Folketellingen 1801

Folketellingen 1801 gir unik kunnskap om hele Norges befolkning på et tidspunkt da det i andre kilder bare finnes spredt informasjon om enkeltpersoner eller definerte grupper.  Den kan betegnes som ”et enestående skarpt og detaljrikt familieportrett av det norske folket ved inngangen til 1800-tallet”.

Det tok tid før neste folketelling av samme type ble holdt. Først med tellingen i 1865 ble registrering med navn fast praksis i Norge.Ved reskript 28. november 1800 ble det gitt kongelig befaling om å holde folketelling i Danmark, Norge og på Island 1. februar 1801. I København var det Tabellkontoret i Rentekammeret som utarbeidet trykte skjemaer til tellingen. Skjemaene hadde rubrikker for gårds- og gatenavn, personenes navn og deres innbyrdes forhold i familie eller husstand, alder, ekteskapelig status og yrke. Skjemaene for prestegjeldene på landet ble utfylt gård for gård, i byene gate for gate. Registrering av den enkelte person ble gjort på vedkommendes hjemsted. Dermed er også sjøfolk og folk på reisefot tatt med på stedet de hørte hjemme. Alder ble i tellingen oppgitt ut fra førstkommende fødselsdag.

I listene ble befolkningen delt inn i husstander. En husstand kunne bestå både av personer som var i slekt, tjenestefolk og leieboere. Ut fra tellingen regner man at det bodde i overkant av 883 000 mennesker i Norge i 1801, hvorav 8,8 % i byene. Tellingen er bevart for hele landet, bortsett fra Holt prestegjeld med sognene Holt, Dypvåg og Flosta og gårdene i Maridalen i Aker. Apparatet rundt folketellingen 1801 gir et godt bilde av hvordan den dansk-norske administrasjonen arbeidet når større oppgaver skulle gjennomføres. Fra myndighetene i København ble reskriptet med prøver på utfylling sendt til stiftamtmennene, overberghauptmannen på Kongsberg og biskopene. De ga lokale embetsmenn ordre om å gjennomføre tellingen.  I byene og gruve- og verkssamfunn som sorterte under Overbergamtet på Kongsberg, var det rodemestre som skulle gå fra hus til hus og samle inn opplysninger fra hovedpersonen i hver familie. Rodemestrene skulle føre lister under oppsyn av magistraten. Etter kontroll skulle magistraten sende listene til stiftamtmannen.

I landdistriktene ble tellearbeidet gjort av sogneprestene, som etter instruksen kunne nøye seg med å få opplysninger fra husfedrene i forbindelse med søndagsgudstjenesten. Men klokkerne og skoleholderne var ofte prestens medhjelpere. Fra prestene gikk tellingslistene gjennom flere kontrolledd, først til prosten, så til amtmannen og fra han til stiftamtmannen. Etter at stiftamtmannen hadde rådført seg med biskopen, sendte han hele tellingsmaterialet til Tabellkontoret i Rentekammeret i København. Her ble det i 1802–1803 utarbeidet statistiske tabeller over folkemengden i hvert enkelt amt, fordelt på alder, ekteskapelig status og yrke.I 1820 ble folketellingen 1801 og de statistiske tabellene overført til Norge. Nå vokste det fram et statistisk fagmiljø i Kristiania, først i et tabellkontor i Finansdepartementet, deretter i Indredepartementet og til sist i Statistisk Sentralbyrå. Her er både 1801-tellingen og senere folketellinger blitt statistisk bearbeidet.Som historisk kilde har folketellingen 1801 en helt spesiell stilling og den er sentral for et bredt spekter av forskere og slektsgranskere.

Folketellingen 1801 er tilgjengelig som en søkbar database i Digitalarkivet og det finnes kataloginformasjon i Arkivportalen.