Lepraarkivene i Bergen 1688-1967
Lepraarkivene dokumenterer en unik medisinsk historie, med store vitenskapelige gjennombrudd for mikrobiologi og epidemiologi, i tillegg til den vitenskapelige forståelsen og beskrivelsen av spedalskhet eller lepra på verdensbasis.
Arkivene oppbevares i Bergen byarkiv, Bymuseet i Bergen, Statsarkivet i Bergen og De medisinsk-historiske samlingene i Bergen.
De består av arkivene etter Overlegen for den spedalske sykdom, Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1, Lungegaardshospitalet, St. Jørgens hospital.
Lepraarkiva i Bergen dokumenterer gjennombruddet for den vitenskapelige forståelsen og beskrivelsen av spedalskhet eller lepra på verdensbasis.
Datering: 1688–1967. Oppbevares i Bergen byarkiv, Bymuseet i Bergen, Statsarkivet i Bergen og De medisinsk-historiske samlingene i Bergen.
Lepraarkivene dokumenterer en unik medisinsk historie, med store vitenskapelige gjennombrudd både for mikrobiologi og epidemiologi. De består av arkivene etter Overlegen for den spedalske sykdom, Pleiestiftelsen nr.1, Lungegårdshospitalet, St. Jørgens hospital og Lepramuseet. Leprahospitalet St. Jørgen er omtalt fra 1400-tallet og lepra var vanlig i Norge på 1800-tallet. Infeksjonssykdommen forårsaker skader i hud og nerver. Norske leger stod sentralt i forskningen på lepra på 1800-tallet. I 1854 fikk vi en overlege for den spedalske sykdom og i 1856 hadde vi et landsdekkende pasientregister. Pasientregistrene viser hvordan familier og samfunn ble rammet, og gjennom journaler og rapporter kan pasientene følges gjennom sykdomsprosess og institusjonsapparat. Da Armauer Hansen i 1873 identifiserte leprabasillen, kunne man slå fast at sykdommen bredte seg gjennom smitte. Fra da ble det mulig å sette inn tiltak, og tallet på norske pasienter falt raskt mot null.