Rømlingenes klesdrakter

I august 1799 stakk tyven Anders Amundsen av fra arresten til lensmannen i Lesja. Fogden i Gudbrandsdalen, Marcus Sodemann Lyng, anså Anders Amundsen som farlig for den offentlige sikkerhet og beordret ham anholdt dersom han ble påtruffet. Fogden skriver i etterlysningen av Anders:

Tyvs Arrestanten Anders Amundsen eller Syvertsen har atter funden Leilighed til at unwiige af Arresten hos lensmanden paa Læssøe. Ved unwiigelsen var han iklæden kort graa Væst med blaae Undertrøye, guule Skindbuxer, hviide, Rannede Strømper, Støvler paa Benene og rød Hue paa Hovedet med blaa og hviid Bord; han er i øvrig høy og smal af Væxt, har et smalt og fint Ansigt, sort Haar som er afklippet for Panden paa hvilken sees at han har Brændemerke…

Kan en kildetype som etterlysninger gi utfyllende kunnskap om drakt- og klesskikk i et utvalgt område, i dette tilfelle Gudbrandsdalen i Kristians amt eller Oppland fylke? Vil også dette materialet kunne fortelle hvordan de gikk kledd som vanligvis ikke ble gjenstand for skifte og som sjelden eller aldri ble avbildet i daglig habitt? Etterlysningene i det undersøkte materialet fra periodene ca. 1780-1800 og ca. 1860-1890, gjelder uten unntak løsgjengere, omstreifere og unge mennesker som var stukket av fra tjenesten.
1700-tallsmaterialet utgjør 34 etterlysninger hvorav 9 ble vurdert som fragmentariske eller så gjelder det svenske rømlinger.
1800-tallsmaterialet er 57 etterlysninger av til sammen 111 personer. Så å si alle rømlingene var menn. Kvinnene utgjør bare 3% av de etterlyste.

Fra rømning til plakat

Alle etterlysninger etter rømlinger fra fengsler og arresthus eller etter folk som var ettersøkt for forbrytelser, gikk gjennom amtmannen (fylkesmannen). I amtsarkivene finnes derfor gjerne arkivserier med etterlysninger og forhørsakter. Amtmannen sendte etterlysningene videre til fogden som hadde politimyndighet i landdistriktene. Fogden førte ofte etterlysningsprotokoller med signalement og andre opplysninger, og distribuerte deretter etterlysningene videre til lensmennene i sitt distrikt. Lensmann Sejelstad på Rokvam i Gausdal var en mann med sans for orden, og korrespondansen med fogden i perioden 1788-1802 er bevart. Det er her vi finner etterlysningene. Materialet fra 1800-tallet er hentet fra arkivet til amtmannen.

I de tidlige kildene er rømlingene oppført med enten fødested eller bosted, mens mange i det senere materialet ser ut til mer eller mindre konstant å flakke rundt. Draktbeskrivelsene er ofte svært nøyaktige og sier indirekte noe om klærs verdi. Klærnes tilstand er også nøye beskrevet, og mange av de tyveriene som er anmeldt, gjelder nettopp tyveri av klær. Det heter da gjerne: »(…) iført det han stjal».

Rømlingenes klesdrakt på 1700-tallet

De kildene som gjerne benyttes for å danne seg et bilde av tidligere tiders drakter, er skifter, foto, malerier, skulpturer, tegninger, informantmateriale samt gjenstandene selv. I 1949 kom Thale Gjessings bok «Gudbrandsdalens folkedrakter» ut i serien De Sandvigske Samlingers Skrifter. Hun baserer hovedtyngden av sin analyse på 95 skifter nedtegnet fra 1719-1740 samt tegninger og bevarte drakter. 1700-talls gudbrandsdølen trer fram i kiol (sid frakk) av ufarget eller mørk vadmel, med knebukser i skinn eller vadmel, strømper eller hoser og gjerne med rød lue på hodet. Kan vi så kjenne denne gudbrandsdølen igjen i etterlysningene? Framstillingen her konsentrerer seg om mannsdrakten siden 97 % av de oppnoterte etterlysningene dreier seg om menn. Analysen av etterlysninger fra 1700-tallet viser at rømlingene klesdrakt stemmer relativt godt med Gjessings beskrivelse. Kiol, vest, skinnbukser og rød huv (lue) er de mest karakteristiske plaggene, men rømlingene har hatt en enklere habitt enn den skiftematerialet beskriver. Ytterplaggene er merkbart færre, og noen er barbeint. Klærne er i tillegg i dårlig forfatning, gamle og fillete.

1800-tallet med nye klesskikker

1800-tallsmaterialet er mer uensartet, men de lokale rømlingene er klart i flertall. Den eldre betegnelsen vest om et ytterplagg er nå falt helt bort. Frakk/bonjour og jakke har overtatt. På 1860-tallet brukes benevnelsen kiol om frakk, men ikke senere. Ytterplaggene er av mørk vadmel, vesten er redusert til et plagg under frakk og jakke og selv om et fåtall fremdeles holder seg med skinnbrok, har flertallet lange bukser av vadmel, verken eller kashmir (tynt ullstoff). Flertallet av rømlingene har støvler på beina i motsetning til på 1700-tallet, og lue på hodet. Særlig mange har hatt en eller annen form for «Plydshue», men alt fra sort stivhatt til stråhatt har vært i bruk. De færreste hadde komplett utstyr, og det trer fram et bilde av 1800-tallets rømling som fillete, mørkt og dårlig kledd. Det ser ikke ut til å ha vært noe skille mellom påkledningen sommer og vinter i noen av tidsperiodene, foruten spredte opplysninger om snøsokker (gamasjer). Solide vinterklær var kostbare, og tilgang til varme plagg om vinteren var et stort problem for de fleste. En mulighet for å løse dette var å ta flere plagg av samme type utenpå hverandre.

Draktforbilder

Den lokale klesskikken er i andre halvdel av 1800-tallet blitt «borgerliggjort». Dette skiller ut den aktuelle sosialgruppen i større grad fordi de mangler midler til komplett utstyr. Antrekkene til dem som blir beskrevet må ofte ha sett underlig ut som for eksempel stivhatt sammen med bare undertrøya. Etterlysninger som kilde til draktstudier vil være mest nyttig i samspill med andre kildekategorier, men den gir også verdifulle enkeltopplysninger om drakten til en sosial gruppe som er lite synbar i andre mer benyttede draktkildetyper. Men flere av de klesplaggene som er beskrevet her, hadde reist langt ikke bare sosialt, men også geografisk.

Justacorpser dominerte den kontinentale herremoten fra slutten av 1600-tallet og mesteparten av 1700-tallet. Dette var frakker eller lange jakker som satt stramt om livet og var utstyrt med vide frakkeskjøter. Plagget var typisk for den tids uniformer og klesdrakten til aristokratiet. Justacorpsen ble båret sammen med lange, ofte rikt dekorerte vester og trange knebukser. Antrekket med gråvest og knebukser hadde altså klare forbilder i fransk herremote på 1700-tallet. På 1800-tallet ble knebuksene etter hvert byttet ut med langbukser. Under den franske revolusjonen ble langbuksene en protest mot aristokratiets gammeldagse knebukser og pudderparykker. En ny mote ble skapt som spredte seg nordover helt til norske dalstrøk. Dette er bare et par eksempler på at mote og draktskikk er kulturelementer som raskt spres over landegrensene.

Teksten i framstillingen er basert på artikkelen «…Med skummelt Udseende og gamle skind Bukser». Etterlysninger som kilder til draktstudier ca. 1780-1880. Dugnad, 3-1989, s. 28-36.

Av Cæcilie Stang, førstearkivar, Statsarkivet i Hamar.