Røros kobberverk - øvrighetens kontroll og arbeidernes rebellion
Det var funnene og driften ved Storvola, en mil nordøst for Røros som for alvor ble starten for kobberverket. Med gruvedriften trengtes fagkunnskap og arbeidskraft. Mye av arbeidskraften kom fra regionen rundt, men fagfolkene var utlendinger. Røros ble derfor raskt en smeltedigel hvor man kunne treffe folk fra blant annet Tyskland, Sverige og Danmark.
De fleste bergfolkene var tyskere, bergspråket ble derfor tysk. Dette ser vi gjennom tekniske uttrykk og stillingsbetegnelser, men også gjennom navn man satte på landskapet. For eksempel ble Storvola fortysket til Storwartz. Det samme var tilfelle ved alle bergverkene i Norge. Selv den høyest rangerte mannen innen bergverksdriften i landet var tysker og hadde tittelen; oberberghauptmann. Det var han som utstedte mutingsbrev på vegne av kongen i København.
Berggeseller og fullknekter
Byggingen av den første smeltehytta ved Hitterelva i 1646 ble starten på etableringen av selve bergstaden Røros. Etter hvert som byen ble utvidet, kom befolkningen til å bestå av innflyttere. I hovedsak var disse fra naboregionene, men det var også innslag fra fjernere steder. Arbeiderne kom fra bonde- og småkårsbefolkningen.
Verksadministrasjonen, bergverksspesialistene og embetsfolkene kom i hovedsak fra overklassen og bykulturer i Danmark og Tyskland. Byen ble raskt preget av en hierarkisk inndeling etter mønster fra tysk gruvedrift. Alle kjente sin plass, fra direktør til overstiger, berggeseller og ungknekter. Bergverket hadde dessuten innenfor Cirkumferensen kontroll over både naturresurser og befolkningen.
Mutingsbrev:
Et offentlig dokument som gir finneren av metall- eller ertsforekomster eiendomsrett til funnet.
Cirkumferens:
Det område der innehaveren av et bergverksprivilegium hadde enerett til å skjerpe og rett til å kreve naturressurser som tømmer og trekull. Dette skulle leveres av bøndene til en rimelig pris.
Fyll og løsaktige kvinner
Bebyggelsen på Røros vokste raskt og mange av beboerne var enslige menn og kvinner. Etter en hard uke i gruva var det nok befriende for en berggesell eller fullknekt å svinge ølbegeret og kanskje treffe en kvinne i skjenkestuen. Øvrigheten var bekymret for hva dette kunne bringe med seg. Bare 20 år etter oppstarten av bergverksdriften mente sokneprest Peder Ditlevsen at innbyggerne måtte irettesettes for sitt usømmelige liv.
I 1666 krevde han endring i befolkningens livsførsel. Soknepresten uttalte at Røros var langt verre stilt enn andre gruvesamfunn i riket. Dette gjaldt øldrikking, slagsmål, løsaktige kvinner og horeri. Presten henvendte seg derfor til bergmester Tax og utarbeidet en forordning med kongens medhold. Denne forordningen ble hengt opp på kirkedøren.
Forordningen viste klart hvilke regler som gjaldt for bergstaden. Øldrikking var et problem som ble understreket i forordningene. Presten og verksadministrasjonen var dessuten bekymret for alle de løsaktige kvinner som ikke hadde tjeneste eller husbond.
Forordningen av 6. september 1666
Forordningen viser hvordan øvrigheten ønsket å kontrollere de som oppholdt seg i bergstaden. Det meste som kunne adsprede en gruvearbeider forsøkte de å innskrenke gjennom forordningen.
Det var ikke lov å drikke under prekenen og ølsalget skulle avsluttes klokken 10 om kvelden. Drikking i ukedagene, når man skulle til arbeid var straffbart og det kunne bøtelegges med en ort for den som kjøpte og 12 skilling for den som solgte øl. Det var Knapschafftz forstanderne som skulle kreve inn denne mulkten.
Gudstjenesten måtte alle møte opp til, om man ikke hadde lovlig forfall. Det var heller ikke lov å møte opp i kirken med «full buk». Da kunne de forstyrre prekenen om de måtte på dobesøk. For disse forseelsene eller om man laget bråk i gatene etter klokken 10 om kvelden, kunne man ilegges 1 riksort i bot. Etter tredje gangs advarsel ble straffen større og da ville også kirken straffe.
Videre ville alle forseelser som skjedde ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet antegnes av plassfogden. Disse skulle så overleveres til bergmesteren slik at de kunne straffes etter loven
Seterhus
Seterhusene var også til stor bekymring for prest og verksoffiserene. Mange av verkets folk overnattet i seterhusene i helgedagene og de forsømmet dermed gudstjenesten. Dessuten bedrev de uskikkelig virksomhet i husene. De ansatte var heller ikke tilgjengelige for verket når man trengte dem. Bergmesteren bestemte derfor på vegne av kongen at folkene straks måtte flytte sine våninger og seterhus til Røros.
Bergmesteren forventet at alle folkene fikk med seg forordningen siden den ble slått opp på kirkedøren, en dør alle skulle gå gjennom på søndagen.
Forordningen ble underskrevet 6. september 1666 av Jacob Mathias Tax.
Arbeidernes rebellion i 1670
Utover på 1660-tallet opplevde arbeiderne at månedslønningene stadig uteble. Enkelte hadde ikke fått lønninger på over to år og når avlønningen omsider kom fikk de «proviantsedler», som måtte løses inn hos kremmerne ved verket.
Årsakene til dette var mange; skiftende direktører med varierende kunnskaper om bergverksdrift, disses overdådige livsførsel og økonomiske disposisjoner og hendelser på kontinentet. Som eksempel på det siste er den engelsk/hollandske krig mellom 1664 og 1667.
Brev til Norges kansler
Situasjonen var blitt uholdbar for arbeiderne og den 7. mai 1670 sendte arbeiderne en supplikk til Norges kansler Ove Bjelke. I skrivet forteller de at enkelte har ventet i 7 – 8 år før de har fått utbetalt sitt tilgodehavende. Videre streiker kullbrennerne for å få bedre betaling. Skogen rundt Røros er uthugget og de må da stadig lenger for å få tak i trevirke. Arbeiderne klaget videre over at de ble truet med både hugg og slag av bergmester Henning Irgens.
Irgens lovet Bjelke at han skulle anstrenge seg for å imøtekomme kravet fra arbeiderne. Men betalingen lot vente på seg. Arbeiderne bestemte seg da for å sende fire representanter til kongen i København. Der fikk de ”fortrøstning” om et gunstig svar. Visestattholderen engasjerte seg i saken og oppnevnte en undersøkelseskommisjon. Da heller ikke dette ga noe resultat besluttet arbeiderne å sende en representant for å hente svaret fra kongen.
Spell Ola
Til dette valgte de en av de tidligere utsendingene; Spell Ola. Han satte i gang med innsamling av reisepenger til København. Men da bergmester Irgens fikk høre om dette, ble Spell Ola satt i arresten med lenker om anklene. Dette provoserte arbeiderne og den 10. oktober samlet de seg på Hittersjøen som var islagt. Der ble de enige om å befri arrestanten fra fengselet.
Angrepet på bergverksdirektøren
Bevæpnet med økser, stokker og geværer begav de seg til huset hvor en av partisipantene; Joachim Irgens holdt til. Der var også Henning Irgens. Arbeiderne stilte seg opp i en truende halvsirkel foran huset og forlagte å få snakke med Henning Irgens. Henning og Joachim Irgens trakk sine kårder og angrep flokken. Arbeiderne gikk til motangrep og slo raskt Joachim Irgens til jorden. Det som reddet livet hans var en stor hatt og hans kone. Fru Irgens var gravid, men hev seg allikevel inn i kampen. Hun kastet seg over sin mann for å beskytte ham. Arbeiderne ønsket ikke å skade fru Irgens og trakk seg derfor tilbake.
Til kasjotten
Folkene gikk deretter til arresten, som også ble kalt mørkestuen. Døren var så kraftig at de ikke greide å få den opp. Arresten var et solid laftet tømmerhus. Noen fikk da ideen med å jekke tømmerstokkene fra hverandre. Det ble hentet en donkraft og karene fikk laget en åpning i veggen. Deretter slo de løs bolten som lenket Spell Ola og fulgte ham i triumf til hans hus.
Visestattholder Ove Juul
At bergfolkene tok loven i egne hender ble tatt ille opp av både kansler Ove Bielke og visestattholder Ove Juul. Den 4. desember ble et brev forfattet av Juul lest opp i Røros kirke. Der skriver han: … ikke alene har de overfalt den av hans Kgl. Majestet allernaadigst beskikkede bergmester Henning Irgens, men endog den fornemste prinsipalpartisipant for verket, Sr. Jochum Irgens og angrepet dem med hugg og slag. Til grunn har de oppgitt at en av gesellene på grunn av begåtte forseelser var satt i fengsel, hvilket de ved egen makt og vold selv uten tillatelse har tatt ut av fengselet… (Omskrevet til moderne norsk).
Medhold fra kongen
Det arbeiderne ikke visste, var at kongen allerede hadde gitt dem medhold i de fleste av deres krav. Irgens forlangte at de skyldige skulle straffes for deres oppførsel. Det ble nedsatt en forhørskommisjon som gikk grundig inn i saken. Kommisjonen konkluderte med at arbeiderne hadde rett i kravet om langvarig uteblivelse av lønn. Men de mente allikevel at de skyldige burde straffes, som et eksempel for andre. Dette ble ikke tatt til følge av kongen og han besluttet å tilgi de opprørske arbeiderne.
Henning Irgens
Henning Irgens fortsatte sin direktørtid ved kobberverket gjennom flere avbrutte perioder. Ulike konflikter med arbeiderne fortsatte helt til hans død i 1699. I mellomtiden ble brorparten av eierskapet til Røros kobberverk flyttet til handelsborgerskapet i Trondheim, som gjennom kobberet hadde nære forbindelser til kontinentet. Mesteparten av kobberet ble eksportert til Amsterdam, bortsett fra tienden som gikk til kongen.
Kilder:
PA-0211 Røros kobberverks arkiv
- 02 Mutingsbreve og fristbevillinger samt utmaal
- 18 Den opphevede bergjurisdiksjon
- 20 Verkets historie
Litteratur:
Rørosboka bind 2: Røros Kobberverks historie». Ole Øisang. Utgitt ved Rørosbok-komiteen, 1942.
Røros kobberverk 1644 – 1974. Gunnar Nissen. Røros kobberverk m. fl. 1976.