Norges eldste brev på gammelnorsk: Kong Filippus' vernebrev for Hovedøya kloster ca. 1207–1217
Brevet er skrevet på pergament, er lite og uanselig, men enestående i sitt slag. Det er det eldste norskspråklige brevet som er bevart, og det er også det eldste norske kongebrev som er bevart i original.
Brevet er en advarsel fra kongen til folk i Mossedal (nå Hobøl i Østfold) om at de ikke må prøve å frata munkene i klosteret på Hovedøya den delen av gården Asper i Follo som kong Inge har gitt dem, og som Simon lagmann har tilkjent klosteret. Kongen truer med streng straff for dem som gjør munkene skade.
Brevet er ikke datert, men det er utstedt i Filippus Simonssons regjeringstid 1207–1217. Filippus var den siste kongen som hadde sitt utspring i baglerflokken, det kirkepartiet som sto mot kong Sverre i borgerkrigstiden. Filippus var konge samtidig med Inge Bårdsson, kong Sverres nevø.
Brevet gir det eldste eksemplet på norsk brevskrift og brevspråk, og er derfor av betydelig interesse både språkhistorisk og skrifthistorisk (paleografisk). Det er en kongelig stadfesting av en avgjørelse tatt av lagmannen. Brevet er viktig som rettshistorisk dokument. Det viser et stadium i utviklingen av lagmannens funksjon fra å være ”rettsbelærer” til å bli dommer.
Dokumentet er skrevet av en noe ustø (rask?) skriverhånd med jerngallusblekk på en pergamentseddel. Skriftformen er vanlig brevskrift (kursivskrift). Formatet er 5,5 x 14 cm. Brevet har vært beseglet. Det som trolig var kongeseglet, er forsvunnet, bare spaltene etter remmen viser hvor seglet har vært festet.
Dokumentet kommer høyst sannsynlig fra Hovedøya klosters brevkiste – altså fra klosterarkivet. Det er blant de første dokumentene som kom til Riksarkivets diplomsamling. Da Filippus Simonsson, døde sommeren 1217, markerte dette slutten på samkongedømmet i Norge. Filippus hadde hersket over Sørøst-Norge fra 1207 av, og vernebrevet viser ham som utøver av kongsmakt. Brevet gir et innblikk i striden om knappe ressurser mellom på den ene side en økonomisk overklasse – kirkelig og verdslig aristokrati – på den annen side bøndene, som opplevde stadig økte økonomiske krav. Filippus var søstersønn av biskop og baglerhøvding Nikolas Arnesson. Den kong Inge som nevnes i brevet, skulle kunne være baglerkongen Inge Magnusson (1196–1202). Mest sannsynlig er det likevel tale om Inge Haraldsson Krokrygg (1136–1161) siden det er registrert andre tilsvarende gavebrev til Hovedøya kloster fra hans hånd.
Vernebrevet dokumenterer baglerkongenes herredømme i Viken. Kongens stadfesting av en lagmannsorskurd er viktig da dette viser et stadium i utviklingen av lagmannsorskurden fra å være lagmannens ”rettsbelæring” til å få domskarakter.