Forskjell på folk - selv i døden

Bergen er jo selvfølgelig bergensernes by, men Bergen som i tidligere tider var Norges mest internasjonale by er definitivt også preget av innvandring. Det finnes også noen helt unike arkivkilder som forteller om tidlig innvandring til Bergen. Slike kilder kan også fortelle mye om sosial og økonomisk status.

Unik kirkebok

Selv om det finnes folketellinger tilbake til 1769 er det først med folketellingen 1865 at det oppgis fødested.
Blant de mange kirkebøkene for Bergen er en av bøkene fra Korskirken ytterst spesiell. Det er kirkebok A 10 som inneholder 2598 døde og begravede i perioden 1688-1703. Denne er ført av magister Ole Storm (1646-1721).

I motsetning til andre kirkebøker som bare hadde navn og kanskje alder på den avdøde, skrev Ole Storm i Korskirken også inn opplysninger om hvor de døde var født, enten de var født i Bergen, andre steder i Norge eller var utlendinger.

Begrafne Liig

Året 1691 starter med overskriften «Liig begrafne udi Kaarskircke­gaarden ao 1691». De fire første er innfødte bergensere, deriblant skomaker Jan Gefuert som var født i Bergen den 18. januar 1646 og døde her 20. januar 1691. Om hans begravelse får vi vite at den skjedde 26. januar, at han ble begravd i Korskirkegården og at det ble «ringet med alle Kaarskirckens Klocker».

Det tok ikke lang tid ut på året før vi finner den første utlendingen begravet. Den 3. februar begraves Karen Biøreschouf som var født i Kallundborg den 24. januar 1649, og 26. februar ble Lauritz Atzersen begravet. Han var født i «Hallan strax vedf Kongsback (Küngsbacka) paa en Gaard kaldis Hannehals dend 6. 9br [november] 1624».
Også det neste liket som ble begravet hadde utenlandsk opphav, det var Hindrich Fich som var født i «det førstendomb [fyrstedømme] Lynnenborg i en Stad [som] heder Danberg d. 12. 9br [november] 1614». Slik fortsetter kirkeboken så her kan man finne forfedre med Hamburg, Amsterdam og Helsingør som fødested.

Ulik status og klokkeklang

Kirkeboken sier også noe om de avdødes sosiale og økonomiske status, ved at det opplyses om det er ringt med noen av kirkens klokker, den minste, de små klokkene, den store eller alle Korskirkens klokker. Dette var tjenester som kostet ekstra å få utført.

I dag er det en selvfølge at kirkeklokkene ringer ved begravelser, og at presten taler om den avdøde. I tidligere tider var dette en tjenester som kostet penger. Prisen økte etter hvor mange klokker det ble ringt med.
I begravelser etter de rikeste ble det derfor ringt med alle klokkene. For andre ble det kanskje ringt med den minste klokken eller de to minste klokkene. Der arvingene ikke hadde penger ble det ikke ringt med klokker, eller holdt tale. Det var imidlertid ikke bare klokkeringingen som skilte begravelsene fra hverandre, det gjorde også begravelsesstedet.

Ulike begravelsesplasser

De som er innført som begravde i kirkeboken for Korskirken på slutten av 1600-tallet ble begravet på ulike steder, avhengig av sosial og økonomisk status.

De mulige stedene i Korskirkesognet var «Udi Kircken», i «Kaarskirckegaarden» og i «Marcken» eller St. Jacobs kirckegaard.
Det å bli begravet «Udj kircken» - altså inne i kirken kostet mest - og aller dyrest var det å få hvilestedet under alteret. På grunn av redsel for både smittefare og ikke minst den lukten som kunne være på varme dager kom det i 1805 forbud mot gravlegging i kirker. Mange av de gamle kistene ble da tatt ut og begravet i jorden i stedet.

Kaarskirckegaarden - er kirkegården utenfor kirken hvor det fremdeles finnes noen gravsteiner/gravminner. Denne kirkegården har nok tidligere vært atskillig større enn den er i dag. De aller fleste ble begravet i «Marcken» eller på Markekirkegården/St. Jakobs kirckegaard. Dette er den kirkegården som ligger på oppsiden av Kong Oscarsgate, innenfor Stadsporten og derfor innenfor den gamle bygrensen. Denne kirkegården ble etablert i 1629 i forbindelsen med pesten som raste og var kirkegård for «2.-klasses lik», det vil si fattige.

Artikkelen som er skrevet av historiker og arkivar Marianne Herfindal Johannessen sto på trykk i Bergens Tidende 26. mai 2018.