ENG
SJF-F.010214

Tresket aks fra skogfinsk svedjerug, fotografert mot svart bakgrunn. Det var denne typen korn finnene som emigrerte fra Savolax til de tynt befolkete skogområdene i Midt-Sverige og tilstøtende deler av Øst-Norge på 1600-tallet dyrket. Denne rugvarianten vokste godt i det askeblandende jordsmonnet som oppsto der finnene hadde hugget og brent.

Finnemanntallet og den finske innvandringen på 1600-tallet

Sult, uår og krevende livsvilkår tvang folk fra Savolaksområdet i Finland på vandring vestover på slutten av 1500-tallet. Finnene brakte med seg svedjebruket. Dette er en dyrkingsmåte for korn som innebærer at skog blir svidd av i bråter og rug sås i asken. Finnene slo seg særlig ned i skogstraktene i Värmland i Sverige, men dro også vestover over grensen til Norge.

DGS.2254
Røykovn på Tvengsberget, den gamle finske storgården på Grue Finnskog. Foto: Dagfinn Grønoset (1920-2008) utlån: Glomdalsmuseet/Digitalt museum


Fra ca. 1570 foregikk det en ganske betydelig migrasjon fra det indre av Finland, Savolaks og omegn, av mennesker som flyktet fra sult, uår og krevende livsvilkår. Finnene slo seg ned i Sverige og særlig i Värmlands skoger, men fortsatte også flyttingen vestover over grensen til Norge. Finneinnvandringen til Norge som var størst i perioden 1620-1640, kan ses som en naturlig utvidelse av Finnebosetningen i Värmland. Med sentrum omkring sjøene Store Røgden i Grue og Øyeren i Brandval dannet det seg en kompakt finsk bosetting med finsk språk, finsk byggeskikk, finsk levemåte og svedjebruk. Finnene svidde av skog i bråter og sådde rug i asken. Dette bosettingsområdet har gitt navnet til Finnskogen som er den østlige delen av Solør i et belte på 25-30 km i bredde langs grensen mot Sverige. Finnskogen er delt opp i Brandval, Grue, Hof, Åsnes og Våler Finnskog. Det dannet seg også små finnegrender lenger vest på Ringerike, i Lier og Modum, men disse grendene lå spredt, og beboerne gikk raskere opp i majoritetsbefolkningen.

Myndighetenes behov for kontroll

Finnene slo seg ned i store ubebodde skogtrakter, men dette var likevel skog og utmark som gardene i Solør oppfattet som sin eiendom og allmenning med bruksrett. Da skogen fikk økt verdi som følge av at trelastnæringen vokste, var det duket for konflikt. Myndighetene så behovet for regulering og kontroll, og 5. desember 1685 utstedte visestattholder Just Høeg i Danmark-Norge et reskript som inneholdt krav om at «alle slags Finner» i Norge skulle registreres i et manntall. Denne kartleggingen var mer omfattende enn et vanlig manntall fordi hele husholdet samt eiendomsforhold skulle beskrives. Opplysningene fra de lokale tingsamlingene hvor finnene møtte opp og fortalte om seg og sin familie, ble trolig reinskrevet på fogdenivå og innsendt til Det Danske Kanselli. I dag oppbevares de reinskrevne listene i Riksarkivet, i Oslo i de såkalte "skapsakene". Danske Kansellis «skapsaker» og Finnemanntall oppbevart i Riksarkivet er tilgjengelig i Digitalarkivet. 

I 1990 utga Norsk historisk Kjeldeskrift-Institutt en bok med kommentarer til Finnemanntallet, samt en transkribert versjon av de reinskrevne listene fra Det Danske Kanselli.

Grunnlagsmaterialet

Solør og Østerdalen sorenskriverembete, Tingbok 25, 1686, side 5
Tingbokside. Bildet viser den 5. siden i tingbok nr 25 for Solør og Østerdalen sorenskriverembete. Dette er referatet fra en tingsamling på Grinder i Grue den 8. mars 1686 hvor det ble foretatt avhør over finnene som bodde på Våleberget. (Se avskrift av siden nedenfor). Foto: Statsarkivet i Hamar. 


Grunnlagsmaterialet for materialet i Danske Kanselli er referatene i tingbøkene som oppbevares i statsarkivene. Reskriptet forutsatte at fut, sorenskriver og seks lagrettemenn var tilstede på tinget og underskrev som utstedere av manntallet. Bygdelensmannen var også tilstede og sørget for å holde «orden i rekkene». 

Avskrift fra en tingsamling på Grinder i Grue

Avskrift av Solør-Østerdalen sorenskriverembete, tingbok 25 (1686) fol. 5a 

Ao 1686 d: 8 Marty blef Retten betient paa Grinder udi Grue Præstegield effter den Høye Øfrigheds Order, andlangende den forhøer om finderne, ØfuerVerendis Bøidelensmanden Arne Olsøn Grinder, og Got Folch fleere.

                                                         Laugrettet.

Arne Erichsøn Sornerud, Cristen Suendsøn Berger, Ole Ellufsøn Botner, Haagen Einersøn Siøli, Efuen Husebye, Gunder Kielsen Harstad.

Huor da blef Først oplæst Hans Excell. Hr: Vice Statholders HøyAnseelige(!) Order, ligesom paa Forrige tingstæd.

Vaalbergit finde Torp schylder ½ schippd, som en bonde er ejende Nafnlig Torsten Arnesøn, og hans broder torgier Arnesøn Kongshoug, og deris Fader Kiøbte det Af Hans Ko: Ma: beboes af Stephen Pedersøn, sampt det for 7 Aar hafuer byxslet og opladet, deraf den Halfue deel for hans stifsøn steffen Steffensøn og gifuet ofuer Alt i bøxel 20 Rdlr. til samme deris Landherre, schatter, tiender, sampt holder Soldater, som andre Almue, søger Kirken og tinget. Samme Steffen Perdersøn er barneFød i Oese udi Østerdalen i Suerrig af findsche foreldre og Wærit i Norge 40 Aar, og indkom med sinne forældre til Vaalebergit, som da blef bøxelet af den tid fouget: Sl: Laugmand Christen Jensøn, men iche Visste Huor megit den Tid blef udgifuet i bøxel, gifuer Aarlig 3 dl: i Landschyld til sin Landherre, og schal hand Være Ved 50 Aar gammel. Samme Steffen Pedersøns Familie bestaaer udi hans hustrue Anniche Pedersdaatter 60 Aar gl, schal Være fød Ved Grafalds Kiern, udi Sundsogn i Suerrig, af findsche Foreldre, Vaar en Enche, hand tog hende til ecte, hafuer ingen børn sammen, andet end stifbørn. Nafnlig Hendrich Steffensøn 13 Aar, Margrete Steffensdaatter, 18 Aar. Deris Thienistefolch Mattis Calsøn Ved 17 Aar gl: og schal Være fød paa Vaalbergit i Gruesogn af findsche foreldre, hans Fader en huusmand, Nafnlig Carl Matzøn der sammesteds. Karen Steffensdaatter Ved 19 Aar gl: schal Være fød udi helsing Land, af findsche foreldre, og har Værit fra og til Riget, saa Vel udi seeniste U-freds Aaringer, ermelte …

Finnemanntallet som kilde

Ikke noen annen så tidlig kilde beskriver hele husholdet på Finnetorpene, og kan skildre levekårene på Finnskogen. Dette er selve grunnlaget for både å dokumentere innvandringen av skogfinner fra Finland og Sverige, men også selve folkegruppen. Dokumentene forteller hvordan mennesker i 1686 trer fram på tinget og beskriver sin livssituasjon. Det er så nært et menneske i 1686 en kan komme.

Det er få autentiske kilder tilbake til andre halvdel av 1600-tallet lokalt, og få kilder forteller slik som Finnemanntallet om kvinner og barn, fattigfolk og en minoritet på slutten av 1600-tallet. Ikke bare fortelles om levekår, men også om eiendomsforhold. Eiendomsforholdene beskriver igjen enkeltmenneskers rettssituasjon. Manntallet skildrer innvandringen, men også grenseboernes bevegelser fram og tilbake over grensen mellom Sverige og Norge. Grensen var ikke et stengsel for disse menneskene som bodde i et skogsområde som var et felles kultur- og boområde uten et synlig stengsel. Dette formet kulturen og menneskene.

Kulturarven på Finnskogen

Finnskogen og kulturarven knyttet til grenseområdene er en svært spesifikk del av historien til det indre Østlandet. Kulturmøtet mellom de svedjebrukende skogfinnene og den norske jordbruksbefolkningen har skapt alt fra romaner, museer, forskning og opprettelsen av en nasjonal etnisk minoritet. Finnenes fremmede livsførsel bidro til spenninger lokalt og framfor alt ble det konflikter med myndighetene om ville verne skogen og handle med trelast.

I 1686 ble det registrert 1225 personer som skogfinner. I folketellingen av 1930 regnet 345 personer seg som skogfinner i Grue.

Av Cæcilie Stang. Hun er etnolog og er ansatt som førstearkivar ved Statsarkivet i Hamar.