Misjonærkvinner dokumenterte lidelsene i Armenia

Folkemordet på armenerne - et 100-årsminne

Den 24. april 1915 ble mer enn 300 armenere - intellektuelle, religiøse ledere, parlamentsmedlemmer og andre - arrestert og henrettet i Istanbul. Denne datoen er armenernes minnedag for det 20. århundres første folkemord. I årene etter 1915 mistet mer enn 1.000.000 mennesker livet og 500.000 ble fordrevet. Tyrkias ansvar for det som skjedde har alltid vært omstridt. Det offisielle tyrkiske standpunkt er å forklare den armenske tragedien som en følge av krigshandlinger under 1. verdenskrig, sult og sykdom, som ikke bare rammet den armenske befolkningen. 

Armenia

Armenia er en selvstendig republikk i det sørlige Kaukasus. Landet grenser til Georgia, Aserbaidsjan, Iran og Tyrkia. I tidligere tider befolket armenere et langt større landområde rundt fjellet Ararat. 

Armenia ble tidlig på 300-tallet den første stat som vedtok kristendommen som offisiell religion. På 1300-tallet kom landet under mongolsk herredømme. Omkring 1600 ble den største delen av det armenske området erobret av Det osmanske riket (eldre navn på Tyrkia). Persia kontrollerte det nåværende Armenia, men i 1820-årene fikk Russland dette området. 

Mot slutten av det 19. århundre oppsto politiske grupperinger som krevde større politisk selvstendighet for armenerne. Dette ble møtt med strenge reaksjoner både fra de russiske og tyrkiske makthaverne. Fra 1894 til 1896 ble mellom 100.000 og 250.000 armenere massakrert i de tyrkiske områdene. Russiske myndigheter stengte armenske skoler og konfiskerte eiendom. I årene som fulgte flyktet et stort antall armenere til andre land i Europa og Amerika. 

Kvinnelige misjonsarbeidere

Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA) ble grunnlagt i 1902 etter mønster fra søsterorganisasjoner i Sverige og Danmark. Kvinner fra ledende samfunnslag sto bak initiativet, og norsk KMAs første formann var Marie Anker. Organisasjonen arbeidet for omvendelse av kvinner i den ikke-kristne verden, og for bedring av kvinners materielle og åndelige kår. 

Engasjementet i Armenia hadde sitt utspring i dansk KMA, som i 1901 hadde sendt en misjonær dit for å ta seg av barn som var blitt foreldreløse som følge av tyrkernes forfølgelser. Allerede på norske Kvinnelige Misjonsarbeideres første møte i Oslo i 1902 ble nøden i Armenia tatt opp som tema. I 1905 reiste sykepleier Bodil Biørn til byen Mezereh (nå Elazig) for å arbeide for det tyske selskapet Deutscher Hülfsbund, støttet av norsk KMA. I årene som fulgte ble nødhjelp og barnehjemsdrift i Armenia og blant fordrevne armenere i Syria og andre områder en viktig oppgave. Etter 2. verdenskrig støttet Kvinnelige Misjonsarbeidere dansk KMA i deres arbeide med et stort barnehjem ("Fuglereden") for armenske barn i Libanon. 

Arkivet

Kvinnelige Misjonsarbeidere i Norge ble oppløst i 1982, og organisasjonens arkiv ble gitt til Riksarkivet. Det inneholder blant annet møteprotokoller, korrespondanse, regnskap, medlemsprotokoller og årganger av medlemsbladet helt fra den første tiden. Her kan vi lese utdrag av brev fra organisasjonens utsendte medarbeidere i Armenia. 

Fotodokumentasjon 

Arkivet inneholder også en samling på til sammen 1379 fotografier (inkludert dubletter). Bildene dokumenterer KMAs arbeid i Armenia og andre steder fra 1906 til 1960-årene. En stor del av bildene er tatt av sykepleier Bodil Biørn, som også har skrevet en forklarende tekst til mange av bildene; navn på avfotograferte mennesker, årstall og gjerne andre kommentarer. Gjennom bildene blir Bodil Biørn på denne måten vårt øyevitne til de grusomhetene som rammet det armenske folket.

Historien om Bodil Biørn

Bodil Biørn ble født i Kragerø i 1871. Hun tilhørte en familie som siden tidlig på 1700-tallet hadde bygget formue og innflytelse på skipsfart, skogbruk og trelasthandel.

Hun fikk middelskoleeksamen og så for seg en fremtid som konsertsangerinne. Lite tydet på at hennes liv skulle bli dramatisk.

Da hun var 25 år gammel, opplevde Bodil Biørn en personlig religiøs omvendelse. Hun bestemte seg for å bruke sitt liv i Guds tjeneste og til å hjelpe syke og lidende mennesker, spesielt barn, og hun utdannet seg til sykepleier ved Diakonissehuset i Oslo. I 1903 kom hun i kontakt med Kvinnelige Misjonsarbeidere, hvor hun fikk høre om nøden i Armenia. I 1904 begynte hun på dansk KMAs misjonsskole i København, og i 1905 var hun klar til å reise til Armenia. De første årene var hun tilknyttet organisasjonen Deutscher Hilfsbund, med støtte fra norsk KMA. Fra 1912 og til hun i 1935 reiste hjem for godt var hun i norsk KMAs tjeneste.

De første par årene oppholdt Bodil Biørn seg i byen Mezereh, hvor hun arbeidet i barnehjem og blant fattige i omliggende landsbyer. I 1907 flyttet hun sin virksomhet til byen Musch. Her åpnet hun en poliklinikk og mottok mellom 30 og 60 pasienter daglig. Hun hadde tilgang på effektive medisiner, blant annet mot øyensykdommer som var vanlige. Hun satte i gang en skole der unge piker og gifte kvinner kunne lære å lese. Til tross for at myndighetenes armenskfiendtlige holdning ga grunn for engstelse, opplevde hun at arbeidet i Musch hadde stor fremgang.

Musch hadde en armensk befolkning på omtrent 25.000 mennesker, og rundt byen fantes ca. 300 landsbyer. Bodil Biørn oppholdt seg fortsatt i Musch da tyrkiske myndigheter satte i gang sine massakrer på den armenske befolkning i 1915. Den svenske sykepleieren Alma Johansson, som arbeidet sammen med Bodil Biørn, forteller (sitert i rapport fra Deutscher Hülfsbund til det tyske utenriksdepartementet 22.november 1915):

Musch hadde en armensk befolkning på omtrent 25.000 mennesker, og rundt byen fantes ca. 300 landsbyer. Bodil Biørn oppholdt seg fortsatt i Musch da tyrkiske myndigheter satte i gang sine massakrer på den armenske befolkning i 1915. Den svenske sykepleieren Alma Johansson, som arbeidet sammen med Bodil Biørn, forteller (sitert i rapport fra Deutscher Hülfsbund til det tyske utenriksdepartementet 22.november 1915):

"Den 10. juli om kvelden begynte en voldsom skyting som varte i et par timer. Neste morgen var hele byen under våpen. Ingen armenere våget seg utendørs. Jeg gikk til Mutesarif (den tyrkiske guvernøren) og ba ham om å sørge for sikkerheten for våre hus. Han var svært sint, og sa at det var til pass for oss som ikke hadde reist før.
(...)

Søster Bodil lå alvorlig syk av tyfus. Jeg ba om et par mann til hjelp og en oksekjerre for de syke, men det kunne han ikke gi.
(...)

Allerede første dag ble ytterdøren til barnehjemmet slått i stykker. Jeg fikk ordre om å åpne, de så etter flyktninger. En av våre landsbylærere, som var kommet til oss dagen før og som på grunn av den voldsomme skytingen ikke hadde kommet seg videre, ble ført bort. Noen piker og en kvinne som sto ved siden av meg, ble skutt.
(...)

Så mye er sant: Bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armenisk heter i hele Musch-området utryddet.

- Sykepleier Alma Johansson

Etter tre uker fikk søster Alma og Bodil Biørn, som ennå var syk, lov til å reise fra Musch, og kom etter ni dagers reise på hesteryggen frem til Mezereh hvor situasjonen var noe tryggere.

Bodil Biørns fotografier

Bodil Biørn hadde fotografiapparatet sitt med seg til Armenia, og gjennom 30 år tok hun en mengde bilder som dokumenterer både det daglige arbeidet i barnehjem og sykehus, livet i byer og landsbyer. 

Gjennom bildene møter vi armenere og kurdere utenfor sine hjem og som flyktninger. Vi ser barn, skolelærere og andre medhjelpere i arbeidet. Vi får et inntrykk av optimisme over et humanitært og åndelig arbeid som bar frukt tross motgang og forfølgelser, men også av forvilelse over overgrep og grusomheter. 

Et stort antall av bildene er forsynt med Bodil Biørns egen tekst med beskrivelse av situasjon, sted og tidspunkt. Ofte er navn på avbildede personer oppgitt, og i noen tilfeller også hvilken skjebne de senere fikk. Hennes tekster er vitnesbyrd om de massakrene som fant sted.

Artikkelen er basert på nettutstillingen «Norske kvinner dokumenterer folkemord», utarbeidet av Vilhelm Lange i 2005.