Han har representert samiske interesser i en rekke sammenhenger og har blant annet vært medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, Utvalget for høyere utdanning og Finnmarkskommisjonen. Siden 1997 har Magga vært professor i samisk språk ved Samisk Høgskole. Han har ledet Norges forskningsråds (NFRs) programkomité for samisk forskning og vært medlem av NFRs hovedstyre. Han er æresdoktor ved både Universitetet i Tromsø og Laplands Universitet.

Samene har tatt aktivt del i den internasjonale urfolksbevegelsen. Fra slutten av 1970-tallet deltok gjerne samiske representanter i norske delegasjoner når relevante saker stod på agendaen. Det ble også fremvist et engasjement for mindre heldig stilte urfolk. Andre urfolk og stater viste samtidig stor interesse for Sametinget, og Magga har spilt en aktiv rolle i det internasjonale arbeidet. Blant annet tok han imot Dalai Lama og Rigoberta Menchu i forbindelse med deres fredsprisutdelinger i henholdsvis 1989 og 1992, og i 2002 ble Magga den første president for FNs permanente forum for urfolk.[21] Sammenlignet med nordamerikanske urfolkrepresentanter var samiske representanter tilbakeholdne med kritikk av nasjonale myndigheter.[22] Det ser ut til å ha vært en endring utover 1990-tallet, og Magga har ikke veket tilbake for å kritisere så vel norske myndigheter som FN.[23]

[1] Store norske leksikon, snl.no, Mikkel Berg-Nordlie, 26.2.2014, http://snl.no/Ole_Henrik_Magga
[2] Magga, Ole Henrik, «Samisk aktivist i 40 år : intellektuell selvbiografi»,  Samtiden, 4:3,  2006, s. 76.
[3] Magga, 2006, ss. 75-76.
[4] Altaposten, 25.10.2008, «Jubilant med makt» (lederartikkel).
[5] Magga, 2006, s. 78
[6] Minde, Henry, «The making of an international indigenous movement of indigenous peoples», Scandinavian Journal of History, 21:3, 1996, ss. 233–236, 238; Minde, H., 2008, «The Destination and the Journey: Indigenous Peoples and the United Nations from the 1960s through 1985» i H. Minde m.fl. (red), Indigenous peoples : self-determination, knowledge, indigeneity, Eburon, Delft,  ss. 58–64; Minde, H., «Urfolksoffensiv, folkerettsfokus og styringskrise : kampen for en ny samepolitikk 1960-1990» i Bjørn Bjerkli og Per Selle (red.), Samer, makt og demokrati : Sametinget og den nye samiske offentligheten, Gyldendal, Oslo, 2003, ss. 82—87.
[7] VG, 29.8.1977, «Ett folk uten land».
[8] Minde, 2003, ss. 79–87.
[9] NOU 1980:53, «Vern av urbefolkninger», s. 23.
[10] Nordlys, 9.8.2003, «AKP samer».
[11] Nordlys, 11.8.2003, «Tok avstand fra voldsbruk».
[12] NOU 1984:18, «Om Samenes rettsstilling», s. 44.
[13] NOU 1984:18, s. 268.
[14] Aftenposten, 27.6.1985, «Samekrav om direkte valg».
[15] Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (Sameloven); Aarseth, Bjørn, Norsk samepolitikk 1945-1990 : målsetting, virkemidler og resultater, Forlaget Vett og Viten, Oslo, 2006, 375.
[16] Nordlys, 16.10.1990, «Bitter Magga»; NTB, 7.4.1991.
[17] NOU 1993:34, «Rett til og forvaltning av vann og land i Finnmark».
[18] NOU 1997:4, «Naturgrunnlaget for samisk kultur».
[19] Nordlys, 24.1.1996, «Liten stein».
[20] Eide, Asbjørn, «Legal and normative bases for Saami claims to land in the Nordic», International Journal on Minority and Group Rights 8, 2001, 143.
[21] Nordlys, 9.12.1989, «Lama»; NTB, 13.12.1989, «Sprengkulde møtte Dalai Lama i Sameland»; Aftenposten 10.11.1992, «Rigoberta Menchu sa ja: Fredsprisvinneren til Sameland».
[22] Minde 2003, 86–87.
[23] NTB, 25.5.1993, «Same-kritikk av Norge under Guatemala-konferanse»; Aftenposten, 20.9.1993, «TEMA: FNs urbefolkningsår: året som få har hørt om»; NTB, 4.9.1991, «ILO-urbefolkningskonvensjonen settes ut i livet»; Nordlys, 13.4.1994, «Sametingssaken».