Finnmarks seilende kirke

I Finnmark var 26 kirker, og alle de 15 prestegårdene brent ned under krigen. Befolkningens behov for kirkelige handlinger og åndelig føde skulle imøtekommes. Gjenoppbygging ble derfor særlig utfordrende og krevde kreativitet og uvanlige tiltak. Sognepresten i Sortland, Alf Wiig, senere biskop i Nord-Hålogaland, fikk ansvaret for å lede kirkens gjenreisningsarbeid i landsdelen.

Tilbake etter krigen stod 23 kirker og kapeller, storparten skadd av eksplosjoner eller fordi de hadde vært brukt til militært og annen bruk. Loppa, Måsøy og Lebesby hadde mistet alle sine kirker. Alle bykirker og de fleste hovedkirkene var nedbrent. Kaier var sprengt og veier ødelagt. Våren 1946 var 14 prester i virksomhet i Finnmark mot 17 før krigen. Noen av disse hadde alt en vinter bak seg i små, kalde skjul med 40 kvadratmeters golvflate. 
 

Like etter krigen var planen at gjenoppbyggingen av kirker og presteboliger skulle komme i gang umiddelbart. I 1946 ble det helt klart at dette ikke ville gå så raskt som en hadde håpet. Skoler skulle prioriteres foran permanente kirkebygg. Det ble også større problemer med å skaffe materialer enn forutsatt. Løsningen ble å satse på midlertidige kirke-brakker.

Bidrag fra andre land

Verdens Kirkeråd i Geneve, og støtte fra Sverige, Amerika og England, ville bidra med kirkelig gjenoppbygging i Finnmark. Biskopen med flere bestemte at den beste hjelp som kunne gis var innkjøp av en skøyte som kunne innredes med kapell. 
 

I januar 1946 var finansiering på plass og skøyta ble innkjøpt. Skøyta var bygd i 1943, 47 fot, og hørte tidligere hjemme i Ullsfjord. Den het opprinnelig «Karsfjord», men fikk nytt navn, «Kirkeskøyta». Kirkeskøyta ble vigslet i Tromsø 11. april 1946 av biskop Krohn-Hansen. Sin første tur fikk skøyta med biskopen på bispevisitas til Dyrøy og Tranøy. Deretter gikk ferden til Finnmark.
 

I det vedtatte reglementet for bruken av «Kirkeskøyta» beskrives at hensikten med skøyta er «å betjene med Guds ord og sakramenter de krigsherjede kyst- og fjorddistrikter i Finnmark». Skøyta skulle gå på omgang mellom prestene i de nevnte strøkene, slik at hver prest fikk disponere skøyta i 2-3 uker hver gang. Når presten hadde skøyta skulle han farte rundt og besøke og holde gudstjenester på «langt bortliggende og vanskelig tilkommende boplasser, hvorfra folk har ondt for å komme til de vanlige kirke- og møtesteder». 

"Den seilende kirken" 

Kirkeskøyta gikk inn til alle de små stedene hvor det tidligere stod et forsamlingshus eller kapell, og til alle de stedene hvor det aldri ville komme noe kirkelig bygg fordi befolkningen var så fåtallig, steder med 2-3 hus. Foreldre som ikke kunne dra flere mil vinterstid for å få døpt sine barn, eldre, syke og skrøpelige, fikk nå tilbud med «den seilende kirken» på steder som ikke hadde sett noen prest på kanskje 20 år. Befolkningen verdsatte denne muligheten. Flere prester var nidkjære i å medvirke til at ugifte par skulle gifte seg, udøpte barn skulle bli døpt, en skulle i det hele få hjelp til å få orden på slike forhold. I dagboka ser vi blant annet et eksempel der presten gikk flere kilometer for å få overtalt et par som var ugifte, til å gifte seg.
 

Foruten evangeliet, så spredde prestene også nyheter, det fantes svært få radioapparat i Finnmark etter krigen.

Kirkeskøyta måtte i 1949 innstille sin virksomhet på grunn av manglende driftsmidler. Den ble solgt og fungerte seinere etter noe ominnredning som skyssbåt for presten i Loppa.

Presteskøytene overtar 

Ekstra pengegaver medførte at Kirkeskøyta ble etterfulgt av Presteskøytene, 3 skyssbåter på 35 fot hver.  I juli 1949 var skøytene klare til å seile fra Kristiansund nordover til innsats i Loppa, Måsøy og Lebesby som skyssbåt for prestene. Margarethe Wiig, kona til prosten, ble ved tilfeldigheter ansvarlig for den ene båtens seilas fra Trondheim til Tana. Turen skildrer hun detaljert i dagbok (1946-1949), en tur der de tre skøytene også fikk utfordringer med uvær og sjøsyke, noe hun tidvis opplevde som voldsomt.
 

For de som vendte tilbake til et krigsherjet Finnmark etter krigen, hadde «Kirkeskøyta» og de tre «Presteskøytene» en viktig misjon og fylte et viktig behov. I et avisklipp skrives: «Det er ikke tvil om at kirkeskøyta i de første vanskelige år fikk gjøre en stor innsats i den åndelige gjenreisnings tjeneste i Finnmark» og Alf Wiig skriver i rapport i 1947 at «Kirkeskøyta» hadde fylt et stort savn og var blitt mottatt med glede både av prestene og menighetene.

Av Solbjørg Ellingsen Fossheim, statsarkivar i Statsarkivet i Tromsø