Agnes Tertnes - Då freden braut ut

Allerede dagen etter frigjøringen, gikk det ut en kunngjøring til byens befolkning fra norske styresmakter. Det ble også delt ut hefter om hvordan overgangen til fredstilstand skulle bli gjennomført.

Umiddelbart i dagene etter frigjøringen var det nok gleden som dominerte framfor det praktiske. Vi låner ordene til Agnes Tertnes for å beskrive hvordan det føltes da freden kom til Bergen.

Eg var framleis "pie" på Kalfaret - då freden braut laus. Den 7. mai skulle eg til tannlegen. Det var om ettermiddagen eg stega avgarde nedetter Kalfarbakken - litt redd for tannlegeboret. Eg trudde ikkje mine eigne augo då eg kom fram der tannlegen heldt hus. Småunger gjekk i prosesjon, med flagg i hendene - som om det var 17. mai. Tannlegen stod smilande på troppa utfor huset og tok mot meg. På taket blakre det norske flagget. Eg såg visst litt handfallen ut - men tannlegen ropa til meg: "Det er fred! Det er fred!" "Fred" - sa eg, og såg litt uforståande ut. Eg hadde "time" og kom meg inn i stolen. Men tannlegen min, ein mykje snill, kvithåra herre - og eg, ei strilejente, og "pie" i byen hadde so mykje "fred" å prata, at eg kunne ikkje gapa opp.

Men - kva gjorde det? Det kom dagar etter denne. Ja, det skal eg seia det gjorde! Fredsdagane så å seia stod i kø. Først dagen etter - den 8. mai. Den som opplevde denne dagen kan aldri gløyma han. Folk gjekk som i svime - rusa av fred. Til Torgallmenning som alltid var, og er, Bergen si opne stor-stove strøymde folk til. Høgtalarar ropa ut den store gleda om fred. På ein av butikkveggene hang eit "fotsidt" bilete av Kong Haakon. Sjølv stod eg på hjørnet av Ole Bulls plass og såg over folkehavet.

I år 1985 til minne om 40 år med fred, skreiv eg dette diktet som eg legg ved. Eg prøver å tolka stemninga som rådde på Torgallmenningen nett då.

Ja, du store tid!

8. mai

Det var eingong ein vår

som aldri ut or minnet går.

Det er den våren me fekk fred,

og våpna dei vart lagde ned.

Me stod der alle tett i tett

og kunne ikkje sjå oss mett

på flagget som var heist på stong - me gret og lo – alt på ein gong.

I slik ei stund - vart flagget tolk -

dei tala for sitt norske folk.

Dei veiva mot ein himmel blå

den takk me alle kjende på.

Det var i mai - nett slik som no

at folket jubla, song og lo.

Det heile var eit eventyr -

og freden den var ung og yr.*

I atterklangen frå vår fridomsvår

me høyrer omen - etter 40 år:

No har me fred! No er me fri!
Du store tid!

- Agnes Tertnes

Mai og dagane som fulgte

Om kvelden for opplyste trikkar gjennom gatene. Eg var vitne til at lasete blendingsgardiner vart rivne frå trikkevindaugo. Reklamelysa tok til å blinka att. Her og der mangla ein bokstav, men pytt - kva gjorde det! Eg såg nokre ravande fulle tyske soldatar - men dei var neppe i festrus. Ja, tyskarane ja, dei var no vortne null og niks. Ingen hadde redsle for dei meir. Me kunne gå ikring, fortelje einannan nytt - på open gate. Utruleg!

Ei veke etter, kom den store 17. maien - den største eg har opplevd. Frå bygdene ikring strøymde folk til Bergen. Dei hadde vore på kistebotnane og funne fram bunader. Så mange bunadkledde har eg aldri sett i Bergen, korkje før eller sidan. Då prosesjonen kom nedetter torget, stod eldste bror min og eg ved Børsbygningen. Eg hugsar tid og stad - det er som prenta i minnet. Det var ein uvanleg prosesjon, med motstandsfolk. Bjørn West, Heimefront. Eit gripande syn. Eit krigsskip frå England låg ved kai i Bergen denne dag. Skulekameraten min, Andreas, han som reiste vest med "Odin" var ombord i dette skipet. Andreas gjekk med i 17. maiprosesjonen. Me var vel helst av den stille sorten bror min og eg. Men - då me stod der og såg Andreas, i stram uniform, passera forbi, då laut me skrika: "Andreas! Andreas!" Det var ubeskriveleg. Det vart folkevandring til krigsskipet på hamna. Då eg var ombord, stod Andreas vakt ved ei av kanonene.

Dette var korkje tid eller stad for dei store orda. Men - eg trur eg fekk ropa! "Velkomen heim" - og "takk”!

Ord trongst ikkje - dei vart så allikevel for små.

Dette minneskriftet er en del av en større samling hos Hordaland fylkeskommune.

Kunngjøring

Fienden har kapitulert.

Nordmenn skal atter styre i landet etter norsk lov og gjenreise det fri folkestyre.

Kongen og regjeringen har pålagt undertegnede menn midlertidig å utøve den øverste sivile, politimessige og militære myndighet inntil ordinære myndigheter kan tre i funksjon. Vi har i dag begynt vårt arbeid.

1. Alle landssvikere i statens og kommunens tjeneste blir fjernet fra sine stillinger.
2. Væpnede nasister blir avvæpnet av norske heimestyrker.
3. Krigsforbrytere, angivere og aktive medlemmer av NS blir fengslet. Alle landssvikere skal få sin strenge og velfortjente straff.
4. Norske heimestyrker, og inntil videre rikspolitiet, har til kjennetegn brunt armbind med norsk flagg.

De midlertidige myndigheter trenger hjelp og støtte av hver norskmann og kvinne for å løse de store og vanskelige oppgaver som foreligger. Alle må rette seg nøye etter de kunngjøringer og bestemmelser

Landsmenn!

Det er tvingende nødvendig å opprettholde ro og orden.

Ingen må ta seg selv til rette. Selvtekt og lynchjustis er mot loven. Den som bryter loven er selv straffskyldig.

Våpenstillstanden må respekteres. Befolkningen skal holde seg på avstand fra tyske soldater.

Militære anlegg, leire, depoter m.v. som tyskerne har forlatt, er statens eiendom. Det er straffbart å fjerne eller skade redskap, inventar o.l.

Alle skal fortsette sitt arbeid så sant det er mulig. Dette gjelder inntil videre også dem som arbeider på anlegg som har vært drevet av de tyske myndigheter.

Parolen er: SAMHOLD - DISIPLIN - NØYSOMHET.

Opptre som det sømmer seg borgere i et rettssamfunn. La oss vise i gjerning at vi er friheten verdig.

Bergen 9/5 - 1945.

G. LINDEBRÆKKE
Fylkesmann

REIDAR SKAU
Midlertidig sjef for rikspolitiet i Bergen, Hordaland og Sogn og Fjordane fylker.

BJ. SÆVERUD
Midlertidig sjef for heimestyrkene i Bergen og Omland.

Fylkesmannen har pålagt følgende menn midlertidig å tjenstgjøre som:
Ordfører i Bergen:
Rektor Asbj. Stensaker.

Politimester i Bergen:
H.R. Advokat Reidar Skau.

Politimester i Hordaland:
J. Cappelen Dahl.

Etter opptak frå Kulturavdelinga sette Hordaland fylkeskommune i mai 1985 i gang ein fylkesomfemnande innsamlingsaksjon av krigsminne frå 1940-1945. Tiltaket var lekk i fylkeskommunens markering av 40-årsminnet for frigjeringa 8. mai 1945. Aksjonen vart administrert av fylkeskultursjefen i samråd med førsteamanuensis Anders Bjarne Fossen, Historisk institutt, Universitetet i Bergen.

Då innleveringsfristen gjekk ut 15. april 1986, hadde det kome inn 197 oppgaverfrå 182 deltakarar. Deltakarane fordelte seg noko ujamnt kringom i Hordaland. Naturleg nok var dei fleste frå Bergen (34), dinest kom Stord med 30, Vaksdalmed 20, Ølen med 11 og Os og Meland med 10 kvar. Totalt var 24 kommuna rrepresenterte i aksjonen. Dessuten kom det inn 6 oppgaver frå folk busette utanfor fylket. Av dei 182 var 78 kvinner og 104 menn, og fleirtalet var mellom 20 og 40 år under krigen.

Utdrag av innsende materialet vart utgjeve i boka ”Krig og kvardag 1940-1945” med Anders Bjarne Fossen som redaktør. Hordaland fylkesarkiv vil i tida framover legge fram utdrag frå desse innsende krigsminna frå Hordaland. Nokon er å finne i boka ”Krig og Kvardag”, men vi vil i størst mogleg grad leggje fram krigsminne som ikkje tidligare er presenterte. Desse vil i den grad det er naturleg følgje det språk og skriftmåte som innsendarne har brukt.

Spørsmål og eventuelle kommentarar kan rettast til Paul Sedal ved Hordaland fylkesarkiv: paul.sedal@hordaland-f.kommune.no

Krigsminner

Ragna Røtingen frå Os:Fredsdagar

Etter det me høyrde frå dag til dag såg det ut tilat tyskarane måtte gje seg snart, dei vart pressa frå alle kantar, og då det kom bod om at Hitler var død, fatta me mot.

Så ein kveld etter eg var nedlagd høyrde eg at nokon var og tok i gangdøra, eg høyrde godt den gongen, og sansa alle lyder. Eg gjekk ned, og der stod Magnus. Han la fingeren på munnen, teikn på å vera roleg, og kom inn. Han måtte ha med seg mat og så bytte han klær og sa at han måtte gå straks, for no var det mobilisering på alvor. "Denne gongen vert det ikkje me som kapitulera", sa han. Han var rundt og såg på borna, og so gjekk han.

Den 7. mai om ettermiddagen var eg til Os. Eg kom innom "Mobergen", der Drageseth no er, der stod det fleire menn og målte opp taum til flaggline, og der var ein som sa: "I morgon heisar me opp flagget." Eg syntes dei var vågale som kunne seia slikt høgt, for der gjekk fleire tyskarar med våpen bortover Osøyro. Eg reiste utatt med "Sundtabåten" og den la til med Holmakaien. Då me kom på land møtte det meg eit syn eg aldri gløymer. På alle flaggstenger oppetter i Bruarøy var det norske flagget heist på heil stang. Det vifta raudt og friskt i ein lett bris denne vakre maikvelden. Eg stod heilt still lengje, og sa med meg sjølv: "Er det sant, er det verkeleg sant? Er Norge, landet vårt, endeleg fritt?", og eg lot tårene renna. Men nokon gledesrus kunne eg ikkje gje meg over til, det var altfor mange uløyste spørsmål enno, men litt fekk eg vita då eg kom heim, for det var dei som hadde radio framleis, sjølv om dei fleste var inndregne. Dei sa dei hadde vore i "kyrkjo", dei kalla det slik å lytta på London. Dagen etter fekk folk det travelt med å henta heim radioane sine, dei hadde vore lagra i skulehuset på Skeie, då fekk me meir orientering og fekk bekrefta at krigen var slutt. Tyskarane hadde kapitulert utan vilkår også i Noreg.

Ja, så fekk me freden og krigen var slutt
og jubelen gjekk over land.
Igjen vaia flagget så raudt og so friskt
heist opp på kvar einaste stang.
Og no laut me rydja og no laut me byggja
for ætti og landet det ville me tryggja.
Her ville me leva, her ville me bu.
Og eiga den heim som me bygde i tru.

Olav Meltvik, Osterøy: Fredsdagane

Eg var 12 år denne våren og eg kjende godt spaninga som me merka hjå dei vaksne. I land etter land kapitulerte tyskarane - ville dei gjera det her og eller ville dei halda på festning Norwegen. 7. mai rodde eg ut til Tysse for å henta far som var fri kl.17.50. Då eg kom til lands heiste bakar Torvald Eriksen flagget på motorbåten sin. Eg spurde om det ikkje var for tidleg. "Nei,no er krigen slutt, du må berre ro heim og heisa flagget! Eg kunne ikkje heilt tru på dette, og heller ikkje far trudde det då han kom i båten. Men medan me rodde innover fekk me vissa om at det var sant, for då for flagg etter flagg til topps på Tysse. Då tok far til å ro så fælt at eg trudde årane hadde brotna. Eg fekk middagen i meg i ein fart, fann fram flagget mitt og sprang til Tysse. Der møtte eg ein flokk heimefrontsoldatar som kom marsjerande frå Vetlebotn, dei for heim til Harald B. Tysse for å høyre radio. Ein motorbåt frå Tysse for utover til Fotlandsvåg der dei beslaglagde radioane var lagra. Me gjekk i spaning og venta på at dei skulle koma att, og om dei hadde radioane med. Folka på motoren song av full hals då dei runda Ystaneset, og då visste me at radioane var med. Eg fekk tak i Telefunken radioen vår og sprang lettføtt heimover Auravika. Far kom i mot meg og for inn og sette kontakt og antenne i, og tenk han var i orden. Om kvelden høyrde me nytt frå London. Dagane som fylgde kom her mange mann frå Kleiveland for å høyre radio. Dei hadde batteriradioar og det tok ei tid før dei fekk tak i batteri.Så vart det 17. mai, og den første 17. mai etter krigen gløymer ingen av dei som fekk oppleva dette. Gleda var ekte og spontan hjå liten og stor. Det var nok ikkje så oppstasa og fargesprakande 17. maitog den gongen som no i dei seinare år, men jubelen over fridomen var ubeskriveleg. Ein må ha opplevd desse dagane, og desse 5 svarte åra for å forstå korleis me kjende det.

Men tankane våre gjekk også til dei som ikkje fekk oppleva fridomen og til deira næraste.

Sofie Koppang frå Stord: Fred

Redde? Nei egentleg var me visst ikkje det. Me visste at det måtte bli invasjon av våre allierte om me skulle få att fridomen, men me hadde ikkje krigsrøynsle, og visste ikkje den gongen alt det grusomme som krig og invasjon fører med seg. Eg trur me hadde ei vissa om at Hitler-Tyskland måtte tape, fordi me og alle dei allierte stod saman og kjempa for rettferd. Og den gongen var me unge, og trudde fullt og fast at rettferd måtte vinna. Dei norske avisene kunne me ikkje tru på, dei var nazisensurerte og fortalde berre det som var til gagn for tyskerane. Men me hadde lenge høyrt av dei som lytta på engelsk radio, at dei allierte gjekk fram, og tyskerane tilbake alle stader, og frampå ettervinteren og våren 1945 var det klart for alle at no gjekk det mot slutten på denne krigen som hadde vore til ulukka for så mange menneske.

Fleire av dei me kjende hadde sine kjære i tysk fangenskap, og dei visste ikkje om dei levde, eller om dei nokon gong kom heimatt. Andre igjen hadde mist sine kjære på sjøen. To av ungdoms kameratane våre, som var på vei til England for å vera med å kjempa, forliste i Nordsjøen, og kom aldri fram. Mannen min blei spurd om å vera med til England den gongen. Han sa nei av omsyn til familien. Då me høyre om forliset var me takksame for at det ikkje var hans lagnad å missa livet i så ung alder. Me var ikkje aktive i motstandsarbeidet, men me visste at om det blei invasjon og kampar i Norge, var det vår tur til å vera med. Det var ei spennande tid desse vårmånadane 1945. Ingen av oss visste kva tyskerane kom til å gjera, når dei verkeleg måtte sjå i augo at dei hadde tapt krigen.

I kveldinga den 7. mai var småjenta vår og eg ute for å plukka blomer. Det var slik ein vakker kveld, med massevis av gul kusymre under lauvtre som nett var utsprungne. Då kom mannen min heim frå musikkøving. Han møtte oss og sa: "No er krigen slutt! Tyskland har kapitulert!" Eg kjende ei varm stille gleda, og sende ei takk til Gud, fordi freden kom til oss på fredeleg vis. Besteklær, bunader og flag vart funne fram den kvelden, og me hadde mest ikkje råd til å sova. Morgenen den 8. mai var me tidleg oppe, og små og store, gjekk me til sentrum i bygda, der musikklaget marsjerte og spelte "Sønner av Norge", og "Ja, vi elsker". Det lyste i fløymande flag frå alle flagstenger i bygda, og menn og kvinner stod i dører og vindaugo og turka gledestårer. Eg gløymer aldri denne morgenturen, 5 km til sentrum. - Med grøne bjørkegreiner og flag i hendene song me heile vegen. Eg kjende gleda inni meg og kring meg som aldri før. Og kjærleiken som fyllte hjarta mitt var retta mot alt og alle, men mest mot fedrelandet! No var det fritt! No skulle me stå saman å byggja det opp. - Gjera Norge til ein god stad å leva i!

Onar Onarheim frå Stord: Kapitulasjonen

De tyske sjefene ble nok mer enn forbauset 7. mai da de fikk beskjed fra sine overordnede i Bergen om å låse alle våpnene og ammunisjonen inn i kasemattene på festningene, og overgi nøklene og seg selv til Hjemmestyrkene på Stord under kommando av Gunnar Helgesen. Sjefen på Bjelland, som av og til hadde kommet på mitt kontor, hadde fryktet kapitulasjon i flere uker, og på tomannshånd gitt uttrykk for det. På grunn av min tysk-tale, var det jeg som på telefonen måtte tale om overgivelsen med den tyske sjefen på Stord, en samtale jeg aldri glemmer. Det ble avtalt møte på Bjelland Festning kl. 20 for å diskutere en del detaljer. Til den tid skulle alt være i orden på festningen, slik de hadde fått beskjed om fra sin sjef i Bergen. Helgesen og Hystad i Hjemmefront-uniformer, og med revolvere, og jeg i sivil, møtte opp på festningen til avtalt tid. Etter en kort samtale med sjefen og to av hans nærmeste, ble vi invitert inn i messen. Der var hele besetningen på festningen nettopp begynt å spise et festmåltid med øl til. Alle mann skulle hentes med båt dagen etter. Vi var ikke forberedt på noen "festligheter", men etter en kort rådslagning oss tre imellom, gikk vi inn. Stemningen var høy, og forbauselsen over å se oss var stor. Vi ble satt ned ved sjefens bord. og fikk hver sin seidel øl. Sjefen banket på sitt glass, og reiste seg. Han måtte banke 3 ganger for å få ro i salen, siste gang var han temmelig skarp i stemmen. Han begynte sin tale med: "Deutchland liegt am Boden…" nu var det slutt. Tyskland hadde kjempet en heroisk kamp. Nå skulle de hjem og bygge opp landet sitt osv. Han takket for at vi hadde villet være med inn, og han ville gjerne få vår bekreftelse på at hans soldater hadde oppført seg ordentlig på Stord, og håpet at vi kunne skilles som venner. Det var ikke til å unngå at jeg måtte si et par ord. Det er vel den vanskeligste "tale" jeg har holdt i hele mitt liv. Bekreftelse på soldatenes gode oppførsel på Stord kunne jeg gi ham. Jeg ønsket dem god reise hjem og håpet at Norge og Tyskland i fremtiden kunne samarbeide til felles beste, selv om jeg trodde det ville ta noe tid før følelsene etter fem års okkupasjon hadde roet seg osv. Vi brøt hurtig opp fra "selskapet", og dagen etter ble alle tyskerne ført til Bergen. Heldigvis gikk alt på Stord stille og rolig for seg.

Beretningen ovenfor som tar for seg overgivelsen av Festningen på Bjelland, er den befestningen som tyskerne refererte til som HKB 61/977 Leirvik. (HKB=Heeresküstenbatterie). Deres oppgave var å forsvare innseilingen til Stoksund og Langenuen. Samt nordre del (Nordausgang) av Bømlafjorden.

I mai 1945 stod festningen oppført med følgende våpen:
4 X 8,8cm Flak (r) Luftvernkanoner av russisk opprinnelse
1 X 4,7cm Pak (f) Panservern kanon av fransk opprinnelse
2 X 2 cm Flak 38 Lett luftvernkanon av tysk opprinnelse
2 X 2 cm KwK.38 Kampvognkanon av tysk opprinnelse
(Opprinnelig kanon fra kjøretøy som ble plassert i stilling)
3 s.M.G (Norw.) Tungt maskingevær av norsk opprinnelse
3 l.M.G (Norw.) Lett maskingevær av norsk opprinnelse
I tillegg var det forskjellige typer av ildledningsutstyr, en 60 cm lyskaster, og to 150 cm lyskastere av hollandsk oprinnelse.

Bemanningen bestod av to offiserer, 17 underoffiserer og 62 menige. Av disse var det fire grupper á syv mann som betjente 8,8 cm kanonene.

Midt i viraken og jubelen i maidagene 1945 var det mange som ikke helt kunne slippe jubelen løs. De hadde nære slektninger de ikke hadde hørt noe fra eller om, på lang tid. Postgangen hadde stoppet opp. Samtidig visste man om torpederinger og krigshandlinger, og mange måtte leve i spenning noen dager eller uker til før den endelige avklaringen kom.

En mors usikkerhet - "hvis vi bare fik et livstegn"

Bergen den 11-5-45

Kjæreste Erik

Nu er der omtrent 16 måneder siden vi hørte noget fra dig, og vi går i stadig spenning for aa høre, hvor du ble av. Jeg vet nok du ville skrive, hvis du kunne. I dag kom det første norske fly, vi sat kikkerten på, og di vinket med det norske flag, og vi var ikke sen til at vinke, med di små flag vi hadde i viduet. Tænk fred! For et under, efter 5 år tvang og elendighed, ikke så, at vi har lidt nogen spesiel overlast, men ærgrelsen over det vi måtte se og høre, og dertil knappe rasjoner, så sjønner du, det tok på, men nu er det Gudskelov over. Nu venter vi bare livstegn fra dig. Så skal vi vere fornøiet. I aften venter man, di norske og svenske politikorps til Bergen, vi må jo ha di grønne, en tid fremover til det kan bli avviklet, og de kan bli hjemsendt. Den 2den juni skal Dagmar gifte sig, di har veret forlovet i 4 år, og skal nu slå sine pjalter sammen, aa hvor vi ønsker at du kunne komme hjem, men det er vel helt udelukket, hvis vi bare fik et livstegn. Du må skrive så snart det er mulig. Du kan tro, at Heimefronten har greitt ut her, det var en fryd at se, hvordan di mødte frem, fuldt bevebnet, og så mange da, jeg havde aldrig tenkt at her hos os fantes et så sterkt hjemmevern, jamen, har de lurt herrefolket godt. Det fortjente de forresten for sit hovmod. Ja nu får vi skjikkelige aviser. Det er en fryd aa lese dem, og så kommer det vel lidt efter hvert det nødvendige. Bare nu krigen med Japan var slut, så verden kan puste frit, vi får håpe paa det. Vi har nylig hat brev fra Frithjof, der var alt i orden. Anna har veret i Norheimsund siden den bombekatastrofen som gjore skade på gamlehjemmet, hun skriver netop i dag hvordan di feiret freden, nu står det bare i gjen at høre fra Erik, skriver hun før kan hun ikke glæde sig, og det er sandt. Det hviler så tungt på os, alle, men vi er jo ikke allene som venter, hvem jeg snakker med, som har sjøfolk ute, så sier di, bare jeg får brev eller telegram, så kan glæde mig, og slik blir de nok for alle, som har nogen ute. Jeg snakket med tante Alma i dag. Di har ikke hørt noget fra David, di sidste 2 år synes jeg hun sa, di venter så. Ja vente og håpe. Det blir hvor lod, hvis vi ikke håpet ble vi nok fattige. Så må ha det godt da og skriv så snart du kan, mange kjærlige hilsener fra os alle

mor

 
Bergen den 28-5-45

Kjere Erik!

Tusin tak for telegrammet de var vidunderlig aa høre fra dig, jeg sendte et brev med din fætter Odd, han var her den 17de Mai med fly fra Skotland. Da far kom på flyplassen om formiddagen sto Einar Pedersen der med sin familie han var med samme flyet, han var finmekaniker og Odd var radiotelegrafist i selskapet, di skulle først over igjen og så skulle di til Sola og stasjoneres der. Knut Veiberg er komt fra England likeledes Reidar Henriksen. Kurt Veiberg kom fra Tyskland i dag og din fætter Asbjørn Sunsbak er komt til Sverrige efter et ophold på 3 år i Tyskland. Om di har hørt noget fra David, det vet jeg ikke endnu. Her er meget forandret her hjemme, siden du var i byen sist. Erna Mjelde er død og Ruht Albertsen er død. Anna er for tiden i Nordheimsun di bommet gamle sykehuset, så di måtte evakuere. Dagmar skal gifte sig den 9 juni, skjitt at du ikke var het. Hvorledes er det med dig forresten, har du helsen i behold, for en fortvilelsens tid, stakkars sjøfolk. Dere hadde nok ikke store sjanser til aa komme fra di djevlene. Jeg håper vi ser dig snart. Jeg synes at dere, som har veret så længe borte måtte bli avløst snart. I håp om snarlig gjensyn hilses du så meget fra alle sammen. Velkommen hjem.

Mor

Bakgrunnen for brevene

Erik Johan Davidsen (1909-1990) fra Bergen seilte ute under hele krigen. Han hadde gått gradene fra bunnen av - og skolene "i maskinen" helt til topps - lenge før krigen. Fra slutten av 1930-årene seilte han i Norske Amerikalinje (NAL). I 1938 var han maskinist om bord på M/S Oslofjord da kronprinsparet seilte med denne på sin Amerika-ferd.

22. juni 1940 var han 2. maskinist om bord på NAL's M/S Randsfjord da dette skipet ble torpedert sør av Irland. For seilingen på Nord-Atlanteren ble han tidlig tildelt Krigsmedaljen.

Etter en tid i London kom han om bord i Thor Dahls M/T Thorshavn og seilte med denne det meste av krigen mellom Persiske Gulf og USA, dog med et flere måneders sykehusopphold i Sør-Afrika p.g.a. malaria.

I hans etterlatenskaper finnes en konvolutt som har teksten "De siste brevene fra mor". Den inneholder blant annet brev fra moren skrevet mellom 11. mai og 9. august 1945. De to første hun skrev, tre dager etter fredsdagen, ble sendt ut i det store intet - til hennes kjære sønn som hun ikke hadde hørt fra på nesten halvannet år. På dette tidspunkt visste hun ikke en gang om han var i live. Den øvrige korrespondanse viser at moren på det tidspunkt hadde kreft - og var nærmere døden enn noen ante.

De to første brevene, som vi her gjengir, vil formidle så mye til en som kanskje finnes et sted der ute, samtidig som de bærer i seg uvissheten om denne personen i det hele tatt finnes. Gleden som brevene formidler, drepes nesten av uvissheten om mottakeren i det hele tatt er blant de levende. Men "håpets alt" skinner likevel gjennom - og vi får en åpenhjertig skildring av de første fredsdagene i mai 1945.

13. september 1945 døde moren av kreft uten å ha fått se igjen sin krigsseilende sønn. Han måtte jobbe seg hjemover for kr. 1,- per måned - og rakk derfor heller ikke begravelsen 21. september. Men i sitt private "arkiv" tok han godt vare på de siste brevene fra sin mor.

På dagen seks år etter torpederingen av M/S Randsfjord, 22. juni 1946, ble Erik Davidsen gift i Bergen. Siden virket han dels som maskinsjef og maskinist både i utenriks- og innenriksfart, dels som skipsinspektør - til han pensjonerte seg i 1973.

I rettsoppgjøret ble om lag 90.000 personer etterforsket for sin virksomhet under krigen. Av disse fikk 45.000 personer fengsel eller bot.

60 tyskere ble fengslet. 25 nordmenn og 12 tyskere ble henrettet. Frontkjempere, hirdmedlemmer og politisk aktive i Nasjonal Samling fikk fengselsstraffer. Halvparten av de 45.000 som var innmeldt i NS fikk bot og/eller mistet sine statsborgerlige rettigheter i 10 år.

3.300 personer ble dømt for økonomisk landssvik, av disse fikk 800 fengselsstraff.

Dommene for fire personer som på forskjellig vis hjalp tyskerne, er skrevet av og finnes under. Vi gjør oppmerksom på at det til tider kan være sterk lesing. Dommene gjelder for:

• Nils Peter Bernhard Hjelmberg dømt til døden for tortur under avhør, 1946
• Willie August Kesting dømt til døden for tortur og drap under avhør, 1946
• NN dømt til 5 års straffearbeid for landssvik (frontkjemper), 1946
• NN dømt til 8 måneder fengsel for landsvik (aktiv i Kvinnehirden under hele okkupasjonen), 1945.

DEN OFFENTLIGE PÅTALEMYNDIGHET

mot

Willie August Kesting,
Nils Peter Bernhard Hjelmberg
avsagt sådan

Dom:

Tiltalte nr. 1 Willie August Kesting er født 28. januar 1908. Han har sin bopel i Dortmund, Tyskland, f. t. i varetektsfengsel, er gift, men barnløs, uformuende, inntekt 250 mark pr. måned + fri stasjon, dessuten har han et familietillegg på 250 mark.

Han er tysk statsborger og er opprinnelig utdannet som møbelsnekker. Han ble i mai 1932 medlem av S.A. og gikk etter Hitlers maktovertakelse inn i det hemmelige politi. Han kom i slutten av november 1941 til Bergen som overassistent hos kommissar Neumann i avdeling 4 A, og har senere tjenestegjort ved sikkerhetspolitiet i Bergen, senest som kriminalsekretær og leder av avdeling 4 E, hvilken stilling han hadde da tyskerne kapitulerte 8. mai 1945.

Han er tidligere ikke tiltalt eller straffet.

Tiltalte nr. 2 Nils Peter Bernhard Hjelmberg er født 3. janusr 1923. Han er kontorassistent, har sin bopel i Kjøbenhavn, f.t. i varetektsfengsel, ugift, uten forsørgelsesbyrde, inntekt ca. 450,- kr. pr. måned.

Han er dansk statsborger, og kom til Norge 16. oktober 1942 som kontormann ved sikkerhetspolitiet i Bergen. Fra i januar 1944 ble han overført til avdeling 4 E som tolk for Kesting og hjelpepolitimann, og han var i disse stillinger da tyskerne kapitulerte 8. mai 1945.

Han er ikke tidligere tiltalt eller straffet.

Etter riksadvokatens ordre har statsadvokaten for landssvikssaker i Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane den 20. februar 1946 av almene hensyn reist tiltale mot dem til fellelse for forbrytelser mot strl. §§ 229 og 233 jfr. provisorisk anordning av 22. januar 1942 og 4. mai 1945 § 3 jfr. § 1, samt lov nr. 3 av 6. juni 1945. I forhold til Kesting gjelder tiltalen også forbrytelser mot strl. §§ 231 og 232 jfr. de foran nevnte provisoriske anordninger og lov nr. 3 av 6. juni 1945.

Ved rettens beslutning av 4. mars 1946 er sakene mot de ovennevnte tiltalte slått sammen til felles behandling og pådømmelse i medhold av strl. § 134.

Retten finner bevist:

I Vedkommende tiltalte Kesting:

At han i tiden mellom april-mai 1943 som funksjonær i det tyske sikkerhetspoliti senest som kriminalsekretær og leder for avdeling 4 E, Bergen, deltok i mishandling av nedennevnte personer, som samtlige på forskjellig vis var med i patriotisk arbeid under tyskernes okkupasjon av Norge:

1. a. F.
Han var hovedkasserer for det illegale arbeid i Bergen og på Vestlandet og hadde dessuten med radiosender til og mottagelse av radiobeskjeder fra England, å gjøre. Han ble som ledd i opprullingen av milorg i Bergen arrestert 17. mai 1943 av en del sikkerhetspolitifolk under ledelse av sikkerhetspolitimannen Hartung. Han ble straks ført til overrettssakfører Rieber Mohns celle og konfrontert med denne, som allerede da var mishandlet og deretter tatt i forhør. Under dette forhør ble han slått i svime 4 ganger og han ble til dels bragt til bevissthet igjen ved at han ble sparket.

Etter en avbrytelse ble forhøret fortsatt samme dag, og han ble gjentagne ganger i løpet av de derpå følgende 2-3 døgn forhørt og mishandlet. Han ble avhørt så hyppig som det var mulig etter at han var blitt så pass bra etter tidligere mishandlinger at et avhør kunde tenkes å være til noen nytte og han ble under hvert forhør i ovennevnte tidsrom mishandlet.

Han har ikke vært sikker på at Kesting var tilstede under det første forhør, og retten legger derfor til grunn at så ikke har vært tilfelle. Under samtlige senere forhør i ovennevnte tidsrom var han imidlertid tilstede. Under de forhør med mishandlinger hvori Kesting var tilstede ble han slått med knyttnever, med spanskrør og oksepeis. Han ble slått fra hodet til fotsålene og iallfall i enkelte tilfelle hvorunder skoene var tatt av ham, under fotsålene. Han ble også av Hartung brent med sigaretter og han fikk satt på leggen en ring med skrue som ble skruet inn i leggen. Han var også kontinuerlig lenket i de tre første døgn. Han kunde hver gang han skulde til forhør i dette tidsrom gå fra cellen til det rom hvor forhørene og mishandlingene fant sted, men han måtte etter hvert forhør bæres tilbake. Under de forhør hvorunder Kesting deltok var Kesting med på mishandlingene. Han slo med oksepeis og byttet under en av mishandlingene den han brukte med en annen og større fordi den han hadde brukt var forliten. Det var Hartung, Kesting og Arndt som var hovedmenn under mishandlingene. Kesting var imidlertid den mest aggressive. Foruten ved slag, var tiltalte også utsatt for trussler og annet psykisk press. Han ble truet med at hans kone skulde bli sendt til Tyskland at hun skulde bli pisket i hans nærvær, hvis han ikke tilsto, og Kesting uttalte ved en anledning, at han skulde skytes kl. 12, men hvis han snakket ver det håp om utsettelse. Kesting uttalte også at de ikke tok hensyn til hvordan det gikk dem (de mishandlede) ”vi tar bare hensyn til våre soldaters sikkerhet”. Det tyskerne vilde ha ut av ham var navnene på telegrafistene og hvor senderne var.

Han var i veiten 3 til 25. mai 1943 og han ble også senere mishandlet under de forhør som fant sted etter de første 3 døgn, men ikke i så høy grad som i det foran nevnte tidsrom. Da han 25. mai 1943 kom i Kretsfengslet hvor han skulde være for at sårene kunde gro før han sendtes til Espeland, måtte han bæres inn.. Hans benklær og hans strømper særlig under fotsålene var i filler etter slagene. Han var gul, blå og violett over ryggen med åpne sår på hver side av setet, store stykker av kjøttet på denne legemsdel var revet ut ved slagene i en lengde av ca. 15 cm. og i en bredde av ca. 7 cm. Gropene var meget dype. Sårene var betendte og blodige og vilde ikke begynne å gro ved hjelp av den salve som ble anvendt og der måtte for ham og hans kamerater …. anskaffes et særskilt sittebad som bruktes under behandlingen av deres sår.

Som følge av sårene kunde han ikke ligge på ryggen i 3 måneder. Han var fremdeles blå etter slagene, og sårene var ikke helbredet da han den 18. august 1943 ble sendt fra Kretsfengslet til Espeland. Da han senere (i desember 1943) derfra kom i konsentrasjonsleir i Tyskland, hadde han fremdeles ondt i ryggen når han skulde ligge på de papirmadrasser som bruktes der.

Etter ringen med skrue hadde han ganske dype sår. Arrene etter disse er nu forsvunnet.

1. b. L..
1. c. J. og
1. d. M.,
var med i samme illegale gruppe som ham og ble arrestert under samme aksjon som ham. De har ikke kunnet bli avhørt under hovedforhandlingen fordi de samtlige døde i konsentrasjonsleir i Tyskland. Man har derfor ingen detaljerte forklaringer om hvorledes mishandlingene av dem var foretatt, bortsett fra at Kesting har forklart at Lerøy i Veiten 3 ble tildelt 10-15 slag med oksepeis over setepartiet av Arndt. Denne mishandling pågikk etter Kestings forklaring i kanskje så lang tid som 10 min. Kesting hevder at han selv ikke slo, men han har erkjent at han har medvirket ved denne mishandling ved etter ordre av Hartung å holde Lerøy mens Arndt slo. Ved de opplysninger 1. vitne Freyer, 2. vitne Nilsen, 3. vitne Tommy Dreksler, 6. vitne Odd Meling, 7. vitne Martin Stavland har gitt anser imidlertid retten det ikke tvilsomt at Lerøy er mishandlet i langt større utstrekning enn av Kesting medgitt, at Rivenes og Rieber Mohn er alvorlig mishandlet og at Kesting har deltatt i mishandlingen av samtlige disse 3.

Da Rivenæs kom til Kretsfengslet måtte han likesom Freyer bæres inn. Hans tilstand var omtyrent som Freyers, bortsett fra at strømpene ikke var slått i filler. Han hadde lignende store sår som Freyer, men Freyer var dog alt i alt verst tilredet. Etter den forklaring 3. vitne Dreksler som var fengslet fra i juli 1942 til 18. februar 1944 og som fungerte som kalfaktor har gitt, har han ikke sett noen så tilredet som Freyer og Rivenæs. Han har også uttalt at det er ufattelig for ham hvorledes sådanne sår kunde oppstå. Rivenæs’ skade ble behandlet på samme måte som Freyers i Kretsfengslet og hans tilstand ved overførelsen til espeland var omtrent som Freyers og hans sykehistorie var tilsvarende Freyers på Espeland.

Lerøy og Rieber Mohn var etter vitnenes forklaring også blant de mest alvorlig mishandlede som kom inn i Kretsfengslet, men de var dog ikke så hårdt mishandlet som Freyer og Rivenæs. De hadde også ved slagene fått revet vekk kjøttet av setepartiet, men bare på den ene side og sårene var ikke så store og dype som de Freyer og Rivenæs hadde fått.

Lerøy og Rieber Mohn var også blå etter slagene på ryggsiden og de kunde ikke ligge på ryggen i 4-5 uker.

Mens disse 4 var i Kretsfengslet var Hartung på en inspeksjon dr og så blant annet også på disse. Han uttalte derpå etter 3. vitne Drekslers forklaring at de så verre ut enn han hadde ventet og at de måtte til Tyskland og ikke komme levende tilbake og grunnen til denne uttalelse var etter vitnets oppfatning at det ikke måtte kunne påvises hvorledes de hadde vært mishandlet.

Lerøy ble dessuten mishandlet av Kesting på Espeland 2 ganger med en dags mellomrom. Lerøy ble da slått med et redskap. Han hadde etter disse mishandlinger et åpent sår 2 cm. langt og 1 a 2 cm. bredt over setepartiet. Det var ikke særlig dypt. Han var blåsvart over setepartiet og lårene etter disse mishandlinger. Etter Lerøys uttalelse til 7. vitne Stavland hadde Kesting lagt særlig makt i slagene og frydet seg over å slå.

Freyer har som en karakteristikk av de opptredende gestapister uttalt, og han har sagt at denne oppfatning stemte med hva en av hans kamerater Paul Karlsen har fortalt ham om sitt inntrykk, at Arndt slo mest mens Kesting var sadisten.

2. R.
Han ble arrestert i sitt hjem 5. mai 1943 under en rassia i Sunnhordland etter Englands-agenter, ammunisjon m.v. etter affæren i Sunde hvor Kristian Tønseth som var utsendt av de norske myndigheter i England hadde skutt 2 av sikkerhetspolitiets folk.

Det var sikkerhetspolitifolken Hartung, Kesting, Arndt og Rook som arresterte ham. Han ble bragt til sikkerhetspolitiets skøyte i Urangsvåg og ble gitt 5 minutter til å betenke seg i, om han vilde snakke. Han ble også meddelt av Rook at de hadde midler til å få ham til å forklare seg. Da han intet fortalte innen den satte frist ble han lenket på hender og føtter og Kesting tok fatt i ham og holdt ham over munnen med hendene, halvveis liggende over ryggen på ham. Kesting klemte til så hårdt at en tann som var rotfyllt ble trykket inn. Mens han ble holdt således ble han slått av andre av sikkerhetspolitiets folk fra hoften og nedover lårene og leggene med en gummibatong. Han antar at dette pågikk i 10-15 minutter. Så ble han lagt på en divan og ble påny slått med batongen. Under annen gangs mishandling besvimte ham. Etterpå ble han anbragt i en køy i et avlukke. Etter at O. var arrestert ble han sammenlenket med denne og var sammenlenket med ham natt og dag fra onsdag (5. mai) til den påfølgende lørdag aften.

Han hadde etter mishandlingen vanskelig for å gå i flere dager og hadde blod i urinen i de første par uker etterpå.

3. O.
Han ble arrestert samme dag som R. av Hartung i sitt hjem i Bremnes og transportert til en skjellfabrikk i nærheten. Her ble han belagt med hånd- og fotjern. Kesting sa uten at noen eksaminasjon hadde funnet sted at Meling skulde få føle at Kestings beste kamerat var skutt på Sunde. Han ble så lagt over en stamp og slått av Arndt med en stokk og Kesting med en hasselkjepp. Han antar at han ble mishandlet i ca. 2 timer. Etter hvert forsto han av det gestapistene spurte om under ishandlingen av de visste adskillig så han måtte si noe og ble ikke senere mishandlet. Han ble slått over korsryggen, setepartiet og under fotsålene av Arndt og Kesting, dessuten ble han spent av andre. Deretter ble han bragt om bord i skøyten i Urangsvåg og sammenlenket med R. som omtalt under I., nr. 2 foran.

Han hadde etter mishandlingen åpne sår fra korsryggen til knærne. Slagene hadde gått gjennom huden og revet opp muskulaturen. Setepartiet var etter hans forklaring ”en eneste blokake”. Han kastet opp blod under mishandlingen og hadde smerter når han skulde spise, og kastet opp maten blandet med blod. Han hadde også smerter når han skulde late vannet og blod i urinen i 3 uker etter mishandlingen. Han kunde ikke ligge på ryggen i 14 dager etter mishandlingen. Sårene var ikke helt helbredet før like før han i desember 1943 ble sendt til Tyskland.

4. M.
Han ble arrestert 8. mai 1943 under samme rassia som R. og M. av bl.a. Kesting. Han ble mishandlet på sikkerhetspolitiets skøyte i Urangsvåg av Arndt og Kesting som slo ham etter M.s angivelse i 2-3 timer med en gummibatong og en lærrem som var 60-70 cm. lang De skiftet om å slå og begge brukte begge sorter redskaper. Rook holdt. Han ble slått over setepartiet. Han ble blå og der kom litt blod på undertøyet i 3 uker etter mishandlingen og hadde blod i urinen i 3-4 dager.

Han ble deretter slått i Veiten 3, Bergen, av Arndt og senere ble han på Espeland slått av Kesting med en svepe eller rem. Han ble også på Espeland truet av Kesting med at han ble slått i hjel hvis han ikke snakket.

5. K.
Han var med i en organisasjon som bl.a. stod i forbindelse med o.r.sakfører Rieber Mohn. Det var affæren på Sunde i Sunnhordland som ga støtet til at hans organisasjon ble opprullet.

Han ble arrestert i sitt hjem på Voss den 26. mai 1943 av bl.a. Kesting og Arndt i 1-tiden om natten. Etter at konen og barna var vist ut ble han eksaminert om det illegale arbeid på Voss. Da han ikke svarte måtte han legge seg ned på divanen og ble slått med en ca. 1 meter lang og ca. 2 tommer tykk stokk som var skåret på veien til hans hjem. Det var Arndt som begyndte å slå. Herunder satte Kesting foten på hans nakke. Han hadde inntrykk av at Arndt rev Kesting vekk og at Arndt misbilliget at Kesting blandet seg inn i Arndts behandling av ham. Så skiftet Arndt og Kesting om å slå, men Arndt slo dog mer enn Kesting. Slagene traff fortrinnsvis fra setet og ned til helene men også på armene og både bak og foran, bortsett fra ca. 10 cm. omkring lysken. Behandlingen av ham pågikk fra ca. kl. 1 natt til i 4-5 tiden om morgenen. I de første 1 ½ a 2 timer ble han vesentlig slått. Senere ble han ikke slått, men eksaminert.

Han ble så ført til en barakk på Vossevangen. Han greide å gå dit en strekning på ca. 2 km. Om det enn falt ham besværlig. Til barakken ble også bragt en del andre arresterte. De ble eksaminert, også G. fra ca. kl. 8 om morgenen til i 7 ½-tiden om kvelden med ca. 2 timers middagspause. En av de arresterte, RR, ble slått med en ildraker uten av det dog kan ansees bevist av Kesting brukte dette redskap, men denne slo G. med knyttnevene, spente ham og tråkket ham på tærne og ryggtavlen.

Han hadde blod i urinen og avføringen i 14 dager etterpå, og var blå fra setepartiet og nedover også foran. Til å begynne med kunde han ikke få hvile på annen måte enn ved å rulle sammen madrassen og legge den under maven så at kroppen ellers ikke hvilte på noe. Det varte 7 måneder før han kunde ligge på ryggen.

Han har nu ikke lenger noe men etter disse mishandlinger, men han er sykemeldt etter mishandlingene i Tyskland.

Angående G’s vitneprov vil lagdommer Mørdre og domsmann Rekve bemerke:
På grunn av at forhøret av G. førte til at RR og OB ble arrestert og også på grunn av det inntrykk G’s vitneprov i retten har gitt, må man antagelig regne med at der i forklaringenes detaljer kan foreligge visse overdrivelser uten at man kan peke på hvilken del av forklaringen dette gjelder.

7. H.
Han ble arrestert den 6. oktober 1943 av bl.a. Kesting i sitt hjem i Bremnes, mistenkt for å ha mottatt agenter fra England og rettledet dem videre. H. ble bragt til Rubbestadnesset, hvor sikkerhetspolitiets skøyte lå. Det var Kesting som var leder for denne rassia.

Ombord i skøyten sa Kesting at H. var hovedmannen og forlangte at han skulde snakke. Da han spurte hva han skulde snakke om, fikk han en lusing fordi han spurte, og da han gjentok sin forespørsel, fikk han en lusing til og så kom det en mann og satte håndjern på ham, slik at hendene var lenket på ryggen. Deretter ble et tau fra bommen festet i lenken og han ble heist opp i kappen, slik at føttene så vidt berørte dørken i kahytten. Det gjorde meget vondt å henge slik, hvorfor han forsøkte å sette foten i trappen fra kahytten til dekket, men fikk et spark, visstnok av sikkerhetspolitimannen Rundtzheimer. Så hang H. rolig uten å gjøre noe forsøk på å få støtte med føttene. Etter hvert tøyet sener og muskulatur seg så han kom med føttene på dørken, slik at kroppsvekten delvis ble båret av føttene. Da dette ble bemerket ble det festet et tau i bene som ble trukket vekk slik at de ikke lenger ga noen støtte. Så fant sikkerhetspolitiets folk visstnok at det var for brysomt å holde i tauet, og wiren til bommen ble strukket, slik at han hang fritt. Deretter ble motoren satt i gang og båten gikk fra kaien. Det ble noen dønning visstnok fra et annet fartøy som gikk forbi, og han svinget frem og tilbake, som følge av skøytens bevegelser. Kesting lå under opphengningen og senere på en benk og ga ordrer. Siden under skøytens gang satt eller lå han og leste, mens han ventet på virkningene av opphengningen. Ved motorens gang og de derved oppståtte rystninger, øket smertene og sikkerhetspolitimannen Palm rystet dessuten av og til i wiren for å øke smertene. For å utholde disse søkte H. å konsentrere sine tanker om andre ting. Han svedet meget og da en svettedråpe under dønningene falt ned på Kesting eller det han leste i, fikk H. en kraftig lusing så han slo an i veggen i kappen. Dette gjorde meget ondt. Han fikk også beskjed om at hvis det gjentok seg, skulle han få en verre behandling. H. fikk under opphengningen følelsen av at hendene var lenket foran på maven, skjønt han visste de var på ryggen, så han måtte se etter for å konstatere at de ikke var foran.

Mens han hang hørte han sikkerhetspolitimann Gärtner si ”Er hängt jetzt 4 ½”. H. oppfattet det slik at Gärtner mente at han hadde hengt i 4 ½ time, men det kan også være at Gärtner hadde siktet til klokkeslettet.

Da han skjønte han ikke kunde greie opphengningen lenger, simulerte han at han hadde krampe. Gärtner satte da en kam mellom tennene på ham og da han bet i stykker kammen, en trepinne. Gärtner foreslo at H. skulde tas ned men Kesting sa nei. Så simulerte H. at han var besvimt og så ble de enige om å ta ham ned. Han ble liggende og hvilte litt på dørken etter at han var firt ned, men så kom Kesting og spente ham i siden. Han ble påny spent og Kesting spurte om han vilde tilstå. H. svarte at det skulde han hvis han fikk hvile litt først. Skøyten var da kommet tilbake til Rubbestadnesset, det var fortøyet like ved siden av et tysk marinefartøy og Kesting fortalte etter at Hus var tatt ned, at hans kone var om bord på marineskøyten. Under den eksaminasjon Kesting deretter foretok, kom han med trussler bl.a. om at fruen vilde bli ”behandlet” hvis H. ikke tilstod. Han ble bl.a. spurt om ”Illestigen”. Da H. bare kunde gi dårlig beskjed herom fikk han et slag av Kesting så han for bortover dørken. Deretter ble han lagt på en benk og ble slått av Kesting med en blykabel som var bragt om bord av en mann i marineoffisersuniform. Etter at Kesting hadde slått en stund, ble han avløst av andre. H. skrek skjønt han gjorde alt hva han kunde for å beherske seg, for at hans frue ikke skulde høre noe. Mens han ble slått kom Rundzheimer med en pose salt. Klærne ble revet ned baktil på H., og mens Kesting holdt ham, ble det slått salt på hans forslåtte ryggside. Også skoene ble tatt av ham og han ble nu påny slått over ryggen, setet, nedover benene og under fotsålene. Særlig slagene under fotsålene var meget pinlige. Han fikk under slagene vridd litt på seg og ble da sparket i hodet og ryggen så at han ble bevisstløs.

Etter at han var bragt på benene igjen tråkket Kesting på begge hans føtter og spurte om han skulde trekke ut neglene på ham. Kesting tok deretter av ham strømpen på hans høyre fot, og vred løs en negl på den midterste tå med en nebbtang. Etter den behandling han hadde gjennomgått følte han herunder ikke noen særlig smerte, og da Kesting sa at han vilde trekke ut alle neglene, svarte H., vær så god. Deretter ble H. lenket med håndjern og slengt inn i et avlukke om bord. Etter den behandling H. hadde fått var han meget tørst. Han bad om vann og fikk en kopp. Han vilde ha mer, men ble nektet, etter hva det må antas for derved å presse ham til å tilstå. Han fikk imidlertid i hemmelighet av en annen sikkerhetspolitimann en halv flaske inneholdende vann og nu og da en kopp vann av Gärtner.

Etter Gärtners forklaring varte opphengningen av H. ca. 1 ½ a 2 timer. Selv anslo H. opprinnelig varigheten til 4 ½ time, men etter opplysninger han har fått av folk på stedet som iakttok skøyten da den gikk fra Rubbestadnesset og kom tilbake dit og som visste at H. var om bord, skulde han ha vært opphengt 7 a 8 timer.

Han var i alt 5 døgn om bord på skøyten og kunde i den tid ikke spise. Når han den første tid etter ankomsten til Bergen skulde spise måtte han ha maten på en krakk og huke seg ned fordi han ikke kunde bruke armene. Det tok henholdsvis 3 og 6 måneder før han kunde løfte høyre og venstre hånd så høyt at han kunde stikke hendene i trøyelommen. Han var følelsesløs i hendene og armene i minst 1 måned etter mishandlingen. Berøringssans og smertesans er fremdeles nedsatt fra fingertuppene til håndleddene.

På håndleddene hadde han etter opphengingen sår som holdt seg minst 6 uker. Han har fremdeles merker etter sårene. Setet var opphovnet og det varte flere dager før han som følge derav kunde få presset ut avføringen. Han hadde blod i urinen i ca. 3 uker etter mishandlingen. Hvorledes han så ut på baksiden kunde han ikke iaktta, på forsiden var han blå fra brystvortene og nedover. Samtlige negler falt litt etter litt av. I juli 1945 stod ennu skiftningen av neglene på begge stortær igjen, men disse negler var også i orden omkring slutten av august 1945, Han har ennu sviverk i venstre skulder, hofte og legg og han blir trett når han gått omkring i byen 1 times tid. Disse plager har holdt seg konstant.

Han fikk en lettere hjernerystelse av et spark. Hukommelsen er ennu svekket, raskheten i tankegangen er mindre og konsentrasjonsevnen er nedsatt. Han kunde overhodet ikke utføre noe arbeid før i august-september 1945, men anser seg nu noenlunde arbeidsdyktig.

Han har uttalt at da han hang syntes Kesting å ha en djevelsk fryd av situasjonen og at hans ansikt lyste av en djevelsk fryd da han tok blykabelen og begynte å slå H. med den. Han slo med stor kraft,

9. O.
Han ble arrestert på Dyrkolbotn i Osterfjorden 12. november 1944 som følge av at tyskerne fikk vite at han skulde skjule folk som var i dekning. Samtidig med ham ble 4 hos ham værende flyktninger arrestert. I arrestasjonen deltok Kesting og Hjelmberg. Han ble mishandlet allerede i sitt hus idet han fikk et slag og Kesting trådte ham på tærne. Deretter ble han ført til en tom hytte noe undav etter ordre av lederen for rassiaen, Weimann. Her fikk han mens han lå over en seng et slag. Så fikk han håndjern på, ble bøyet sammen og låst fast i sammenbøyet stilling ved hjelop av en stokk som ble satt inn over armene og under knærne. I denne stilling ble han slått med en stokk som etter O.s oppfatning kunde være et bordben. Kesting slo mest, men også Hjelmberg slo og etter tilsigelse av Kesting. Hjelmberg slo heller ikke så hårdt som Kesting. Mens Kesting slo holdt Hjelmberg en pute over O.s hode. Hjelmberg løftet puten opp nu og da og slo O. i ansiktet med åpen hånd. O. ble etter sine antagelser slått mesteparten av ¾ av 1 time og over korsryggen og setepartiet. Det ble lagt kraft i slagene. Han ble truet med å bli skutt hvis han ikke ga opplysninger, men lovet å bli fri, hvis han snakket. Kesting ønsket opplysninger om flyktningeorganisasjoner og om forlegninger i fjellet.

Han ble deretter ført til Bergen og ble påny en uke etter mishandlingen på Dyrkolbotn forhørt og mishandlet i Veiten 3, men av andre enn Kesting og Hjelmberg. Mishandlingen på Dyrkolbotn var imidlertid den hårdeste. Han var etter denne blå fra korsryggen til knærne og meget hoven og han hadde ikke kunnet ligge på ryggen da han ble bragt til den annen mishandling. Han fikk mot slutten av den annen mishandling åpne sår og under huden hårde klumper som utviklet seg til byller. Han kunde ikke ligge på ryggen i 3 uker etter annen mishandling, og han var ikke restituert før 3 måneder etter og bærer fremdeles merker etter mishandlingene. Han føler seg trett, er uten arbeidslyst og får vondt i ryggen når han skal stå i arbeide i lengere tid.

11. K.
Han ble arrestert 23. november 1944 i 9-tiden om morgenen. Det var egentlig hans bror H. som var mistenkt for å være i besiddelse av våpenlagre, men da han var flyktet, ble K. tatt i håp om at man kunde få rede på våpenlagrene eller hvor broren var. Straks etter at han var blitt arrestert måtte han sykle med Hjelmberg og en del andre til Sperrevik hvor en del undersøkelser ble foretatt. Han kom tilbake derfra til Ytre Drangevåg hvor han ble satt inn i en fabrikk sammen med en del andre arresterte. Fra dette sted ble han hentet av Kesting og Hjelmberg. Goecks var visstnok også med, han ble ført til sitt hjem på K. hvor hen han kom ca. kl. 12.30 eller noe før. Etter hva øyenvitner har uttalt var han blek, men hadde ikke vanskelig for å gå og de regnet med at hans blekhet skyldtes at han var nervøs for tyskerne. Inne i hans hus gikk Kesting og Hjelmberg løs på ham med stokker som de hadde tatt fra et vedlager utenfor. Han var da lenket på ryggen og måtte sette seg på huk, og han ble straks slått av Kesting så at han falt om kull på gulvet og i liggende stilling ble han kraftig slått både av Kesting og Hjelmberg. Goecks som var tilstede herunder har i sin politiforklaring som er dokumentert uttalt at stokkene hvinte i luften og at han ble ganske uvel av å se på og at han som følge derav gikk ut. Da han kom inn igjen etter et par minutters forløp måtte også han etter ordre av Kesting slå. Han slo imidlertid etter sin forklaring, ikke mer enn noen få slag og han la ikke mer kraft i slagene enn nødvendig for at han ikke skulde få påtale for at han ikke lystret ordre. Etter Goecks forklaring traff slagene fortrinnsvis på setepartiet, men også i ryggregionen og ellers på kroppen. Om K.s tilstand etterpå er det opplyst at han var gulblek, pustet tungt og vanskelig kunde gå. Han måtte følge de tre tyske sikkerhetspolitifolk ned til sitt sjøhus og hadde meget vanskelig for å gå da de deretter skulde gå opp veien. Da han kom opp til veien ble han liggende og det ble gjort åndedrettsbevegelser med ham og han ble så kjørt til fabrikken, hvorfra han i 16-tiden ble kjørt med en motorbuss sammen med et par andre fanger, samt tyske sikkerhetspolitifolk og militære til Bergen. Etter ca. 20 minutters kjøring fikk bussen havari og kort etter at en ny buss var kommet til ca. 1 time eller 2 senere og K. var kommet inn i denne bil, døde han. Han må etter rettens oppfatning ansees å være død som følge av de indre lesjoner han fikk ved den mishandling han var utsatt for i sitt hjem av de 3 foran nevnte sikkerhetspolitifolk.

12. L.
Hun hadde vært med på illegalt arbeid bestående i å motta brever som hun skulde levere til nedennevnte O. Hun ble arrestert 25. november 1944 i 5 - 5 1/2 tiden om morgenen og ble bragt til Veiten 3, hvor hun ble avhørt av Kesting med Hjelmberg som tolk. Kesting begynte med at spørre om hun talte tysk, og da hun svarte nei hertil, lugget han henne så hun falt ned av den stol hun hadde sittet på. Kesting løftet henne så opp fra gulvet etter håret, og satte henne på stolen igjen. Da hun begynte å skrike idet hun ble løftet opp etter håret, tok Kesting henne over munnen for å få henne til å tie, og da hun fikk anledning til å tale, sa hun, at hun hadde lungetuberkulose. Dette foranlediget at Kesting gikk ut på toalettet og vasket sine hender. Da han kom tilbake igjen, forlangte han at hun skulde tilstå, og da hun fremdeles nektet, slo han henne med en nokså lang pisk. Hun kan ikke nøyaktig si, hvor mange slag hun fikk. det var muligens mer enn ti slag, men ikke så mange som 20. Hun ble særlig truffet over venstre skulder og lår og legg, men ble også ramt litt på høyre side. Hun fikk likeledes et streifslag over nesen. Et av slagene traff hennes armbåndsur, slik at det stanset og er blitt helt ubrukelig. Det var stanset kl. 9.30.

Hun ble kraftig blå av slagene og det tok flere uker før farven fortok seg.

14. O.
Han ble arrestert om morgenen den 25. november 1944, mistenkt for å ha foretatt likvidasjonen av statspolitifolkene Njøten og Pedersen. Han ble straks tatt i forhør i Veiten 3, av Kestings underordnede, Holzchneider. Ca. et kvarter etter at forhøret var begynt kom Kesting og Hjelmberg inn og i alt 6 a 8 personer slo nu løs på ham som rasende. Kesting slo med en oksepeis, Hjelmberg med gummikølle. Kesting og Holzchneider slo mest i de første 3 kvarter etter at Kesting var kommet til, Hjelmberg slo mindre, han hadde dog tatt trøyen av for å være ledigere under slagene. Klærne ble revet av O., og han besvimte flere ganger mens han ble slått og ble kalt til bevissthet igjen med vann som ble skvettet på ham. Etterpå flommet gulvet av vann. Han ble slått så voldsomt at 26. vitne Notø, som i en halv time iakttok mishandlingen fra badet, hvor han lå, anket seg over synet. Etter at O. var slått på denne måte, ble han opphengt i håndjern hvormed han var bakbundet i den åpne dør, ved hjelp av en snor som var bundet i håndjernene og som ble lagt over døren og festet til dørtrykkeren på den annen side. Mens han hang slik ble døren beveget frem og tilbake av Kesting, og herunder ble O. klemt mellom døren og veggen. O. hang ikke svært lenge før han ble tatt ned. Han ble plassert på gulvet og satt lenet mot veggen mens en annen fange, 26. vitne, Notø, ble avhørt. Olsen anket seg, men ankingen tok litt etter litt av, og Norø tenkte at nu dør O. O. ble slå lagt ut i badet. Noe etter døde han av indre lesjoner han hadde fått av slagene.

15. M.
Han ble arrestert 16. februar 1945 i Davik av sikkerhetspolitimannen Esswein, som siktet for å ha befatning med våpenlagre. Han ble bragt til Nordfjordeid og avhørt natt til 17. februar 1945, og ble her lagt på en krakk og slått med en gummikølle over skuldrene, ryggen og føttene. Han ble påny samme natt behandlet på samme måte. Så ble han bragt til Høyanger, hvor han av sikkerhetspolitimannen Kløtzer ble opphengt i bakbundne lenker i ca. 10 minutter. Deretter ble han sendt til Bergen, hvortil han kom omkring den 20. februar 1945. Her ble han tatt i forhør av Kesting, Hjelmberg og Gärtner var også tilstede. M. ble av Kesting beordret til å snakke om sin forbindelse med agenter fra England og våpenlagre, da han ikke vilde snakke, slo Kesting ham over nakken med en gummikølle. Deretter ble han lenket med håndjern med hendene på ryggen, hvoretter Hjelmberg og Gärtner løftet ham opp og KJesting festet en snor som førte fra håndjernene over døren til dørtrykkeren på den annen side. Han hang minst ca. ½ time, etter hva han har antatt, og han ble eksaminert mens han hang. Kesting hadde under eksaminasjonen sagt så meget at M. trodde å vite hva han kunde si. Han sa derfor at han vilde gi forklaring og ble tatt ned. Under eksaminasjonen tok han imidlertid "feil" i sin forklaring, slik at Kesting skjønte at han løy og han fikk nu ikke noen sjangse til å korrigere forklaringen før han påny ble opphengt. Han mener at han annen gang hang minst ca. 1 ½ time. Under begge opphengninger tøyet kroppen seg etterhvert og snoren ble derfor flere ganger kortet inn. Han kunde under opphengningene bare såvidt berøre gulvet med tærne. Under en av opphengningene ble han slått i ansiktet av Gärtner med noe som liknet en hundepisk og Kesting truet med å skyte ham, hvis han ikke tilsto.

Han fikk sår på håndleddene av lenken. Det tok ca. 8-14 dager før sårene grodde. Han følte stikkninger i fingrene på begge hender inntil i september 1945. Han kunde ikke får armene frem etter at håndjernene var tatt av og det tok timer før han med møye greiet å få dem opp til munnen. Han har nu ikke lenger noen ulemper av mishandlingen.

M. har utalt at det virket på ham som om Kesting var "vel fornøyet" med at han led.

16. N.

Han hadde med å skaffe falske pass til folk som måte rømme og med føring av folk til utskipningsstedet. Han ble arrestert 16. februar 1945 kl. 16 om ettermiddagen i sitt hjem og bragt til Veiten 3, hvor han ble tatt i forhør av Kesting, Hjelmberg, Rundzheimer og en fjerde sikkerhetspolitimann. Kesting og Hjelmberg var tilstede den hele tid, mens de øvrige bare delvis var tilstede. Tyskerne vilde ha ham til å oppgi sine kontakter. Etter at han først var lenket med hendene på ryggen til en stol, ble han oppfordret til å snakke, og da han ikke gjorde det, ga Kesting ham et slag med en stokk over venstre hånd, slik at hånden hovnet opp. Deretter gikk alle 4 løs på ham, og de gav ham et spark hver. Han ble truffet på lårene og oppetter siden. Da han fremdeles ikke snakket sa Kesting til Hjelmberg at de like godt kunde henge ham opp med det samme. Han fikk så festet et tau til håndjernene, ble løftet opp av Hjelmberg og Rundzheimer, hvoretter tauet som var lagt over den åpne dør, ble festet av Kesting til dørvrideren på den annen side. Han hang slik at tåspissene såvidt berørte gulvet. Han ble slått mens han hang både av Kesting, Rundzheimer og Hjelmberg, men mest av Kesting. Der ble brukt en stokk som de skiftet om å slå med. Han ble slått fra overarmen og nedover og helt ned til føttene. Han ble vridd rundt, slik at de kunde komme til å slå på ryggen og armene. En gang Hjelmberg var alene med Nordstrand, slo Hjelmberg ham uten noen tilsigelse. N. har dog ikke kunnet si hvor mange slag Hjelmberg ga.

En a to timer etter at mishandlingen var begynt, begynte han å kaste opp blod. Skjønt Kesting var oppmerksom på dette, fortsatte han å slå. Under mishandlingen satte de 4 seg til å spille kort eller lot som om de spilte kort. Det syntes å være bridge de skulde spille, men de spilte i ethvertfall svært dårlig, så N. oppfattet det hele nærmest som "nervekrig". Blindemannen slo ham mens de andre spilte. De satte også på radio med dansemusikk. Etter å ha beskjeftiget seg på denne måte i noen tid, sa de at de skulde gå, og at han sikkert vilde dø i løpet av natten. Han ba forgjeves om å bli tatt ned. De tok på seg yttertøyet, slukket lyset og gikk, men kom tilbake ett par minutter etter, tok ham ned og bragte ham tilbake til cellen. Hans klokke car da 21.55 eller 22.50. Usikkerheten i angivelsen skyldtes at han ikke kunde skille time og minuttviserne fra hinannen. Han var da han kom ned i cellen helt følelsesløs over hele kroppen.

Dagen etter ble han påny opphengt og slått på samme måte som foregående dag. Bare Kesting og Hjelmberg var tilstede da han ble opphengt. Kesting løftet ham opp og Hjelmberg festet tauet. Kesting slo mens han hang og Rundzheimer som kom til mens han hang, slo også. Ialt fikk han mange slag. Han antar at han kunde ha hengt kanskje så meget som 4 timer under denne mishandling. Han syntes at mishandlingen var verst første dag, fordi han annen dag nesten ikke hadde følelse i kroppen. Han fikk ikke vann på 2 dager, skjønt han bad Kesting herom. Han led meget av tørst som følge av mishandlingen.

Håndjernene som han hadde hatt på om natten mellom første og annen mishandling, ble tatt av ham etter annen mishandling. Han kunde da ikke løfte armen og bare med møye få dem frem på forsiden av kroppen. Han hadde ikke førlighet i hendene før et halvt år etter at han var kommer fra Espeland, hvorfra han slapp ut ved kapitulasjonen. Han har ennu nedsatt førlighet i armene, mest i venstre arm. Antagelig er noen nerver overslitt. Smertesansen er vekk og må ansees varig skadet.

Sårene i håndleddene var gjengrodd på 14 dager. Han hadde rifter i hodet etter 2 slag av Rundzheimer. Disse sår var også grodd i løpet av 14 dages tid.

17. a. J.
13. b. Å.
Disse som tilhørte hjemmefronten hadde dradd til fjells og oppholdt seg på eller i nærheten av gården Ystås i Granvin. De ble arrestert av tyskerne kort før påske 1945, og ble bragt til Bergen, hvor de ble forhørt i Veiten 3. Forhøret var ledet av Kesting, som ga J. ca. 20 slag med oksepeis. Deretter ble han av Kesting og Hjelmberg opphengt i lenken på de bakbundne hender. Han var antagelig opphengt ca. et kvarters tid. Noen dager senetre ble Å. av de samme opphengt på samme måte.

Som følge av mishandlingen var Holmefjord blå på kroppen etter slagene i flere uker og kunde vanskelig ligge på grunn av smertene. Det er ikke dokumentert at mishandlingene hadde noen spesielle følger for Å.

II . Vedkommende tiltalte nr. 2 Hjelmberg.

at han har deltatt i mishandlingen av

1. de under I nr. 7, 8, 10, 11, 12 og 13a og b nevnte personer på den måte som under disse poster er nærmere behandlet.

2. S.
Denne ble arrestert i november 1944 i sitt hjem i Eikangervåg og bragt ombord, først i en av Statspolitiskøyte og derfra ombord i sikkerhetspolitiets skøyte i Hjelmås. Her ble han lenket med hendene på ryggen og heist opp i lenken slik at føttene bare såvidt berørte dørken og hengende i denne stilling ble han slått over ryggen, setepartiet og benene med en armert blykabel. Blant de som slo var tiltalte Hjelmberg.

Mens han hang på denne måpte tøyet kroppen seg slik at han kom ned på dørken med føttene. Der ble derfor festet en gummislange rundt benene på ham og ved hjelp av denne ble benene trukket klar av dørken. Han har antatt at han var opphengt i et par timer.

Før han kom på sikkerhetspolitiets skøyte hadde han vært mishandlet av sikkerhetspoliti­mannen Lang ombord i Statspolitiskøyten. Mishandlingen på sikkerhetspolitiets skøyte var dog verst. Han fikk en rekke slag på begge båter.

Etter behandlingen var han lam i armene i flere uker. I den venstre arm verket det slik at han ikke var arbeidsfør før i februar-mars 1945. Senere i 1945 gjorde det fremdeles ondt når han bar noe i venstre hånd.

Den venstre arm kunde han etter mishandlingen ikke løfte så høyt at han kunde få den i bukselommen da han mot slutten av november kom til Espeland. Den høyre kunde han på det tidspunkt heve til skulderen.

Han fikk er sår i høyre hånd av lenkejernet. Såret var ikke grodd før 3-4 uker etter mishandlingen. Han var blå etter slagene på lår og seteparti og hadde en bred farvet stripe på forsiden nederst på maven.

3. V.
Han ble arrestert på Stavenes i Askvoll 16. mars 1945 av sikkerhetspolitimannen Essweim og ført til Høyanger. Han vilde ikke tilstå og ble mishandlet ved at han i bakbundne lenker ble opphengt etter lenken og banket med gummibatong. Det var Kløtzer som foretok denne siste mishandling. Han kom så ombord på en skøyte i Naustdal og ble på denne mishandlet av Gärtner og Hjelmberg som slo ham med gummibatong. Mens disse slo holdt to andre ham. Kesting som også var tilstede var blant dem som holdt. Han ble truffet over føttene, lårene og oppover ryggen. Han ble slått i ca. en time og Hjelmberg og Gärtner var like ivrige til å slå.

Han ble blå hvor han ble rammet, men fikk ikke åpne sår. Blåfarven holdt seg i ca. 14 dager og i denne tid var han også lemster. Han føler seg nu og da ennu dårlig i ryggen etter mishandlingen.

Retten finner bevist at de under I nr. 1 a-d, 2, 3, 4, 5, 6, 7 11, 12 og 13a omhandlede handlinger etter sin art er legemsbeskadigelser (strl. § 229). Av disse har de under I nr. 1 a-d, 3, 5, 6, 7 og 12 omhandlede medført sykdom eller arbeidsudyktighet mer enn 2 uker. De under I nr. 1 a-d, 6, 11, 12 og 13a omhandlede er utført på en særlig smertevoldende måte (strl. § 232) og de under I nr. 1 a-b, 3, 6 og 12 omhandlede har medført langvarig sykdom (strl. § 231).

De under I nr. 1, 8 og 13b omhandlede handlinger synes under noen tvil nærmest å måtte ansees som legemsfornærmelser. Den under 13b omhandlede er utført på en særlig smertevoldende måte.

Det har vært tvil om ikke flere av handlingene er utført på særlig smertevoldende måte eller har medført langvarig sykdom, men opplysningene har vært så pass usikre, at man ikke har ment å burde konstatere at så er tilfelle.

Retten anser bevist, at Kesting var klar over handlingenes karakter og over at mishandlingene spesielt foran nevnte tilfelle både var særlig smertevoldende og kom til å medføre langvarig sykdom. De under I nr. 1 a-d, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 11, 12, 13a omhandlede forhold rammes derfor av strl. § 229, de under I nr. 1, 9 og 13b av strl. § 228, de under I nr. 1 a-d, 6, 11, 12, og 13 a og b til like av strl. § 232 og de under I nr. 1 a-b, 3, 6 og 12 av strl. § 231.

For så vidt angår den under I nr. 8 nevnte mishandling av K., som er død av mishandlingen, kan det etter de foreliggende beviser ikke ansees bragt nøyaktig på det rene, hvorledes mishandlingene i sine enkeltheter er foregått. Således er det ikke klarlagt, om et eller flere enkelte slag har vært dødbringende eller om det er mishandlingen i sin helhet, som har medført døden.

Den medisinske årsak til døden er heller ikke bragt på det rene. Etter symptomene hos avdøde etter mishandlingene mener den sakkyndige, at der kan foreligge flere muligheter fremkalt ved mishandlingen.

Ved en etter frigjøringen foretatt obduksjon av K.s lik er det heller ikke lykkedes å bringe dødsårsaken på det rene.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten det ikke godtgjort, at det har ligget innenfor Kestings bevissthet at den måte mishandlingene ble utført på kunde medføre døden for K., hvorfor han må frifinnes for forsettlig drap og forholdet antas da riktigst å burde bedømmes etter strl. § 231, idet retten antar, at Kesting i gjerningsøyeblikket var seg bevisst som overveiende sannsynlig at K. ved mishandlingen kunde bli varig arbeidsudyktig.

Lagmannen og domsmennene Andreassen og Rekve finner for sitt vedkommende at Kesting, så voldsomt og så vedvarende der ved anledningen ble slått med de grove og ganske trestokkker var klar over at det var en nærliggende mulighet, for at følgen av slagene kunde bli så svære, særlig indre, skader, at K. kunde komme til å dø, samt at Kesting dessuaktet, fortsatte mishandlingen i håp om at han derved – overensstemmende med tiltalebeslutningens submisjon – at dette forhold rammes av strl. § 233.

For så vidt angår den under I, 10 nevnte mishandling av O. finner retten, at Kesting var klar over, at det var en nærliggende mulighet, for at O. ved den usedvanlig mishandling kunde dø og at han dessuaktet deltok videre i mishandlingen av O. Kestings forhold for så vidt er derfor en forbrytelse som rammes av strl. § 233.

De under II nr. 1 nevnte mishandlinger er de samme som er beskrevet under I. Nr. 7, 8, 10, 11, 12 og 13 a og b, og der henvises for så vidt angår submisjonen av disse forhold til hva der herom er uttalt for Kestings vedkommende.

Det under II nr. 2 omhandlede forhold antas å være en legemsbeskadigelse. Det under II nr. 3 omhandlede antas riktigst å måtte betraktes som en legemsfornærmelse (strl. § 228), men tilføyet på en særlig sme rtevoldende måte.

Hjelmberg antas å ha vært klar over handlingenes karakter og over at mishandlingene i de spesielt foran nevnte tilfelle I nr. 11, 12, og 13a og b, jfr. II nr. 1 og II nr. 3 var utført på en særlig smertevoldende måte (strl. § 232) og at der ved den under I nr. 12, jfr. II nr. 1 omhandlede mishandling ble forvoldt langvarig sykdom (strl. § 231). For så vidt angår mishandlingene av K. og O. gjelder for Hjelmberg i subjektiv henseende hva foran er anført for Kestings vedkommende.

De ovennevnte mishandlinger er forøvet av tyske myndigheter i den hensikt å fremtvinge forklaringer av de mishandlede både om deres egne handlinger av patriotisk art, rettet mot tyske interesser, og om deres medarbeideres handlinger og de motstandsorganisasjoner som de tilhørte, for derigjennom raskest og sikrest å kvele deres for tyske interesses skadelige virksomhet. Om det enn fulgte av okkupasjonen, at de tyske myndigheter hadde folkerettslig adgang til å foreta visse forføyninger likeoverfor den norske befolkning, så var det iethvertfall uberettiget etter folkerettens regler å foreta mishandlinger for å oppnå å tvinge de mishandlede til å gi opplysninger av den i saken omhandlede art, idet de mishandlede samtlige hadde plikt etter norsk lov og var berettiget etter folkeretten å fortie, hva de ble eksaminert om og de begikk landsforræderi hvis de frivillig ga opplysningene. De tiltalte handlet derfor folkerettsstridig når de anvendte mishandling, som var av både fysisik og psykisk art, som middel til å fremtvinge opplysningene. Ingen av de tiltalte var i noen tvil om at deres oppptreden var folkerettsstridig, og at de voldte de mishandlede betydelige lidelser. Deres mishandlinger er derfor forhold som er straffbare etter de vanlige folkerettsregler.

At mishandlingene i tid faller forut for lov nr. 3 av 6. juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4. mai 1945 er etter H.R.dom av 19. februar 1946 i saken mot Kvinge ikke til hinder for anvendelsen av disse bestemmelser.

Mishandlingene antas av Kesting å være utført dels etter ordre, dels etter av ham hos over­ordnede innhentet samtykke. Hjelmberg har deltatt som Kestings tolk og medhjelper etter dennes ordre. At der foreligger foresattordre kan imidlertid ikke frita de tiltale for straffeskyld.

Tiltale Kesting er derfor etter foranstående straffskyldig etter lov nr. 3 av 6. juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4. mai 1945 § 3 jfr. § 1 jfr. strl. §§ 233, 231, strl. § 229 jfr. § 62, strl. § 229 jfr. § 231 og § 232 jfr. strl. § 62, strl. § 228 og strl. § 228 jfr. § 232, alt jfr. § 62 og Hjelmberg etter lov nr. 3 av 6. juni 1945 kfr. Provisorisk anordning av 4. mai 1945 § 3 jfr. § 1 jfr. strl. §§ 233, 231, strl. § 229 jfr. § 62 og strl. § 229 jfr. § 231 og § 232 jfr. § 62, strl. § 229 og § 228 jfr. § 232, alt jfr. § 62.

De subsumsjonsendringer som er foretatt i forhold til tiltalebeslutningen fremgår av foranstående. Partene har under hovedforhandlingen vært gitt anledning til å uttale seg herom.

Tiltalebeslutningen mot Kesting omfattet foruten de foran nevnte mishandlinger også under postene 7 og 8, 9 og 10 mishandlinger av ES, KMV, HE og RT. Om mishandlingen av disse personer ble der ikke ført noe nærmere bevis under hovedforhandlingen idet statsadvokaten med riksadvokatens samtykke frafalt tiltalen for så vidt. Kesting blir derfor å frifinne for så vidt angår disse poster i tiltalebeslutningen.

Med hensyn til straffutmålingen kommer i betraktning for Kestings vedkommende antallet og arten av mishandlingene. I siste henseende legger retten vekt at han i ett tilfelle på den mest bestialske måte har vært med på å slå en mann i hjel (O.). I et annet tilfelle har han vært med på å drive mishandlingen så vidt at den mishandlede fikk så svære inder skader at han døde (K.). Mishandlingen av de fleste andre har vært meget alvorlig, særlig ved mishandlingen av F., R. og H. opprørende grusomme, m,en også den behandling L., M. og N. fikk, må karakteriseres som forferdelige og har forvoldt dem betydelige og til dels langvarige lidelser.

Etter enkelte av vitnenes prov (F., H. og D.) har Kesting vist sadistisk glede ved å foreta eller være tilstede ved mishandlingene. Han har også utvist stor tjenesteiver etter rettens mening i ønsket om å vise seg dyktig for å avansere og han har herunder gått inn for de brutaleste psykiske og fysiske maktmidler for å knekke ofrenes moral under tilsidesettelse av enhver menneskelig følelse. Han har for å oppnå sitt mål brukt etthvert tjenlig middel, dels har han som for eksempel likeoverfor H. begynt mishandlingene før han foretok noen eksaminasjon for å gjøre ofrene desto mer møre når de senere skulde forklare seg, dels har han truet med å skyte dem eller å mishandle dem i nærvær av pårørende eller at de pårørende skulde bli mishandlet eller sendt til Tyskland.

Skjerpet forhør, d.v.s. mishandlinger skal etter hva det er opplyst under saken bare foretas etter foresattes ordre eller med disses samtykke. De fleste av de mishandlinger Kesting har foretatt synes å være skjedd etter at han hadde gjort innberetning med forslag om skjerpet forhør. I enkelte tilfelle som for eksempel ved mishandlingen av H. hadde han fått med seg blankofullmakt, slik at det helt ut avhang av hans egen bedømmelse om skjerpet forhør skulde anvendes, og det synes i alle tilfelle å ha vært overlatt vedkommende politimann selv å avgjøre hvilken form av skjerpet forhør skulde brukes og omfanget av de skjerpede forhør. Det har således i ikke liten grad vært avhengig av den enkelte funksjonærs egen oppfatning av det ønskelige eller nyttige i anvendelsen av skjerpet forhør som er blitt bestemmende, og Kesting har benyttet adgangen til å drive skjerpet forhør i en meget stor utstrekning. Det er erkjent av ham at han har foretatt skjerpet forhør i en rekke andre tilfelle enn dem tiltalen omfatter og det er betegnende når man skal bedømme hans virksomhet at Reinholdt Thomas som har vært knyttet til sikkerhetspolitiet i Bergen like lenge som Kesting og som fra begynnelsen av 1944 til høsten s.å. ledet avdeling 4 E. Ikke ved de hittil foretatte etterforskninger er overført noen mishandling, mens Kesting som etterfulgte ham som leder av denne avdeling i tiden fra 6. oktober 1944 og til okkupasjonens opphør har deltatt i mishandlinger av 9 personer hvorav 2 med dødelig utgang.

Ved vurderingen av hans forhold må der imidlertid ikke bare tas hensyn til de lidelser som i form av pinsler ble påført de enkelte ofre, men også til at en rekke personer som følge av hans virksomhet måtte vansmekte i tyske interneringsleire og at flere av dem han har behandlet er død i sådanne leire.
Videre må det tas hensyn til den skade denne folkerettsstridige handlemåte han voldt det norske folk under bestrebelsen på å holde oppe de nasjonale ideer.

Han har hatt en fremtredende andel i de mishandlinger som han har deltatt i. I en rekke av dem har han vært den overordnede av de tilstedeværende, således ved mishandlingen av H., K. og O.

Selv om man i formildende retning tar i betraktning at han som tysk statsborger har ment å hevde tyske interesser og at han som sådan og som soldat har ansett seg forpliktet til å lyde ordre, antas det etter hva det foran er anført om hans forhold og handlingenes art at lovens strengeste straff må komme til anvendelse for hans vedkommende.

Hjelmberg var ikke fyllt 20 år da han kom til landet. Etter opplysningene var han en bra elev på skolen som ikke hadde noe å utsette på hans karakter eller oppførsel. Heller ikke ellers er det opplyst noe ufordelaktig om ham før han kom hit. På grunn av de dårlige økonomiske forhold tok han stilling ved sikkerhetspolitiet her etter at han av sin morbror den forannevnte Thomas var gjort oppmerksom på de bedre økonomiske kår som han kunde få. Hans far hadde også forinnen betinget seg at han ikke skulde delta i arrestasjoner og så vidt forståes hadde Thomas gitt uttrykk for at det ikke vilde skje.

I Bergen synes han relativt snart å være kommet under innflytelse av Kesting og i tilsvarende grad å ha undradd seg Thomas’s påvirkning. Da han i januar 1944 ble beordret til å være tolk for Kesting og hjelpepolitimann synes han personlig ikke å a gjort noen innsigelse iallfall ikke noen av betydning og Thomas’s forsøk på å få ham tilbake til hans opprinnelige stilling ble avvist av ledelsen med at der iallfall ikke for tiden kunde gjøres noen forandring i ordningen. Senere gjorde visstnok Hjelmberg forespørsler om å slippe ut av tjenesten, men fikk som svar at han bare kunde slippe fra Bergen mot at han tok tjeneste ved sikkerhetspolitiet i Kjøbenhavn, og denne endring vilde han ikke foreta. Noe mer synes han ikke å ha foretatt, således synes han ikke å ha påberopt seg at han av samvittighets eller moralske grunner ikke kunde delta i mishandlinger og det tiltross for at han angir å ha hatt motbydelighet for å delta i mishandlinger. Han har heller ikke forsøkt å rømme fra tjenesten. Han var så vidt forståes høsten 1944 i Danmark, men vendte, da han fikk ordre herom fra Bergen, tilbake. Han har heller ikke nektet å delta i mishandlingene tiltross for at han selv mente at følgen av en sådan nektelse ikke vilde bli annet enn i verste fall en internering.

Om man etter Hjelmbergs egen forklaring skulde anta at han til å begynne med har følt et visst ubehag ved å overvære og delta i mishandlinger synes han meget snart å ha overvunnet denne følelse. Betegnende for hvor avstumpet han til tross for sin ungdom moralsk er blitt er det at han 23. november 1944 deltok i mishandlingen av K., at han 24. november n.e. fikk vite at K. var død, og at han dagen deretter var med på å pine O. i hjel.

Videre må tas hensyn til at tiltalte ikke som Kesting er kommet til Norge som tysk statsborger og soldat, men frivillig har tatt tjeneste her og at han som det fremgår av det foran anførte, intet virkelig har foretatt for å slippe å delta i mishandlingene, da han ble anbragt som tolk hos Kesting. At han iethvertfall på det tidspunkt hadde fullt kjennskap til de tyske metoder, og at Kesting var en aggressiv og ivrig mishandler er ikke tvilsomt.

Det henvises til hva det er uttalt under behandlingen av Kestings forhold for så vidt angår vurderingen av mishandlingene og deres innflytelse på ofrene og landets interesser.

I formildende retning legges vekt på at han har hatt en helt underordnet stilling og at han som man antar kun har deltatt i mishandlinger etter direkte ordre.

Dessuten antas det at han må sies å være en indolent og passiv natur som har ligget under for Kestings innflytelse og at han har vært engstelig for denne, som han har karakterisert som en streng og visstnok farlig arbeidsgiver.

Dernest legges det vekt på at hans medvirkning i de forskjellige mishandlinger må sies å ha vært foranlediget ved hans avhengige stilling til de andre skyldige og har vært forholdsvis ringe i forhold til hovedmennenes.

Alt tatt i betraktning, også tiltaltes ungdom, finner man ikke at lovens strengeste straff bør anvendes, men at denne passende bør settes til fengsel på livstid.

Lagmannen og domsmennene Andreassen, Knag og Rekve finner ikke å kunne legge særlig stor vekt på at tiltalte har handlet etter ordre. Som foran nevnt regnet han med internering som den verste følge av at han nektet, og han kunde også ved å søke støtte hos sin onkel Thomas i noen grad ha motvirket den innflytelse Kesting hadde på ham i de enkelte tilfelle. Hans deltakelse i mishandlingene antas derfor ikke så meget å skyldes ordrene som at han er glidd inn i systemet hvilket styrkes ved at han i det relativt lange tidsrom han var i avdeling 4 E ikke gjorde noe effektivt for å komme seg vekk eller fremtvinge at han slapp p delta i mishandlinger, eventuelt med en internering til følge. Derimot finner de nevnte voterende at han så lett har latt seg gripe av systemet og bruke til mishandlinger. Men dette, hans ungdom og hans underordnede stilling, antas etter disse voterendes oppfatning ikke å burde kunne tillegges så stor betydning at man kan unnlate å anvende lovens strengeste straff, når man ser hen til antallet av de til dels grufulle mishandlinger han, som det synes til Kestings tilfredshet har vært med på, og det relativt lange tidsrom, hvori han har deltatt i mishandlingene. Man har da også tatt i betraktning at der ikke bør stilles så store krav til ham som til en nordmann ved bedømmelsen av forholdet. Disse voterende stemmer derfor for at dødsstraff anvendes også likeoverfor ham.

Dissensen fremgår av foranstående.

Saksomkostninger unnlates idømt i medhold av Strl. § 452 siste ledd.

Domsslutning:

Tiltalte nr. 1 Willie August Kesting dømmes til døden for forbrytelser mot lov nr. 2 av 6. juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4. mai 1945 § 3 jfr. § 1, jfr. strl. §§ 233, 231, § 229 jfr. § 62, § 229 jfr. §§ 231 og 232 jfr. § 62 § 228 og § 228 jfr. § 232, alt jfr. § 62.

Tiltalte nr. 2 Nils Peter Bernhard Hjelmberg dømmes til livsvarig fengsel for forbrytelser not lov nr. 3 av 6. juni 1945 jfr. provisorisk anordning av 4, mai 1945 § 3 jfr. § 1 jfr. strl. §§ 233 231, 229, jfr. § 62, § 229 jfr. § 231 og § 232 jfr. § 62, strl. §§ 228 og 228 jfr. § 232, alt jfr. § 62 og § 58.

A. E. Soelseth
Aage Mørdre. Norvald Hagen.
Johan Rekve. Alf Knag. Lars Stuland. Alf Andreassen.

* * * * * * * * * * * *

Høyesterett stadfestet dødsdommen mot Kesting. Benådningssøknaden ble avslått, og han ble skutt på Sverresborg i Bergen 8. august 1946.

Høyesterett skjerpet dommen mot Hjelmberg, og avsa dødsdom. Benådningssøknaden ble avslått og han ble skutt på Sverresborg i Bergen 8. august 1946.

Dom over en frontkjemper

Avskrift fra Bergen byretts dom:

År 1946 ... ble innen Bergen byrett i landssviksak nr. 197/1946 Den offentlige påtalemyndighet mot NN avsagt slik

DOM:

Tiltalte NN, Bergen, er bankassistent, ugift, uten forsørgelsesbyrde, tjente siste år før arrestasjonen kr. 123,- pr. måned, har en formue på ca. kr. 5.000,- bestående av diverse aksjer, har avtjent verneplikt i Garden i 1933, sier seg ikke tidligere tiltalt eller straffet, (utskrift av strafferegisteret forelå ikke under hovedforhandlingen), men oppgir dog at han i 1938 har vedtatt et forelegg på kr. 30,- for kjøreforseelse.

Ved tiltalebeslutning av 19. februar 1946 er han av statsadvokaten for landssviksaker i Bergen, Hordaland, Sogn og Fjordane satt under tiltale til fellelse etter strl. § 86, idet grunnlaget for tiltalen i det vesentlige består av medlemskap i Nasjonal Samling og Hirden under okkupasjonen og frivillig militærtjeneste i Tyskland fra februar 1941 til april 1945 derunder fronttjeneste i Russland.

Tiltalte har møtt under hovedforhandlingen og avgitt forklaring. Han har ikke erkjent seg straffeskyldig.

Det er ved tiltaltes forklaring på det rene at han har gjennomgått 8 klasser i folkeskolen og har dessuten gått 1 år på middelskole i Bergen hvor han sluttet i 1928. I 1931 tok han eksamen ved Anton Johannessens handelsskole i Bergen, var fra høsten samme år og til juli 1933 ansatt som kontormann, hvoretter han avtjente sin verneplikt i Garden, der han var ferdig i januar 1934. Fra dette tidspunkt har han vært ansatt som bankassistent i Bergens Sparebank, hvor han hadde ansettelse til mai 1941 da han reiste til Tyskland og hvorom mer nedenfor.

På grunnlag av tiltaltes forklaring i retten og i det vesentlige i samsvar med tiltalebeslutningen finner retten følgende bevist:

1. Tiltalte som meldte seg inn i Nasjonal Samling i februar 1934 opprettholdt sitt medlemsskap også etter 9. april 1940 og har stått som medlem til 8. mai 1945. Han har også stått som pliktig medlem av Hirden i henhold til gjeldende partiforordning, men både hans medlemsskap og i Nasjonal Samlings hovedorganisasjon har vært av rent passiv karakter, idet hans befatning med partiet alene har bestått i at han som tilhører har overvært to N.S. møter.

Han er i forbinnelse med sitt medlemsskap i N.S. og hirden også tiltalt for å ha båret hirduniform og ha avlagt troskapsed til Quisling. Det finnes imidlertid ikke bevis ført for at tiltalte har hatt eller har båret hirduniform og heller ikke at han etter 8. april 1940 har avlagt troskapsed eller avgitt noe troskapsløfte til Quisling. Han blir da for disse punkters vedkommende å frifinne.

Retten finner videre bevist:

2. Tiltalte meldte seg i februar 1941 frivillig til regiment Nordland i henhold til opprop i avisene om at unge menn burde melde seg til denne tjeneste. Han reiste fra Oslo til Sennheim i Tyskland den 28 mai 1941 og deltok i 5 ukers rekruttutdannelse i Gratz i Østerrike, hvoretter den avdeling tiltalte tilhørte ble overført til Strahlsund. I Gratz avla tiltalte fane-ed til Adolf Hitler. Ved denne ed som kun skulle stå ved makt så lenge tiltalte tjenestegjorde i tyske militærformasjoner forpliktet han seg til troskap mot Hitler. I september 1941 ble tiltaltes avdeling overført til Klagenfurt og satt inn i regiment Westland. Avdelingen ble liggende i Klagenfurt til desember 1941, og ble deretter sendt til Stalino i Ukraina, og innsatt i fronttjeneste, med oppgave den første tid å holde et jernbaneknutepunkt ved Dnjepropretrowsk. Fra 25. juli 1942 deltok tiltalte i fremrykkingen mot Kaukasus som begynte med erobringen av Rostow. Under denne fremrykking deltok han i 1ste linje som ordonans til 5. august samme år. Senere gjorde han kasernetjeneste, dels på kjøkkenet og dels som furer på forskjellige steder blant annet i Klagenfurt og i Grafenwöhr. Han søkte herunder å få avsluttet sin tjeneste og reise hjem, idet han i sin første søknad til regiment Nordland bare hadde meldt seg for 1 års tjeneste. Hans anmodning ble avslått. Den 14. mai 1943 ble han forfremmet til SS Rottenführer, og ble innsatt i panserregiment 11 tilhørende divisjon Nordland. I tiden fram til 21. september 1943 deltok han på en panserskole ved Metz, men ble deretter liggende syk til 14/4-1944, den første tid i Tyskland, de siste 8 dage i Oslo. Han søkte påny å bli dimittert, men ble i stedet i mai 1944 sendt til Riga. Han var her en tid telefon-mann, og betjente også en fjernskriver. I september 1944 kom han til Paderhorn hvor han gjorde tjeneste som motorsykkelordonanse til han ble såret i april 1945. Han hadde i denne tid en kort permisjon hjemme omkring nyttårsskiftet 1944/45 og gjorde da fornyet forsøk på å slippe videre tjeneste. Han ble imidlertid sendt tilbake, idet søknaden påny ble avslått. I Paderhorn ble han tatt til fange av amerikanske styrker den 25. april 1945.

Retten finner bevist at tiltalte da han begikk de under nr. 1 og 2 beskrevne handlinger, var klar over at der hersket krigstilstand mellom Norge og Tyskland, at Nasjonal Samling var et parti som støttet tyskerne og ønsket tysk seir, og at han ved sitt medlemsskap i Nasjonal Samling og Hirden etter 9. april 1940 og ved sin militærtjeneste og fronttjeneste i Tyskland og Russland ytet fienden bistand i råd eller dåd. Tiltalte har forklart at han anså krigstilstanden mellom Norge og Tyskland avsluttet ved at de norske tropper nedla våpnene i Nord-Norge i juni 1940. Han var imidlertid klar over at Norges konge og regjering reiste til England for å samarbeide med England og han visste også at norske gutter allerede straks etter Kongens avreise fra landet reiste til England for å kjempe. Retten finner etter dette ikke grunn til å tvile på at tiltalte har vært klar over at krigstilstanden vedvarte. Om grunnen til at tiltalte meldte seg til regiment Nordland har han forklart at han helt fra sitt første medlemsskap i N.S., følte seg tiltalt av partiets forsvarsprogram, og at han i tråd hermed også før krigen var medlem av foreningen for gjenreisning av Norges forsvar. I februar 1941 da han meldte seg fortonet situasjonen seg for ham således at det var utenkelig å regne med annet enn tysk seir. Han trodde på det som ble forspeilet ham, at de unge gutter som meldte seg til regiment Nordland skulle få sin militærutdannelse der og deretter, etter den tyske seir som syntes nær forestående, skulle de danne ryggraden i en selvstendig ny norsk hær. Retten finner ikke å kunne se bort fra de motiver tiltalte her har gitt uttrykk for. De fritar ham imidlertid ikke for straff da med forsett med hensyn til strfl. § 86 allikevel foreligger, men retten mener at der bør tas et visst hensyn til dem ved straffeutmålingen, særlig fordi tiltaltes syn lam finne sin forklaring ved at han allerede tidlig kom inn i Nasjonal Samling og derved under påvirkning av partiets program og ” idelologi”.

Etter dette finner retten at tiltalte har gjort seg skyldig til straff etter strl. § 86, men finner at forholdet med hensyn til hans medlemsskap i N.S., og Hirden bør pådømmes etter landssvikanordningen og rammes av dennes § 3, jfr. § 2 nr. 1. Der vil bli fastsatt en fellesstraff etter strl. § 62.

Ved straffeutmålingen viser retten til hva foran er anført. Tiltalte vites ikke tidligere straffet når unntas en bot for kjøreforseelse.

I formildende retning tar retten også hensyn til at tiltalte gjentagne ganger har søkt å komme bort fra sin militærtjeneste.

I skjerpende retning legger retten vekt på den alvorlige forbrytelse tiltalte har begått ved å la seg innlemme i den fiendtlige hær og gjøre tjeneste der, en tjeneste som også har vært meget langvarig.

Etter dette finner retten at straffen bør fastsettes til tvangsarbeide i 5 år, hvorav fragår 245 dager for utholdt varetektsarrest i tiden fra 11/9-1945. Han bør dessuten for et tidsrom av 10 år fradømmes de i landssvikanordningens § 11, nr. 1, 5, 7 og 8 nevnte rettigheter. Saksomkostninger vil, da tiltalte har formue, bli å ilegge med kr. 70,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Tiltalte NN dømmes for forbrytelse mot strl. § 86, jfr. Prov. Anordning av 3. oktober 1941 og landssvikanordningens § 51 samt landssvikanordningens § 3, jfr. § 2 nr. 1, alt sammenholdt med strl. § 62 til en straff av tvangsarbeid i 5 – fem – år, hvori fragår 245 – to hundre og fem og firti – dager for utholdt varetekt.

Han taper for et tidsrom av 10 – ti – år de i landssvikanordningens § 11, punkt 1-5, 7 og 8 nevnte rettigheter.

Han betaler innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse til statskassen i saksomkostninger kr. 70, - sytti – kroner.

Dom over Kvinnehirdmedlem

Avskrift fra Bergen byrett landssviksak nr. /45

Den offentlige påtalemyndighet

mot

NN

avsagt sådan

DOM:

Tiltalte NN er født …. 1920, …., er kontordame, ugift uten forsørgelsesbyrde, uten formue og inntekt, tidligere ustraffet.

Hun er satt under tiltale ved Bergen byrett til fellelse etter:

I. strfl . § 86 jfr. provisorisk anordning av 3. oktober 1941 og landssvikanordningen § 51 og § 3 jfr. § 2 nr. 1 og 2.

II. strfl . § 98 jfr. de forannevnte provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 15. desember 1944.

Grunnlaget for tiltalen er:

Høsten 1940 meldte tiltalte seg frivillig inn i Nasjonal Samling og har senere opprettholdt sitt medlemskap til tyskernes kapitulasjon den 8. mai 1945. Hun har i denne tid gjort aktiv innsats for partiet og har deltatt i lagsmøter og partimøter.

Fra 1944 fungerte hun som lagfører i ”Kvinnehirden” i Bergen, og har som regel vært tilstede på ”Kvinnehird” møter i N.S.huset, Chr. Michelsensgt. 4, Bergen, hver onsdag. Hun har båret hirduniform på sitt arbeidssted, og under noen hirdoppmarsjer i Bergen, og en gang antagelig i 1943 deltatt i et N.S. idrettsstevne på Bislet i Oslo.

Tiltalte har møtt under hovedforhandling og gitt forklaring. Hun har ikke erkjent seg skyldig. Hun har forklart at hun har gjennomgått gymnasiet 1 år og har eksamen fra Anton Johannessens handelsskole. Hun har vært ansatt i kontorposter hos Engelsk Amerikansk Oljeimport fra 1939 til oktober 1941, da hun måtte slutte på grunn av innskrenkning i bedriften. Hun søkte deretter post hos Nordag, hvor hun var ansatt i 8-9 måneder, og da Nordag sluttet fikk hun valget mellem å overta post enten i Reichskommisariatet eller Deitsche Arbeitsfront. Hun valgte det siste, og var ansatt der til kapitulasjonen. Hun var medlem av N.S. fra 1934 til 1937, da hun ble strøket fordi hun holdt opp å gå på møtene. Høsten 1940 meldte hun seg atter inn i N.S. og har vært medlem siden. Hun ble automatisk medlem av Kvinnehirden i 1942 og i 1944 utnevnt som lagfører i Kvinnehirden. Hun har gått på ukentlige onsdagsmøter, og på større partimøter, og har ved disse anledninger båret hirduniform, likeså under et par hirdoppmarsjer i Bergen, og en gang i 1943 deltatt i et N.S. idrettsstevne på Bislet i Oslo. Hun har ingen gjøremål som lagfører hvor hennes oppgave var å organisere møter som imidlertid ikke ble holdt, på grunn av manglende deltagelse. Hun trodde krigstilstanden opphørte sommeren 1940, men var klar over at den kongelige norske regjering fortsatte fiendtlighetene fra England. Hun var klar over at Quisling ifølge N.S.’ politikk, skulde bli det norske folks fører.

Retten finner bevist at tiltalte forsettlig har forholdt seg som beskrevet i grunnlaget for tiltalen, med de modifikasjoner i objektiv henseende som fremgår av tiltaltes forklaring. Da retten også finner bevist at tiltalte har vært klar over at der i april 1940 utbrøt krig mellem Norge og Tyskland og at den kongelige norske regjering i den følgende tid, holdt fram med fiendtlighetene, og at tiltalte ved sitt forhold ytte fienden bistand i råd og dåd, er hun straffskyldig etter strfl. § 86. Retten finner imidlertid at forholdet bør pådømmes etter landssvikanordningen og at det rammes av dennes § 3 jfr. § 2 nr. 1.

Ved straffeutmålingen tas i skjerpende retning hensyn til at tiltalte har vist noen aktivitet som N.S. medlem, og vært betrodd vervet som lagfører i ”Kvinnehirden”, mens en i formildende retning tar hensyn til hennes ungdom, og til at hun antagelig har vært under ensidig påvirkning av et N.S. miljø, idet hennes tre søsken var partimedlemmer, og hennes onkel, … var et ivrig N.S. medlem. Etter dette fastsettes straffen til fengsel i 8 måneder, hvorfra går varetektsfradrag på 143 dager, idet hun har sittet arrestert i tidsrommet 30/5 – 19/10 dette år. Man finner dessuten at hun for en tid av 10 år må fradømme de i landssvikanordningen § 11, punkt 1-2 nevnte rettigheter.

Saksomkostninger ilegges ikke, jfr. strfl. § 452.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Tiltalte NN dømmes for forbrytelse mot landssvikanordningen § 3 jfr. § 2 nr. 1 til fengsel i 8 – åtte – måneder med fradrag av 143 – etthundreogtreogførti – dager for utholdt varetektsfengsel. Hun taper for en tid av 10 – ti – år de i landssvikanordningen § 11, punkt 1-2 nevnte rettigheter.

Dommen lestes opp for domfelte som ble gjort kjent med adgangen til å anvende rettsmidler, frist og framgangsmåte. Hgun forlangte betenkningstid, og ble overlevert trykt meddelelse til domfelte i utfyllt stand.

Rettsmøtet har vart i 2 ½ time. Aktor oppgir sitt forberedende arbeid til 5 timer, og forsvareren sitt til 8 timer. Etter dette ansattes aktor overrettssakfører Martens’ salær til kr. 57, -. Hvorav kr. 2,- i portoutlegg, og forsvareren overrettssakfører Skancke-Andersen’ salær til kr. 73,-.

G. Nissen

Karl Hjelmeland Karl Schøyen.