Hallvard Bakke

Hallvard Bakke, f. 4. februar 1943 i Flesberg, Buskerud. Siviløkonom og politiker.

Hallvard Bakke var i 20 år stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og var statsråd i to perioder. Han var en fremtredende EF-motstander og var ansett for å tilhøre den radikale fløyen i Arbeiderpartiet. Med en far som var aktiv i arbeiderbevegelsen, ble Bakke tidlig introdusert til politikken. Han ble i ung alder med i Arbeidernes Ungdomsfylking og som siviløkonom på Handelshøyskolen i Bergen var han aktiv i studentpolitikken. Etter endt utdanning fortsatte Bakke i lokalpolitikken i Bergen, og satt i perioden 1968-1977 i bystyret.[1]

I 1972 ble Bakke leder i Hordaland AIK(Aksjonskomiteen mot norsk medlemskap i EEC). Han var også leder for Hordaland Ap i periodene 1974-1976 og 1981-1984.[2] I perioden 1969-1977 var Bakke også vararepresentant på Stortinget. Men hans store politiske gjennombrudd kom da han ble utnevnt til handels- og skipsfartsminister. Dette skjedde i 1976 da Odvar Nordli tok over som statsminister for Trygve Bratteli. Seks nye statsråder ble utnevnt og det mest overraskende valget var Bakke. Han var en av dem AIK hadde lansert som statsrådskandidat etter valget i 1973. Fra Nordlis side var utnevnelsen av Bakke ment som en forsoningsgest og en samarbeidsinvitt.[3]

Skipsfarten gikk gjennom en krise på 1970-tallet, og en rekke tiltak ble satt i gang for å motvirke salg av skip til utlandet og stimulering til fortsatt byggeaktivitet. Under Bakke ble blant annet skipseksportkampanjen lansert, hvor handelsdepartementet arbeidet aktivt med å skaffe norske verft utviklingsfremmende byggeoppdrag. Bakke uttalte i 1977 at mange U-land ønsket å bygge opp sin egen flåte, og at Norge ville hjelpe til med dette.[4] Skipseksportkampanjen måtte i ettertiden tåle mye kritikk, både i forhold til de tap kampanjen påførte den norske stat, men også den gjeld kampanjen påførte U-landene. I 1989 ble det reist mistillitsforslag mot Bakke på bakgrunn av kritikken mot skipseksportkampanjen.[5]

Bakke var som handelsminister aktiv i arbeidet med en ny økonomisk verdensorden. Slagordet var ”handel, ikke bistand” og arbeidet foregikk gjennom UNCTAD(FNs konferanse om handel og utvikling). Nordli-regjeringen stilte seg positiv til en regulering av internasjonale markedskrefter som hjelp utviklingslandene. I 1976 deltok Bakke på UNCTAD IV-konferansen i Nairobi, der Norge i stor grad la seg på u-landenes linje når det gjaldt råvarehandel.[6] Under Bakke ble også Ny lov om arbeidstid til sjøs utarbeidet. Her la Handelsdepartementet opp til en styrking av arbeidernes rettigheter og sikkerhet til sjøs.[7] 

Kommunevalget i 1979 ble et veldig dårlig valg for Arbeiderpartiet, og dette fikk også konsekvenser for Nordli-regjeringens sammensetting. Åtte statsråder ble erstattet, og Bakke var en av disse. Han hadde blitt valgt til stortingsrepresentant i 1977, og gikk i 1979 inn i Kirke- og undervisningskomiteen. I 1985 ble han medlem av Finanskomiteen og ble sittende der frem til Ap tok over regjeringsmakten i 1986, etter at Willoch-regjeringen gikk av på bensinavgiften. Bakke ble utnevnt til statsråd for Kultur- og vitenskapsdepartementet i Gro Harlem Brundtlands nye regjering. Under Bakke ble liberaliseringen av mediene videreført og utvidet i forhold til det arbeidet som hadde foregått under Willoch-regjeringen. I 1987 fikk NRK en friere stilling etter å ha gått over fra å være en forvaltningsbedrift til å bli en selveiende stiftelse. I 1988 kom en lov som gjorde nærradioene permanente, og reklamefinansiering av disse radiokanalene ble tillatt på visse vilkår. Kultur- og vitenskapsdepartementet prøvde å forhindre at reklameforbudet på TV ble undergravd, da en rekke kanaler sendte reklame rettet mot norske forbrukere via satellitt. Men dette forbudet ble også oppgitt under Bakke, da det viste seg at et slikt forbud hadde liten oppslutning.[8]

I oktober 1988 leverte Carl I. Hagen inn et mistillitsforslag mot Bakke for å ha ansatt Einar Førde som kringkastingsminister. Ingen av de andre partiene støttet forslaget, selv om Høyre var kritiske til fremgangsmåten ved Førdes ansettelse.[9] Bakke var også sentral i utarbeidelsen av søknaden om å legge OL til Lillehammer, og stilte seg positivt til effekten et OL kunne ha for Norge.[10]

Brundtland-regjeringen gikk av etter stortingsvalget i 1989, og Jan P. Syse ble statsminister for den borgerlige regjeringen. Europadebatten ble aktualisert mot slutten av 1980-tallet, og Bakke skulle igjen bli sentral i arbeidet mot et norsk medlemskap. I oktober 1993 ble Sosialdemokrater mot EU opprettet, med Bakke som leder. I 1997 gikk Bakke ut av politikken og har etter dette blant annet vært seniorkonsulent ved Norsk Institutt for Strategiske Studier og styreleder i NRK.[11] 
_______________________________________________________________________________________________
[1] Store norske leksikon, snl.no, Reidar Hirsti, 2010-11-24
[2] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=HBA
[3] Jostein Nyhamar, ”Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990”, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss. 318.
[4] ”Skånlandutvalget skal granske shipping-krisen”,  Arbeiderbladet 24.10.1977.
[5] Arild Engelsen Ruud og Kirsten Alsaker Kjerland, Norsk utviklingshjelps historie bind. 2; 1975-1989: Vekst, velvilje og utfordringer, Fagbokforlaget, Bergen 2003, ss. 32-34. 
[6] Arbeiderbladet, 28.8.1976.
[7] Arbeiderbladet, 9.10.1977.
[8] Edgeir Benum, Overflod og fremtidsfrykt 1970-, bind 12 i Aschehougs Norgeshistorie, Oslo 1998, ss.90 og Berge Furre, Norsk historie 1905-1990, Samlaget, Oslo 1992, ss. 476f.
[9] ”Mistillit mot Bakke”,  Aftenposten, 29.10.1988.
[10]”Bakke: Lillehammer-OL ideell norgesreklame”, NTB, 12.9.1988.
[11] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=HBA