ENG
Undheim bru

Bygninger ved Undheim bru i Rogaland. Arkivreferanse: SAST/A-101804/6.

Branntakster

Branntakster er tekniske bygningsbeskrivelser utført som grunnlag for fullverdiforsikring i Norges Brannkasse.

Fyldig materiale finnes for perioden ca. 1850–1940, men takster finnes i en del tilfeller tilbake til 1765. Branntakstene er en sentral kilde til bygningsopplysninger fra områder der det ikke var innført bygningslov og dermed bygningskontroll.

Kort historisk innføring

For byene i Danmark var forsikring av bygninger i en offentlig brannkasse pålagt fra 1761, og i 1765 kom et pålegg fra kommersekollegiet om at det skulle tas opp branntakst over alle bygninger i alle byer. I 1767 ble ordningen gjort gjeldende også for Norge, og en egen brannforsikringsinnretning ble opprettet. I 1913 skiftet denne navn til Norges Brannkasse. I Kristiania var det imidlertid opprettet en lokal assuransekasse i 1755, som eksisterte parallelt en tid framover.

På landet var brannforsikring frivillig, og i 1846 falt den pålagte brannforsikringen bort i byene også. De aller fleste valgte imidlertid å bli stående i forsikringen.

Hva inneholder en branntakst?

Branntakster før 1845 har opplysninger om takstdato, takstsum, adresse, bygningstype, størrelse, grunnmur, bygningsmateriale og antall rom, vinduer, ovner og piper.

En branntakst opptatt etter 1845 opplyser først hvem som bestyrte takstforretningen og hvem som var takstmenn. Deretter opplyses om hvem som bestiller forretningen. Det kan enten være bygningenes eier, som ønsker ny eller endret takst, eller brannkassa som vil ha vurdert om forsikringsbeløpet skal justeres.

Det neste er hvilken eiendom den gjelder, men er eiendommen stor, kan taksten bare dekke deler av eiendommen, uten at dette kommer klart fram. Dette er særlig aktuelt ved gardsbruk, der taksten ofte bare gjelder hovedbølet, ikke husmannsplassene. Eiendommen identifiseres normalt ved navn og matrikkelnummer, etter ca. 1886 gards- og bruksnummer på landet, gatenavn og nummer i byene. Hvis eiendommen i en tidligere takst er innført med en annen adresse, vil det normalt være anført.

Det opplyses om eiendommen takseres for å innlemmes i brannkassa, eller om det eksisterer tidligere takster på eiendommen. I så fall oppgis datoen for disse. Dersom eier begjærer omtakst, er årsaken som regel at bygningen har blitt utbedret eller påbygd. Ofte ble den første taksten gjort så snart råbygget var ferdig, og neste når bygningen sto innflyttingsklar. For å unngå at takstbeløpene ble helt foreldet, begjærte brannkassa omtakst med visse mellomrom. I byene skulle dette skje minst hvert 12. år. På landet kunne takstene ofte stå i en mannsalder.

Så kommer selve bygningsbeskrivelsen. Hver bygning som skulle takseres, ble målt opp og takstmennene så på hva slags materialer som var anvendt. Antallet dører og vinduer nevnes, likeså ildsteder og alt veggfast inventar. I industribygg vil man således få alt maskineri opplistet. For våningshus fortelles det om rommene var «panelede og malede» eller «tapetserede» og i nyere takster om vann og elektrisitet var lagt inn. Ved nytaksering var det alminnelig å ta bolighus først, deretter uthus og boder. I noen få tilfeller er også stakittgjerder og flaggstenger tatt med. Dersom noen bygninger i taksten ligger langt fra de øvrige, for eksempel en husmannsplass, ei utløe eller ei gardssag, vil disse normalt stå sist i taksten. Normalt vil også avstanden og retningen mellom bygningene og eventuell annen bebyggelse i nærheten være angitt. Dette kan gi oss muligheten til å rekonstruere tun.

I noen få tilfeller, helst ved større industrianlegg, kan et kart ligge ved taksten, for å lette identifiseringen av de enkelte bygningene. Ved vanlig bolig- eller gardsbebyggelse forekommer det ikke kart.

Taksten avsluttes med at man summerer de beregnede verdiene for alle objektene og man får en forsikringssum. Verdien av ikke-brennbart materiale, som gråsteinsmur, vil være spesifisert.

I 1890 innførte man forenklede skjema-takster for takster under ti tusen kroner utenfor byer og ladesteder. Disse er normalt bundet inn i egne protokoller.

Hva kan vi finne branntakster for?

Branntakster er grunnlaget for brannforsikring i Norges Brannkasse. I tidligere tider eksisterte også en del lokale brannkasser, og arkiv etter mange av disse finnes i Riksarkivet. Disse arkivene kan inneholde takstopplysninger, men normalt ikke fullstendige bygningsbeskrivelser som med de forsikrede i brannkassa.

I utgangspunktet var det bygninger, både boliger og ulike uthus og driftsbygninger man kunne forsikre med sitt veggfaste inventar, men vi ser at også andre objekter forekommer.

Fra 1846 var all brannforsikring frivillig, men dersom en eiendom ble stilt som pant for et låneopptak, ville normalt långiver kreve at eiendommen var forsikret. Private forsikringer var billigere, men ga ikke full sikkerhet, da forsikringsselskap kunne gå konkurs etter større bybranner. Norges Brannkasse hadde statsgaranti, slik at den ikke kunne gå konkurs.

Det rimeligste lånet man kunne få på slutten av 1800-tallet var hypotekbanklån, og dette var i praksis eneste mulighet for småkårsfolk som trengte å låne til å bygge eget hus. Hypotekbanken krevde imidlertid at bygningene skulle forsikres i brannkassa, slik at den fikk full sikkerhet for lånet. Vi kjenner ikke til forskning på hvem som forsikret sine bygninger i brannkassa, men hovedinntrykket er at bygårder og tett småhusbebyggelse i byene normalt var forsikret der. Villaer og industrianlegg var normalt bygd uten hypotekbanklån, og eierne der kunne da like gjerne velge en billigere forsikring. Ofte ser vi imidlertid at man hadde privat forsikring mens huset var under oppføring og innlemmet det i brannkassa når det sto ferdig. På landsbygda var de fleste større gardsbruk i brannkassa, men mange mindre bruk mangler. Antakelig hadde eierne der ikke råd til å forsikre. Husmannsplasser var som oftest ikke forsikret.

Statlige bygg finnes det ikke branntakster for. Staten er selvassurandør. Kommunale bygninger er som regel fullverdiforsikret, og takster vil da finnes.

Hvem tok opp branntakstene?

Branntakstene ble tatt opp av branntakstbestyrerne ved hjelp av tre takstmenn, en snekker eller tømrer, en maler og en murer. Det var disse tre som gjorde oppmålingen og verdifastsettelsen. Bestyreren sørget for protokolleringen.

I Kristiania fantes et eget embete som branntakstbestyrer og auksjonsforvalter. I de andre byene var det normalt byfogden som var branntakstbestyrer. På landet var det lensmannen.

Hvor finner vi branntakster?

Branntakster for perioden 1767 (1755 for Kristiania) til ca. 1845 finnes i protokoller i arkivene etter stiftsamtmenn og magistrater i statsarkivene.

For tiden etter ca. 1845 gjelder det at når det ble holdt en branntakst, ble det utstedt et takstbrev til forsikringstakeren (bygningens eier), men en blåkopi eller avskrift ble lagt i Norges Brannkasses arkiv. I tillegg ble takstene, ofte med utelatelse av deler av den standardiserte innledningen og uten eventuelle kartbilag, ført inn i branntakstbestyrerens protokoll og signert der av takstmennene.

Takstbrev fra Norges Brannkasses arkiv er for Oslo, tidligere Kristiania og Aker, avlevert til Oslo byarkiv. For resten av landet er de avlevert til Riksarkivet. For bygninger som har vært sammenhengende forsikret i brannkassa, kan takstbrev finnes fra ca. 1870 til ca. 1940. Hvis en eiendom har vært ute av brannkassa en periode, vil som regel eldre brev være kassert. Likeledes virker det som om man fram til ca. 1880 systematisk kasserte eldre brev når alle opplysninger ble overført til nyere. Man kan allikevel ofte få opplysninger fra lenger tilbake i tid, som når en takst fra 1870-tallet opplyser at forrige takst er fra 1840-tallet og at bygningen er «i det væsentlige uforandret».

Branntakstprotokoller for Kristiania/Oslo finnes i Oslo byarkiv tilbake til ca. 1870. For Aker finnes de samme sted tilbake til ca. 1855. For resten av landet må de søkes i arkiv etter takstbestyrerne, det vil si byfogder og lensmenn. Disse arkivene oppbevares i de respektive statsarkivene. For Oslo med Aker er det utarbeidet dataregister over takstprotokollene. Det finnes ikke tilsvarende registre for andre kommuner.

Branntakster på Digitalarkivet

Skadetakster, utbedringstakster og overtakster

Dersom en forsikret bygning ble rammet av brann, ble det holdt skadetakst. Var skaden moderat takserer man selve skaden, var den total takserte man verdien av restene. Kunne bygningen repareres, ble det holdt utbedringstakst som grunnlag for å sette verdien tilbake til det den var før brannen. Var skaden stor, slik at man oppførte en ny eller sterkt ombygd bygning, ble det normalt holdt ordinær takstforretning i stedet.

Dersom forsikringstaker mente at taksten var satt for lavt, kunne han klage. Det ble da tatt overtakst med nye takstmenn. I enkelte tilfeller forekommer også overtakst på skader og utbedringer.

Takstbrev på skade- og utbedringstakster finnes ikke i takstarkivene, men må søkes i takstprotokollene. Overtakstene er sjeldne, men erstatter da den ordinære taksten i takstarkivet. Overtakster føres i de ordinære takstprotokollene.

Les mer:

Liv Mykland: Håndbok for brukere av statsarkivene, Universitetsforlaget 2005, s. 188–189.

Leif Thingsrud: «Branntakster i Oslo på EDB» i Tobias nr. 4/1994 s. 12–15.

Leif Thingsrud: «Branntakster forteller industrihistorie» i Tobias nr. 4/2001 s. 10–11.