Arvid Johanson

Arvid Johanson, f. 3. februar 1929 i Halden, Østfold. Journalist og politiker.

Arvid Johanson var i 22 år stortingsrepresentant fra Østfold for Arbeiderpartiet, og hadde også to korte perioder som statsråd i Olje- og energidepartementet. Ved siden av sin politiske karriere var Johanson journalist i Halden Arbeiderblad i perioden 1947-1982 og var redaktør for avisen i perioden 1982-1993. Johanson startet sin karriere i lokalpolitikken, og var leder i Arbeiderpartiets ungdomslag i Halden i periodene 1949-1952 og 1955-1956. I 1956 ble Johansen leder i Halden Arbeiderparti, og forble det til han ble valgt inn på Stortinget i 1958.[1] 

Da 26 år gamle Arvid Johanson i 1956 tok plass på Stortinget som vararepresentant, var han den yngste stortingsrepresentant siden Eidsvoll-forsamlingen i 1814.[2] Johanson ble valgt inn som fast stortingsrepresentant i 1958, og ble medlem av Finans- og tollkomiteen. Johansen ble, sammen med Odvar Nordli og Ragnar Christiansen, kalt for Arbeiderpartiets ”sølvgutter”. De ble kjent for løpe opp og ned på talerstolen for å ta replikker på borgerlige motstandere.[3] Finanspolitikk skulle stå sentralt i Johansons tid på Stortinget med tre perioder i Finanskomiteen, og han ble nestleder i komiteen fra 1971 til 1973. I 1975 ble Johanson leder av Industrikomiteen og ble sittende i den posisjonen til han ble leder i Utenriks- og konstitusjonskomiteen i 1979. Johanson satt på Stortinget fra 1958 til 1981, bare avbrutt av perioden 1961-1965, da han var vararepresentant.[4]

Med sin lange politiske fartstid opplevde og påvirket Johanson mange politiske prosesser og vedtak. Som mange andre arbeiderpartipolitikere gjorde EF-saken sterkt inntrykk på Johanson, og han har i ettertid fremhevet saken som den mest opprivende opplevelsen i løpet av hans år på Stortinget.[5] Johanson var for medlemskap i EF.[6] Som leder av Industrikomiteen var han også aktivt involvert i motkonjunkturpolitikken. I Utenriks- og konstitusjonskomiteen skapte NATOs ”dobbeltvedtak” i 1979 grunnlaget for en dyptgående sikkerhetspolitisk konflikt i Arbeiderpartiet.

Slutten av 1970-tallet var på flere måter preget av den såkalte ”Høyrebølgen” i norsk politikk. Høyres fremgang på meningsmålinger og ved valg preget Arbeiderpartiet. Johanson gjorde seg bemerket i så henseende på partiets landsmøte i 1979, da han holdt en tale til kamp mot Høyres sterke fremgang. Han uttalte blant annet at ”Ap må stikke hull på den blå ballongen”.[7] Selv har Johanson uttalt at han var lei av sutringen på landsmøtet, og at han ville piffe opp stemningen. Talen ble en sak i Dagsrevyen og fikk stor oppmerksomhet. Selv har Johanson gitt uttrykk for at talen var rettet mot landsmøte og ikke TV-kameraene, og at oppmerksomheten gjorde talen taktisk uklok.[8]

Johanson ble utnevnt til statsråd i Norli-regjeringen i oktober 1980, og fikk ansvar for Olje- og energidepartementet. Han tok over jobben for Bjartmar Gjerde. Odvar Nordli fant det nødvendig å skifte ut en rekke statsråder etter Aps dårlige kommunevalget i 1979. Men kritikken mot regjeringen og ledelsen i partiet bare fortsatte. Delingen av ledervervene mellom Reiulf Steen og Nordli i 1975 hadde gjort forholdet mellom partiorganisasjonen og regjeringen vanskelig, og i februar 1981 gikk Nordli av som statsminister. Norge fikk da sin første kvinnelige statsminister. Gro Harlem Brundtland beholdt Johanson som olje- og energiminister.

En av de store sakene i Johansons periode som statsråd var byggingen av Statpipesystemet, Kårstøanlegget og Gullfaksutbyggingen. Stortinget ga klarsignal for disse prosjektene 10. juni 1981. Johanson har senere uttalt at utbyggingsvedtaket var en milepæl i norsk oljehistorie og den første store oppgaven Statoil måtte gi seg i kast med.[9] Utbyggingen av Alta-vassdraget var også en viktig sak i Johansons statsrådstid. De heftige demonstrasjonene mot utbyggingen preget norsk politikk på begynnelsen av 1980-tallet. Johanson var både da og i ettertid klar på at utbyggingen var riktig, og har utalt at saken til slutt ble en prinsippsak, der kjernespørsmålet var om et Stortingsvedtak skulle settes til side for utenomparlamentarisk press.[10] En annen dramatisk hendelse var Alexander Kielland-ulykken. Boligplattformen i Nordsjøen kantret 27. mars 1987 og 123 mennesker omkom.[11] I årene som fulgte ble det mange diskusjoner og konflikter om hvorvidt plattformen skulle snus for å lete etter omkomne. Johanson har uttalt at dette var den vanskeligste saken han hadde med å gjøre i sin statsrådsperiode.

Johanson fikk fungere som statsråd i ett år. Han hadde gjort det klart på forhånd at han ikke stilte til gjenvalg på Stortinget ved valget i 1981, og mest sannsynlig ikke ville være statsrådskandidat. Høyre overtok regjeringsmakten etter valget i 1981, og Johanson gikk tilbake til journalistikken. I tillegg til journalistikken har han vist en stor interesse for lokalhistorie og gitt ut en rekke bøker.

[1] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ARJO
[2] Roger Prang, Halden-forfattere gjennom 300 år, bind 2, Taurus, Halden 1995, ss. 120.
[3] ”75 år – Gremmes over tordentale”, Aftenposten morgen, 3.2.2004.
[4] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ARJO
[5] Brit Jørgensen m.fl., Med Finanskomiteen i arbeid: artikler og oversikter utgitt ved Haakon Bingens fratreden som komiteens sekretær, Stortinget, Oslo 1988, ss. 12.
[6] ”Totredjedels EU-medlem”, Aftenposten morgen, 12.1.2004.
[7] ”75 år – Gremmes over tordentale”, Aftenposten morgen, 3.2.2004.
[8] Ibid.
[9] Egil Hegge (red.), Olje og energi i ti år 1978-88: En jubileumsbok om Olje- og energidepartementet, Departementet, Oslo 1987, ss. 84-85
[10] Egil Hegge (red.), Olje og energi i ti år 1978-88: En jubileumsbok om Olje- og energidepartementet, Departementet, Oslo 1987, ss. 88
[11] Store norske leksikon, snl.no, Jan Erik Vinnem, 2010-11-19, http://www.snl.no/Alexander _L._Kielland-ulykken