Regnskap, restaurering og renhold - hvordan har kirkene sett ut?

Kirkebygg fra middelalderen blir gjerne tenkt på som varige og uforanderlige, men i statsarkivene finnes det flere kilder som kan si noe om hvordan de gamle kirkene har forandret seg. Kilder som viser hvordan kirken så ut og hvordan de var innredet tidligere,  viser samtidig hvor lenge kirkene har sett ut slik de står i dag. Stiklestad kirke er en av ca. 160 bevarte middelalderkirker i stein. Kirken ble bygget rundt 1150-1180 og har blitt reparert og restaurert, eller fått nytt inventar, flere ganger fra da til nå. I Arkivverket er det oppbevart flere arkiv som kan si noe om hvordan Stiklestad kirke har endret seg over tid. I det følgende vises hvilke opplysninger som kan finnes om Stiklestad kirke i noen få arkivstykker fra de geistlige arkivene i Statsarkivet i Trondheims arkivmagasiner. 

Kirkestoler og kirkeregnskap

Den eldste oversikten Statsarkivet i Trondheim har over inventar og inntekter for Stiklestad kirke, er datert 16. desember 1649 og inneholder en rapport for årene 1646-1648. I tillegg til å vise hvor mange bibler, alterbøker, sangbøker og salmebøker de eide, er det også nøye oppført hvor mange messehagler og messeserker, kjeler, vinflasker, lysestaker til både vokslys og talglys, alterduker og alterkleder, og mye, mye annet som fantes i kirken.

De viktigste gjenstandene kommer først, altså kalk og disk til nattverden. Dette ser man gjentatt i inventarlistene fra blant annet 1649, 1687 og 1817. Kun et par av gjenstandene som nevnes er bevart til i dag. Døpefonten, som fortsatt er i bruk, nevnes i så godt som alt av inventarlister og beskrivelser. I følge Norsk kirkeleksikon fra 1993, skal også 2 lysestaker i messing og noen andre gjenstander være bevart fra ca. 1688.

Slike kirkeregnskaper, eller kirkestoler, ble først ført som egne protokoller for den enkelte kirke. Her var det rapporter for hvert tredje år, med oversikter over inventar, inntekter og utgifter. Det finnes også kirkeregnskaper hos amtmannen, og biskopene kunne gjerne ha felles protokoller for sitt stift. Biskopene fikk også tilsendt rapporter over kirkenes tilstand, og man finner disse sortert for hvert prosti i arkivet etter Nidaros biskop. I denne typen regnskap kan det fremkomme hvor mye av inntektene som skal dekke kirkebygget (fabricagods) og hvor mye som dekker prestenes inntekter (mensalgods).

Hva slags bøker som finnes i kirkene kan til en viss grad brukes til å si noe om den lokale kirkens kontakt med sentrale myndigheter i København, den øvrige kirkeorganisasjonen, og kan også gi informasjon om prestenes utdannelse og økonomi. Bøker var kostbare eiendeler, og var ikke for "hvermannsen". Ved å sammenligne bibliotekene til de ulike kirkene kan man se forskjeller mellom dem. Når prestene på Stiklestad hadde bøker på latin, eksempelvis Luthers postille (prekensamling), viser det at de hadde, eller hadde hatt, tilstrekkelige latinkunnskaper. Den første dansk-norske kirkeordinansen ble vedtatt i 1537. En ordinans spesifikt rettet mot norske forhold kom først i 1607. Når inventariet spesifiserer at Stiklestad kirke hadde en dansk ordinans viser det at de ikke hadde tatt seg bryet med å skaffe versjonen av 1607.

En tin[n] «vin flasche»

I tillegg til å liste antall, eller mengde, er det også en beskrivelse av tilstand på gjenstanden i inventarlistene. Man kan se hvordan tilstanden på gjenstanden endret seg fra rapport til rapport. I 1649 meldes det at Stiklestad kirke hadde en ny og en gammel messehagel, mens de i 1684 kun hadde én. Denne var «forslit og foeret ganske sønder». Så lenge gjenstanden var ny var det sjelden noen nøye beskrivelse av den, men etter hvert som gjenstandene ble eldre ble beskrivelsen mer utfyllende. «Ganske forslitt, og duer inted», «de øfrige er gamle og ubrugelige» eller «ganske udøgtige og fast til indted tiennelig» er formuleringer som går igjen. Det er heldigvis noen unntak i detaljgrad av beskrivelse for gjenstandene, slik at vi vet at de hadde «et alterklæde med frønser neden om» og «en tin vin flasche».

Kirkeregnskapene kan slik leses både som øyeblikksbilder, hvor man ser hva slags gjenstander som finnes på gitte tidspunkt, men de viser også endring over tid. Ved å se hvor ofte en serk, liussestage eller vin flasche beskrives som ny og fin, og hvor lang tid det tar før den beskrives som gammel og slitt, kan man si noe om levetid på gjenstandene, byttehyppighet m.v. Ved å se på hvilke gjenstander som lånes ut mellom kirkene kan man også se hva som er minimumsbehovet ved hver enkelt kirke. Man ser blant annet at Stiklestad har lånt bort en liten kalk og disk til en av nabokirkene, samtidig som de selv har lånt inventar (en kobberkjele) fra Alstadhaug.

Biografiske undersøkelser

Kirkeregnskapene kan også brukes til biografiske undersøkelser. Kirkene fikk gjerne inventar og annet bruksutstyr i gave fra lokalbefolkningen. I de vedlagte bilder av kirkestolene kan man se at både menn og kvinner har gitt gaver, selv om kvinnene ikke alltid er like lett å identifisere. En av de navngitte er Marite Leen, som ga en ny messeserk til kirken i 1688, mens man to år før ser at Jenns Cristopherssen og hans kiereste hadde gitt et rødt alterklede. Visepastorens kjæreste hadde gitt en oblateske, men det er ikke spesifisert hvilket år dette skjedde. Ved å se på kirkeregnskap fra flere år kan man se om de samme familiene gir gaver jevnlig. Om man har kjennskap til hvilke yrker de ulike giverne hadde, kan man se om det kun er spesifikke sosiale lag som gir gaver, eller om allmuen gir etter (eller over) evne og vilje.

Restaurering 

Senere regnskap og beskrivelser viser stadig behov for restaurering, av både gulv (1786), tak og tårn (1817), og inventar (jevnlig). Da Stiklestad kirke skulle restaureres rundt 1930 ser man at det var en balanse mellom modernisering og bevaring. Man skulle ta hensyn til den spesifikke kirkens historiske betydning, og den norske kirkens verdighet, i møtet med moderne behov. Det ble i forkant utarbeidet en rapport som tok for seg inventar, kirkens tilstand mv, og som viste viktigheten av arkeologisk arbeid i forkant av restaureringen for å sikre at man ikke «reparerte noe galt».

Man kan finne informasjon om restaureringen, annen informasjon om kirkens tilstand, noen tegninger, enkelte beskrivelser av menigheten i arkivene fra blant andre prest, prost, biskop og departement. Når det gjelder middelalderkirker som Stiklestad eller andre fredete bygninger og anlegg finnes det også informasjon hos fagetater som Riksantikvaren. 

Renhold og visitas

I arkivene kan man også finne opplysninger som viser at renholdsrutinene har endret seg. Fra 1910 er det bevart et rundskriv som tar for seg hvordan kirkene skal rengjøres, og hvilke tiltak som skal igangsettes for å gjøre kirkene mindre skitten. Spytting var tydeligvis et så stort problem at det måtte nevnes.

Det finnes også andre kilder som viser hvordan kirkene eller situasjonen i prestegjeldet har endret seg. 

Både biskop og prost visiterte kirkene jevnlig, og i arkivet etter Nidaros biskop finner man en visitasprotokoll for, blant annet, årene 1751, 1754 og 1757. Slike visitasprotokoller beskriver både presten, menigheten og kirken. I 1751 ser man at Olavsstøtten på Stiklestad blir nevnt. Ifølge sagnet skal Stiklestad kirke være bygd på det stedet der St. Olav døde i 1030.

Det er ikke bare i statsarkivene man kan finne informasjon om middelalderkirkene. I Diplomatarium Norvegicum, de norske middelalderbrevne, finner man Stiklestad kirke nevnt blant annet i 1347. Kirken var en av mange som fikk en gave gjennom Kong Magnus Eriksson og Dronning Blancas testamente, og det nevnes at gaven, på 10 mark sølv, skulle gå til kirkens ornamenter eller reperasjoner (med vaklende tiltro til oversettelse fra latin): «Jtem ecclesie i Stikilstaþum decem marchas argenti pro emendis ecclesie ornamentis”.

Av Solrun Hommedal. Hun er historiker og er ansatt som rådgiver i Arkivverkets seksjon for brukertjenester ved Statsarkivet i Trondheim.