ENG
Frostatingsloven

Fragmenter: Biter av 900 år gamle dokumenter

Rester av håndskrifter fra middelalderen har stor verdi for forskere i dag. Noen av de små pergamentbitene er de reneste kunstverk sett med dagens øyne.

Publisert: 15.11.2017
Sist endret: 21.3.2022

Fragmenter er stykker av større dokumenter og håndskrifter, helst på pergament, og for det meste fra middelalderen. Etter reformasjonen i 1536 var ikke disse manuskriptene lenger aktuelle. De slitesterke pergamentbitene ble skåret opp og brukt til nye formål, ofte til hefting og innbinding av regnskapsprotokoller. Senere har Riksarkivet løsnet fragmentene fra det nyere materialet de var festet til. Slik har man gjennom årene samlet bruddstykker av lovhåndskrifter og sagahåndskrifter. Det eldste latinske fragmentet er fra annen halvdel av 800-tallet.

Salomons ordspråk
Et uvanlig funn er to små fragmenter som er skrevet på hebraisk. De inneholder tekstbrokker fra Salomons ordspråk. (Norrøne membranfragmenter, bestand 95)

I Riksarkivet er det oppbevart rundt 6000 fragmenter. De aller fleste er biter av liturgiske bøker på latin, som ble brukt i den katolske gudstjenesten før reformasjonen.

Norrøne fragmenter

Riksarkivet har også en samling av norrøne fragmenter. Samlingen er nylig blitt digitalisert, og du kan se alle fragmentene på Digitalarkivet. Vi viser her noen utvalgte eksempler.

Kongespeilet
Kongespeilet er et fyrstespeil, en lærebok i samfunnskunnskap og samfunnsmoral. Det ble skrevet i regjeringstiden til Håkon Håkonsson, trolig ca. 1250-1260, men ment som en lærebok for sønnene til Magnus Lagabøter. Det er bevart bare ett tilnærmet intakt og nesten samtidig manuskript av Kongespeilet. Det finnes også enkelte senere avskrifter. Og så er det noen få fragmenter. I fragmentsamlingen i Riksarkivet har vi fragmenter fra tre forskjellige manuskripter av Kongespeilet. Fragmentet vi viser her, er fra et manuskript som er skrevet ca. 1270. Det inneholder blant annet praktiske og moralske råd for kjøpmenn og om handelsferder. (Norrøne membranfragmenter, bestand 58A)
Magnus Lagabøte fragment
Magnus Lagabøtes landslov erstattet i 1274 de eldre landskapslovene. Vi har ikke bevart noen av de opprinnelige manuskriptene. De to eldste bevarte er skrevet på slutten av 1200-tallet. I fragmentsamlingen er det mange biter fra ulike manuskripter. Her viser vi et av fragmentene fra et manuskript som trolig er skrevet av Hauk Erlendsson. Hauk var fra Island, og var først lagmann der. Han kom så til Norge. I 1302 var han lagmann i Oslo, og 1303-1322 i Bergen. Det er svært sjelden man vet hvem det er som har skrevet manuskriptene. (Norrøne fragmenter, bestand 2)

Samlingen av norrøne fragmenter består av ca. 550 biter. De aller fleste er tatt fra lensregnskaper i Riksarkivet, men det er også enkelte fragmenter med annet opphav. På 1500-tallet og de første tiårene av 1600-tallet ble de gamle pergamentmanuskriptene bruk til å binde inn blant annet regnskapsbøker fra de norske lenene.

De norrøne fragmentene er av forskjellige typer manuskripter, men de to viktigste gruppene er lovmanuskripter og sagamanuskripter.

Frostatingsloven
Frostatingsloven var en landskapslov som gjaldt i Trøndelag og i Nord-Norge. På regnskaper fra Helgeland, Salten og Vesterålen ca. 1610-1627 var det fragmenter av det som P. A. Munch omtalte som «En fortrinlig Codex». Manuskriptet må være skrevet i første halvdel eller rundt midten av 1200-tallet. I fragmentene er det flere kapitler som manglet i de øvrige manuskriptene som Munch hadde hatt tilgang på. Fragmentene av Frostatingsloven er tatt opp i Norges dokumentarv. (Norrøne fragmenter, bestand 1C)

Biter av sagaer

Som landets første riksarkivar hadde Henrik Wergeland omkring 1843 fått tatt noen få fragmenter av regnskaper og sendt til Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, men uten at dette vakte noen videre oppmerksomhet. Annerledes gikk det i 1847 den nye riksarkivaren, Christian Lange, ble kjent med materialet. Lange tok kontakt med datidens ledende historikere, og P. A. Munch fattet straks stor interesse for de norrøne fragmentene, og mest av alt for bitene av sagaer.

Olav den Hellige saga
Sagaen om Olav den hellige finnes i flere versjoner. Dette manuskriptet fra siste del av 1100-tallet har noen tekstbiter fra hver av de to store versjonene, fra Snorres Heimskringla og fra Fagrskinna. Og så er det noen tekstbiter som er særegne for dette manuskriptet. (Norrøne fragmenter, bestand 52)
Den hellige Birgitta fragment
Den hellige Birgitta var en populær helgen i alle de nordiske landene. Her er en dansk oversettelse av Birgittas åpenbaringer funnet på regnskaper fra Mandal len fra 1627. (Norrøne fragmenter, bestand 84)

Hva var det ved de små lappene som gjorde P. A. Munch så opprømt? Man kjente på forhånd en del bevarte sagamanuskripter. Fragmentene gjorde det mye tydeligere at det ennå på begynnelsen av 1600-tallet må ha eksistert en stor mengde med sagaer rundt omkring i Norge. Denne litteraturen må ha vært svært populær, mente Munch.

Et annet viktig poeng var at fragmentene dokumenterte gamle skrivemåter og varianter av manuskripter. Eksempler på dette finner vi i noen biter av sagaen om Olav den hellige. Dette er noe av det aller eldste vi har bevart av norrøn skrift - fra midten eller sent på 1100-tallet. Munch påpekte at teksten viser en sjelden grammatisk stringens. Han karakteriserte skriften som «smuk, endog elegant». Ikke minst er «Sprogformer og Ordføining yderst antike».

Verdi for forskere

P. A. Munch framhevet også at fragmentene dokumenterer et manuskript som er forskjellig fra andre versjoner av Olavssagaen. Noen steder følger dette manuskriptet sagen slik den er framført i Heimskringla. Andre steder følger det den andre store kongesagaen, Fagrskinna. Og enkelte steder har dette manuskriptet hatt en særegen bearbeidelse som ikke var kjent på forhånd.

På samme måte dokumenterte fragmenter av lovmanuskripter gammelt språk og ulike varianter. De små pergamentbitene er forskningsmessig langt viktigere enn det man umiddelbart skulle tro at slike små rester kunne være.

Av Tor Weidling, førstearkivar i Riksarkivet

Film om Asbjørn Selsbane