Bøker og lesing blant fortidens konfirmanter

Konfirmasjonen som praksis

Konfirmasjonen ble gjort obligatorisk i Norge den 13. januar 1736. Ønsket om å innføre konfirmasjonen kom fra den pietistisksinnede staten, som så for seg at det å øke kristendomskunnskapene blant befolkningen vakte innbyggerne til et oppriktig liv i Gud. Gode, kristne undersåtter var samtidig noe staten nøt godt av, da verdiene som ble innøvd ble sett på som positive for samfunnet generelt.

Selv om fokuset på tro var viktig, så måtte konfirmasjonen nødvendigvis også bli et lærdomsideal. Det var ikke mulig å fremkalle «ekte» tro blant unge uten at disse faktisk hadde reelle kristendomskunnskaper. Ekte tro måtte naturlig nok også være basert på rett kunnskap. Spørsmålet som gjensto var imidlertid hvilken lærebok som skulle nyttes i prosessen.

Selve kunnskapsproblematikken ble løst allerede i 1737, og da ved at pietisten og biskopen Erik Pontoppidan (1698-1764) utga katekismeforklaringen Sandhed til Gudfrygtighet. Bokas fulle tittel var imidlertid Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre.

Pontoppidans «enfoldige og korte manual», som ble påbudt å bruke i all konfirmasjonsopplæring fra 22. august 1738, var i virkeligheten litt av en murstein. Selve innholdet i den var etter datidens pedagogiske formel oppdel i hele 759 spørsmål og svar som bredte seg utover hundrevis av sider. Mye i boka måtte konfirmantene også pugge: de som hadde gode evner, burde lære alt utenat, mens de «tungnemme» slapp å pugge de punktene som var innsirklede. Pontoppidans manual ble i svært lang tid standardkunnskap for enhver ung konfirmant, selv om også andre katekismeforklaringer etter hvert ble utgitt.   

Veid og målt i vest

Konfirmasjonen var en dyd av nødvendighet. Både det faktum at den var obligatorisk, samt det at det fantes et lærdomsideal, nemlig Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed, førte til at selve konfirmasjonen nok ble en påkjenning for ganske mange. For det første måtte konfirmanten vise at han eller hun var i stand til å tilegne seg kunnskap, og attpåtil ble denne stilt til skue i det offentlige rom. Den som ikke klarte kravene måtte også prøve seg igjen året etter, noe som var en skjemsel. Dessuten så var kirkegulvet en arena hvor sosial posisjon ble offentlig stilt til skue: øverst på kirkegulvet sto nemlig barna til de rikeste i samfunnet, mens de fattigste ble plassert nederst.  

Konfirmantene fikk gjerne sitt pass påskrevet. I kirkeboka for Kinn i Sogn og Fjordane i perioden 1785-1821, ble de fleste konfirmantene ikke bare beskrevet ut fra sine lese- og bokkunnskaper, men også ut fra om vedkommende var frisk og munter til sinns. Blant annet skrives dette om to av konfirmantene som gikk opp til konfirmasjon i Kinn den 30. september 1821, nemlig Abraham Pedersen Steenhovden og Agnetha Hansdatter Sollem: 

Nr.1 Abraham Pedersen Steenhovden. Nat 1804 d: 16de December vaccineret uden legemlig Feyl. Temperament munter og livlig. Godt Hoved. Profiterte sin Cathecis. og paa nogle faae Stykker nær sin Pontoppidans Forklaring ud. Skjønnede Tall. Kunne og lidt skrive. Ynglingen opdragen med megen omhyggelighed af sine Forældre.
 

No 3. Agnetha Hansdatter Sollem nat. 1805 d: 26d July. Vaccineret uden legemlig Feyl sun av Bygning. Lykkelig Flegma. Ypperlige Forstands Evner. Vel opdragen baade i Lærdom og Levnet. Profiterte sin Lærebog fuldkommen ud til Enden. NB det maae anmærkes til særdeles Roes for dette Barn, at hun af egen Drift og Tilskyndelse rømte ud af sine Foreldres Huus, for at undgaae en unaturlig Stiffaders Forførelse.  

Som vist i tekstene ovenfor, så kunne altså Abraham nesten alt av Pontoppidans forklaring utenat, samtidig som han også forsto tall samt kunne skrive «lidt». Han var tydeligvis også munter og livlig av natur. Agnetha var tydeligvis også glad og fornøyd, og kunne hele sin Pontoppidan fra A-Å. Hun roses dessuten for å ha rømt hjemmefra, og for dermed å ha sluppet unna stefarens forsøk på å forføre henne.

En som ifølge konfirmasjonslistene i Kinn ikke var like flink, var Sophia Massia Abrahamsdatter som også ble konfirmert i september 1821. Sophia kunne visstnok ikke noe av det påkrevde kristendomspensumet. Heller ikke hadde hun mulighet til å lære seg noe, antagelig fordi hun led av hyppige epileptiske anfall som også hadde ødelagt mye av kroppen hennes. Sophia ble likevel konfirmert, og visstnok fordi hun tydeligvis hadde fremvist et klart og ekte ønske om det:

No 22. Sophia Massia Abrahamsdatter Tantzøe nat. 1797 d: 8de October. Uvist at afgiøre enten den legemlige eller aandelige Usselhed var størst. Formedelst epileptiske Tilfælde var legemet gandske fordreyet og forryk af sin harmoniske Indretning. Forstands Evnerne vare saa gandske ringe, at det ved fleere gjentagne Forsøg var aldeles umuelig at kunne bringe hende til at stave og lægge sammen. Imidlertid da hun yttrede en umiskjendelig Lyst og Attraae efter en nærmere Adgang og Indladelse til de himmelske gode Ting i Christo Jesu og der desforuden intet var at udsætte paa hendes Liv og Levnet, saa blev hun paa Grund heraf antagen til Confirmation. 

Variasjoner i nord

Flere konfirmanter var flinke til å lese. De flinkeste var imidlertid de unge som sto høyest på den sosiale rangstigen, mens de som gjorde det dårligst gjerne kom fra fattige kår, var i fostring, eller hadde blitt «neglisjerte» i mange år – det vi dag ville karakterisert som omsorgssvikt. Unge med overklassebakgrunn ble også gjerne konfirmert tidligere enn tilfellet var med andre unge. Kanskje hadde de lært å lese allerede i tidlig alder, og var derfor klare til å konfirmeres lenge før andre unge.  

Ofte var det også viktig for presten å dokumentere hvorvidt konfirmanten ikke bare kunne lese, men også om hun eller han var «Skikkelig i Seder» eller utviste flid og et ønske om å tilegne seg kunnskap. Følgende skussmål ble for eksempel gitt Mads Christophersen, som ble konfirmert i Vardø i mai 1781:

"Mads Christophersen hos sin fader Soldat Christopher Klinge, 16 ½ Aar gammel læser skikelig i Bog, uden ad Luth: Cath: og Pontoppidans Forklaring, har et tungt Nemme men dog ved flittighed, svarede til Spørsmaalene, fører et meget stille og skickelig levnet".

Mads var tydeligvis ikke lettlært, men fordi han hadde arbeidet flittig leste han godt og kunne ikke bare hele Pontoppidans katekismeforklaring utenat, men også Martin Luthers egen lille katekisme. Dessuten var han en skikkelig person. Noen av konfirmantene i Vardø ble dessuten karakterisert som spesielt gudfryktige, deriblant Marie Larsdatter som ble konfirmert i 1786. Marie kunne visstnok flere «hellige skrifter», deriblant Davidssalmene, og ble betegnet som å «elske» Skriften:

"Marie Larsdatter 15 Aar gammel. Et got Hoved og en god Hukommelse. Læser got i Bog. Ligeledes som de foregaaende anviist at kiende og elske den Hellige Skrift, og at finde for Fremtiden sine Troes Lærdomme, Leveregler, Ønsker og Bønner for et dydigt Levnet i de tydeligste og skiønneste Stæder af Psalmerne, Propheterne, Evangelierne og Apostlerens Skrifter. Profiterede ligesom de andre foruden Luthers Katekismus, de 7 Davids Poenitentse Psalmer og en heel Deel andre kirke Psalmer".

Prestene i nordområdene lot også konfirmantene gjøre rede for kristendomskunnskapene sine på egne premisser. Blant annet ble konfirmasjonen i Vardø sommeren 1786 tilrettelagt for to søsken, begge såkalte fjellfinner. De to fikk ifølge kirkeboka lov til å gjøre rede for kristendomskunnskapene sine på samisk. Hvilke bøker disse hentet kunnskapen fra, er imidlertid ikke godt å si:

"Ole Nielsen en Søn af Waranger Fieldfinnen Niels Nielsen gammel 17 aar. Af et nogenledes got Nemme og Hukommelse. Læser temmelig got i Bog. Giorde Reede for sin Kristendoms Kundskab i det Lappiske Sprog".

"Kirsten Nielsdatter en Datter af bemældte Niels Nielsen gammel 16 aar. Et maadelig Hoved og Nemme. Læser nogenledes i Bog. Giorde ligeledes Reede for sin Kristendom udi det Lappiske Sprog".

Misjonsområdet Nesseby 

I misjonsområdet Nesseby i Øst-Finnmark, hvis geistlige handlinger ble ført inn i ministerialboken for Vadsø prestegjeld, ble det også konfirmert flere samer. Hva de som stilte til konfirmasjon kunne av boklig kunnskap varierte: av de 58 av «Finne-Almuen» som ble konfirmert i Nesseby året 1771, kunne 44 Luthers lille katekisme, mens 14 kunne Pontoppidans store Sandhed til Gudfrygtighed. Enkelte av samene var imidlertid svært flinke. Dette var for eksempel tilfelle med den 16 år gamle samen Niels Samuelsen, som ble konfirmert i Nesseby i 1772. I kirkeboken noteres det at Niels «for sine gode naturlige og aandelige Gavers skyld, [ble] antagen til Alumnus Missionarii»; tydeligvis ble Nils på grunn av sine gode evner tatt opp ved det av Thomas von Westen opprettede Seminarium Lapponicum ved Trondheim katedralskole, som utdannet prester og misjonærer til å virke blant samene. Niels kunne dessuten ifølge kirkeboka lese katekismen både på dansk og samisk.  

Opplysninger om hva våre forfedre eide av kunnskaper, ja til og med om de var glade og lystige eller heller «tungnemme», finner man informasjon om dersom man slår opp i konfirmasjonslistene i Digitalarkivet.no

Av Gina Dahl. Hun er religions- og bokhistoriker og er ansatt som arkivar i Arkivverket, Statsarkivet i Bergen.