Lars Roar Langslet

Lars Roar Langslet har gjennom sin karriere som politiker, forfatter og idéhistoriker satt sitt preg på norsk samfunnsliv. Langslet må anses som en sentral person i Høyres historie, både som ideolog og politiker.

I studietiden var Langslet aktiv i Den Konservative Studenforening (DKSF) sammen blant annet Paul Thysness, Kåre Willoch og Jan P. Syse. Langslet markerte seg tidlig som en intellektuell kraft for den konservative tanken i Norge, blant annet som redaktør for ”Minervas Kvartaltidsskrift” i perioden 1957-1968. Tidsskriftet skulle omhandle det som lå forut all praktisk politikk; ”der de prinsipielle forestillingene drøftes […] Det som ligger bak når man strides om detaljspørsmål”. Basisen var en konservatisme med kristen-humanistisk fundament ”[…] fjernt fra den banale næringsliberalisme som har hatt appell til enkle hoder i Høyre.” Det var i følge Langslet Edmund Bruke, og ikke Adam Smith, som var tidsskriftets ideologiske forbilde.[1] Tidsskriftet var med å forme Høyres ideologi, og har hatt stor påvirkningskraft på Høyres politikk.

Lars Roar Langslet ble innvalgt på Stortinget i 1969 og stilte til gjenvalg frem til 1989, da han selv besluttet å gå ut av politikken. I de fire periodene Langslet satt på Stortinget var han en sentral skikkelse i Kirke- og undervisningskomiteen, der han også var formann i perioden 18. oktober 1973 – 13. oktober 1980.[2] Langslet markerte seg i skolepolitikken på 70-tallet og var målbærer for større frihet i skolen. Han advarte mot for stor reformiver i skolen og mente at skolen trengte arbeidsro.[3] Høyre tok avstand fra Arbeiderpartiets forslag om å fjerne karakterene i skolen, et forslag Langslet selv mener medførte at Høyre fikk bygget opp en profilfast skolepolitisk troverdighet.[4] Skolepolitikken var et av de saksområder der Arbeiderpartiets radikalisering etter stortingsvalget i 1973 gjorde seg gjeldende.

På slutten av 1970-tallet og frem til Høyres landsmøte i 1981 preget spørsmålet om selvbestemt abort den politiske debatten i partiet. Langslet spilte her en sentral rolle som forsvarer av Høyres standpunkt mot selvbestemt abort. Høyre unngikk en åpen strid om saken på partiets landsmøte i 1981, da det ble vedtatt å fristille alle stortingsrepresentantene i saken om selvbestemt abort. Vedtaket skapte ro i Høyre, men problemer for det borgerlige samarbeidet. Etter valget i 1981 fikk Høyre regjeringsmakten alene, med KrF og Senterpartiet som parlamentariske støttepartier.  Lars Roar Langslet ble 14. oktober 1981 utnevnt som statsråd for Kirke- og undervisningsdepartementet i Willoch-regjeringen.[5] 1. januar 1982 ble Kirke- og undervisningsdepartementet delt. Langslet fikk ansvar for det nyopprettede Kultur- og vitenskapsdepartementet. Departementet hadde universiteter og høyskoler som sitt ansvarsområde, og kulturlivet, derunder NRK, ungdomsarbeidet og idretten. Jan S. Levy fortsatte som statssekretær for Langslet i det nye departementet.[6] Langslet satte i sin tid som statsråd i gang oppmykningen av NRK-monopolet. Ved dispensasjoner fra NRKs enerett ble det åpnet for nærradio og lokale fjernsynssendinger. Det ble innvilget et stort antall konsesjoner, som også gav en bred, faglig basis for det utredningsarbeid som resulterte i en helt ny medielov 1984.[7] Langslet fikk også ansvaret for opprettelsen av Program 2 i radioen, som ble lagt til Trondheim.

Under Langslets statsrådsperiode ble også forskningsrådene styrket, og overtok fordelingen av de forskningsmidler departementet tidligere hadde hatt ansvaret for.[8] Langslet var også opptatt av å legge til rette for flere kvinnelige professorer, med bedre barnehagetilbud og mer liberale permisjonsordninger.[9] Forskningsbevilgningene økte i perioden 1981-1986 fra 1,3 prosent av BNP til 1,7 prosent.[10] Langslet måtte tåle kritikk for at bevilgningene til kultursektoren ikke var omfattende nok i hans periode, og at han ikke greide å innføre en ny kulturpolitikk.[11]

29. april 1986 stilte Kåre Willoch kabinettspørsmål for å få gjennom en økning av bensinavgiften. Dette lyktes ikke, og regjeringen gikk av 9. mai 1986. Veien tilbake som stortingsrepresentant ble ikke enkel for Langslet. Han ga i ettertid uttrykk for at viktige ressurspersoner i Høyre ble satt på sidelinjen av stortingsgruppen, med Kaci Kulmann Five i spissen.[12] Langslet ble plassert i Forbruker- og administrasjonskomiteen, men ble omplassert til Kirke- og undervisningskomiteen oktober 1987. Etter 1989 gikk Langslet ut av politikken, men har fortsatt å arbeide aktivt innenfor kultursektoren.
 

Jan Schreiner Levy, f  3. september 1943 i Halden, politiker og offentlig tjenestemann.

Journalist Høyres Pressekontor 1966–70, gruppesekretær 1970–74, informasjonssjef i Høyre 1974–79, redaktør Høyres Avis 1979–81. Statssekretær Kultur- og vitenskapsdepartementet 1981–86. Direktør i Statens lånekasse for utdanning 1987–93. Fra 1993 ekspedisjonssjef i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (senere Utdannings- og forskningsdepartementet, fra 2006 Kunnskapsdepartementet) og leder av Universitets- og forskningsavdelingen.[13]
_________________________________________________________________________________________________
[1] Langslet, 1994, s.27-29
[2] Om Lars Roar Langslet
[3] St.tid. 1974-1975, del 7c, s.3649-3650.
[4] Langslet, 1994, s.80-81
[5] Om Lars Roar Langslet
[6] Hvem, Hva, Hvor, 1993, s.159
[7] Store norske leksikon, snl.no, Paul Thyness, 2010-11-16
[8] Ibid.
[9] st. tid. 1984-1985, del 7 c, s. 5230-5231, 5236-5238
[10] Langslet, 1994, s.283
[11] ”Status over Langslets innsats - Vanskelig jobb”, Aftenposten 3.5.1986.
[12] Langslet, 1994, epilog.
[13]Teksten om Jan S. Levy er i sin helhet sitert fra: Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen for politiske og historiske fag, 2010-11-16