ENG
Kart_kautokeinoKarasjok

Kautokeino-opprøret 1852

...Hr. Fogd Lie! Frygtelige Begivenheter bringe mig i Nat til at skrive Dem til for at begjære herop snarest muligt Mandskab der staaer i et passende Forhold til hvad der er skeet...

Hr. Fogd Lie!

Frygtelige Begivenheter bringe mig i Nat til at skrive Dem til for at begjære herop snarest muligt Mandskab der staaer i et passende Forhold til hvad der er skeet. I morges stod jeg og talede med min Kone i Kjøkkenet, saa komme pludselig Mad Ruth og Pigen Anna løbende ind, skrigende, at de dræbe Ruth.

Last ned og les hele brevet.

Det som skjedde 8. november 1852 er senere blitt kalt Kautokeino-opprøret, og avsnittet over utgjør de første setningene i sogneprest Hvoslefs brev til fogden i Alta om hva som skjedde denne dagen. Dette er den første av mange beskrivelser.

Opprøret som var ledet av Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby ble slått ned samme ettermiddag av folk fra bygda Ávžži og andre som hadde kommet seg unna. Handelsmann Carl Johan Ruth og lensmann Lars Johan Bucht ble drept. Øvrige personer som oppholdt seg i Kautokeino, og som ikke hadde kommet seg unna, ble samlet i prestegården hvor de fleste ble pisket og slått.

Slåsskampen mellom opprørerne og folket fra Ávžži var hard, og mange ble skadet. Marith Rasmusdatter Spein, en av de kvinnelige deltakerne på opprørerne side, ble såpass skadet at hun døde to dager senere. Broren til Mons, Ole Aslaksen Somby, døde noen dager etter ankomsten til arresten i Alta. I Alta ble vitner avhørt, de tiltalte ble forhørt og den første dommen avsagt. Saken ble endelig avgjort i dom i Høyesterett 7. august 1854. Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby ble halshugget 14. oktober 1854, mens de andre opprørerne fikk fra livstidsstraff til noen få dagers fengselsstraff.

Ved Statsarkivet i Tromsø har vi mange kilder som belyser hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva som skjedde etterpå. Vi har kopiboka etter presten, med kopi av hans utgående brev, og originalen bevart sammen med andre dokumenter og avhørsprotokoll fra den påfølgende rettergangen. Kirkebøker og folketellinger forteller oss om enkeltpersonene, deres familier og slektstilhørighet. Samisk arkivs kildetilfang springer spesielt ut fra samiske privatarkiver, men også kopi av arkiv, for eksempel mikrofilm av offentlige arkiver fra Justisdepartementet, Kriminalkontoret A om "Urolighedene i Kautokeino nov 1852". Statsarkivet i Tromsø og Samisk arkiv ønsker med denne utstillingen å synliggjøre disse kildene.

Da opprøret var slått ned, ble de senere tiltalte, med unntak av noen som rømte, samlet i stabburet på prestegården i Kautokeino og derfra sendt puljevis til Alta. Man fikk også tak i de som rømte.

I perioden fra 15. november 1852 til 25. mai året etter ble vitner og de tiltalte forhørt om hva som hadde skjedd og rettsak avholdt.

Innstilling til dom ble lagt frem 27. juni 1853, mens dom i underretten falt først 6. august samme år. Det var allerede da klart at saken skulle prøves i Høyesterett, og der falt dom 14. februar 1854. Med unntak av to søkte alle om benådning, og beslutning om dette falt 7. august 1854.

Aslak Jacobsen Hætta, Mons Aslaksen Somby, Lars Jacobsen Hætta og Aslak Pedersen Rist ble overført til fengsel i Tromsø etter at dom falt i Alta. De øvrige som ble dømt til fengsel ble i september 1854 sendt med båt til Trondheim for å sone sine fengselsstraffer der. Lars Jacobsen Hætta og Aslak Pedersen Rist ble også sendt til Trondheim for soning i september 1854. Senere ble mennene oversendt til Akershus festning i juli 1856. Alle som hadde lengre fengselsstraffer, med unntak av de som døde i fengsel og ei av kvinnene, ble benådet i perioden 1862-1868. Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby ble halshugget i Bossekop 14. oktober 1854.

Kautokeino heter Guovdageaidnu på samisk og betyr blant annet midtveis. Kautokeino ligger midt i mellom Alta på norsk side, Muonio på finsk side og Karesuando på svensk side. Gjennom Kautokeino gikk det også vinterveier til Kvænangen, Lyngen og Nordreisa.

Kart over Kautokeino og Karasjok 1842. Fra: Rode, F
Kart over Kautokeino og Karasjok 1842. Fra: Rode, F

Etableringen av Kautokeinosamfunnet, med embedsmenn og landhandel med gjestgiveri må sees som et forsøk fra norske myndigheter på å innlemme vidda i Norge. En av grunnene var grenseforholdene til Russland/Finland og en annen var den religiøse vekkelse, Læstadianismen, som ikke bare foregikk i Kautokeino.

Tettstedet

Kautokeino bestod på midten av 1800-tallet av noen få hus og rundt femti boder på stolper. Disse fungerte som stabbur og lager for samene som oppholdt seg i Kautokeino i perioder av året, for eksempel ved ting- og markedsdager. Alle bodene kunne gi inntrykk av at stedet var større enn det var. Av fastboende fantes det i 1830-årene 8-9 familier som bodde til dels langt fra hverandre og av offentlige bygg fantes kirken, prestegården og skolen.

Kirken

Kautokeino kirke, som ble brent av tyskerne under 2. verdenskrig, var bygget i 1701. Før det hadde man brukt det som senere ble prestegården som kirke. Det var svenskene som bygget kirken og det var bofast svensk prest i Kautokeino mellom 1701 og 1755. Da området ble norsk ble det en del av Kistrand prestegjeld. Med egen sogneprest igjen bosatt i Kautokeino fra 1852 var presten mer tilgjenglig for folk i deres religiøse grublerier, enn den tidligere ordningen med en prest som kom for noen uker hver vinter.

Kautokeino kirke
Kautokeino kirke. Foto: Norges Samemisjon

Menneskene

Befolkningen i Kautokeino i 1852 bestod av et mindre antall fastboende familier, handelsmannen Ruth med familie og tjenestefolk, lensmann Bucht og sogneprest Hvoslef med kone og tjenestepike. På vinteren hadde flyttsamer sine vinterbeiter i området og sognet da til kirken. Det har blitt anslått at det var tilsammen 500-1000 mennesker tilhørende Karasjok og Kautokeino sogn på 1830-tallet, det største sognet i Norge i kvadratmeter.

Handelsmannen

Carl Johan Ruth fikk i 1844 tillatelse til å drive gjestgiveri og landhandel i Kautokeino. Dette var første bevilling til sådant i Kautokeino. Tidligere hadde handelsmenn fra for eksempel Alta sendt sine betjenter til Kautokeino under markedsdagene. Carl Johan Ruth hadde vært betjent før han etablerte seg som handelsmann. Ruth var gift med Hansine Ruth f. Holmboe. De hadde to barn og barn nummer tre ble født i Alta sommeren 1853. Fra desember 1851 bodde Bucht hos ham og presten Stockfleth som var kommet for å roe ned de religiøse. Den nyutnevnte sognepresten Hvoslef med kone bodde der i 1852 før de kunne flytte inn i nyrenovert prestegård. Ruth skal ha gjort det svært godt som handelsmann.

Høystakk
Høystakk. Foto: Norges Samemisjon

Lensmannen

Lars Johan Bucht hadde vært lensmann i Sverige, men blitt dømt for forsømmelse i tjenesten og flyktet. Buchts familie ble boende i Sverige. Tidligere lensmenn hadde vært lokale fastboende samer, den siste var blitt sparket av presten Stockfleth i 1851 fordi han tilhørte de vakte. Bucht var midlertidig lensmann i Kautokeino.

Presten

Fredrik Waldemar Hvoslef (1825-1906) ble utnevnt som prest i det nyoppretta prestegjeldet i november 1851, og holdt sin første preken i kirken 2 påskedag 1852. Han hadde lært samisk under studiene av tidligere sogneprest Stockfleth, men klokkeren Clement Gundersen rettet på prekenene før de ble holdt. Hvoslef var gift med Alette Kathrine Frost. Hun var høygravid i november 1852 og fødte en sønn, Jens, som døde 1 måned gammel 15. januar 1853. Hvoslef var sogneprest i Kautokeino til 1857 da han ble tilsatt som styrer ved lærerseminaret i Tromsø hvor han senere ble både stiftsprost og biskop. Han avsluttet karrieren som biskop i Bergenhus stift.

Skolen og prestegården
Skolen og prestegården. Foto: Sophus Tromholt, UB i Bergen

På to områder ble Kautokeino-samene rammet i 1852: I februar ble flere samer dømt for uroligheter i Skjervøy kirke sommeren 1851. Bøtene ble oppgjort med inndraging av reinsdyr som ble solgt videre på auksjon. Dette skjedde også i etterkant av Kautokeino-opprøret; rein ble konfiskert og solgt på auksjon våren 1853 for å dekke utgiftene til varetekt og prosess i Alta. Statens representanter regnet en families rein sammen uavhengig av hvem i familien som eide den, slik at også barn og ektefelles særeide rein ble regnet med når man inndro rein for auksjon. Dette rammet ikke bare familien i øyeblikket, men det svekket også barnas grunnlag for egen reinflokk i framtida og vanskeliggjorde opprettholdelsen av sosial posisjon.

Forhandlinger mellom Norge-Sverige og Finland-Russland kulminerte med at grensen mot Finland ble stengt 15. september 1852 for all flytting av rein. For reindriftsfamiliene som var vant til å operere i et landskap uten grenser, ble dette et stort hinder i utøvingen av reindriftsnæringen.

Rein etter båt. Foto Norges Samemisjon
Rein etter båt. Foto: Norges Samemisjon

Siida

Opprørerne i Kautokeino i 1852 kom stort sett fra samme siida/reinby. Kautokeino blir i de eldste skriftlige kildene betegnet som en samisk siida. Selv om svenskene i 1674 opprettet Kautokeino som eget prestegjeld med bofast prest, egen kirke ble reist i 1701 og egen tingstue i 1721, altså at statlige forvaltningsinstitusjoner og offentlighetspersoner kom på plass, var reindriftssamene i Kautokeino i første halvdel av 1800-tallet fortsatt i et typisk siida-samfunn.

Familien var grunnenheten i det samiske samfunnet. Familien kunne omfatte mann, kone, barn og eventuelt tjenestedreng eller tjenestejente. Flere familier dannet til sammen en siida/reinby. Som regel var familiene i en siida i slekt med hverandre. Som oftest var det familiene til et antall brødre, men av og til også søstre, som dannet en siida. Ordningen var imidlertid ikke mer rigid enn at også andre, for eksempel drenger, kunne bytte tilhørighet fra en siida til en annen.

Hver siida hadde en leder. Lederens oppgaver var begrenset til å samordne forhold som gjaldt gjeting og ellers arbeid med rein. Det var vanlig å holde reinsdyrene samlet i en stor flokk om vinteren. Det ble med det lettere å gjete flokken mot rovdyr.

Reinsdyrene tilhørte enkeltpersoner i familien. Det var vanlig at jenter og gutter alt ved dåpen fikk reinsdyr fra foreldre og faddere. Personlige reinmerker ble tildelt den enkelte og alle rein med dette merket og deres avkom, forble den enkeltes eiendom. Dette gjaldt også når kvinner giftet seg. I reingjetingen var kvinner og menn likeverdige partnere. Den som eide rundt 200 dyr,  kunne ifølge forskere leve godt av næringen.

Personene som deltok i opprøret i november 1852, sluttet seg sammen i en stor siida i månedene like før opprøret. Motivet var fra først av at gruppen da lettere kunne hjelpe Ellen Skum, som var ettersøkt fordi hun ikke hadde sonet sin dom for deltakelse i kirkeuroen i Skjervøy sommeren 1851. Etter hvert var det fellesskapet i troen som motiverte flere til å flytte til storsiidaen. Det var også sterke familiebånd mellom de fleste i gruppen.

Siidaen ble etter hvert langt større enn vintersiidaene vanligvis var. Etter opprøret i november 1852, der svært mange fra siidaen ble arrestert for kortere eller lengre tid, ble det store problemer med gjeting av reinflokken.

Reinflokk
Reinflokk. Foto: Norges Samemisjon

Beiteområder

Reindriftssamene i Kautokeino hadde sommeropphold i Hammerfest, Alta-Talvik, Loppa, Skjervøy, Kvænangen og deler av Lyngen. Ute ved kysten delte de større vintersiidaene seg i mindre sommersiidaer, oftest i enheter som omfattet reinen til den enkelte kjernefamilie. Kystområdene hadde gode beiteforhold og mindre insektsplager enn vidda sommerstid. Reinen fikk gå i fred fram til juli måned. Da begynte man å melke den igjen.

I august/september ble reinflokkene flyttet tilbake til vidda, og de små siidaene samlet seg igjen til en større vintersiida. Området rundt Kautokeino gav gode beitevilkår om vinteren når det var lite snø og det ikke dannet seg isteppe under snøen. Ble det vanskelige beiteforhold, var barskogen like over grensen til Finland (under russisk styre fra 1809) attraktivt vinterbeiteland. Reindriftssamene i Kautokeino kunne òg ta reinene gjennom Finland og inn på svensk område, men foretrakk barskogen i Finland fordi det var kort vei dit.

Hvilende reinflokk
Hvilende reinflokk. Foto: Norges Samemisjon

Grenseforhold

Kart over Finnmark 1868. Fra: Wulfsberg, Chr. M.
Kart over Finnmark 1868. Fra: Wulfsberg, Chr. M.

Kautokeino ligger i et grenseområde som har vært preget av stormaktspolitikk. Bygda ble ved grensetraktaten av 1751 norsk territorium, og reindriftssamene der ble norske statsborgere. Før dette var bygda administrert fra svensk side. Nabolandet Finland var fram til 1809 en del av Sverige og kom deretter under russisk styre. Norge og Sverige var i union i perioden 1814–1905. Forholdet mellom Norge-Sverige og Russland var en viktig del av stormaktspolitikken, og forholdet ble reservert fra norsk-svensk politisk ledelse etter hvert som Russlands politiske makt vokste. Deltakerne fra den norsk-svenske regjering i forhandlingene om den norsk-russiske grensen var svært skeptiske til det de mente var den russiske regjerings egentlige motiver. Russland ble av Sverige (med støtte fra England) tillagt aggressive mål i nordområdene. Denne holdningen var med på å skape et dårlig forhandlingsgrunnlag. Det hele kulminerte med at grensen mot Finland ble stengt 15. september 1852 for all flytting av rein. Kautokeino-samene ble dermed utestengt fra vinterbeitene i barskogene i Finland som de hadde benyttet i generasjoner. Reindriftssamene benyttet også barskogene i Sverige som vinterbeiteland, og da førte de reinen gjennom finsk område til beiteområdene på svensk side. Det ble med grensestengingen svært arbeidskrevende å flytte reinen til barskogene på svensk side. Vinteren 1852/53 hadde reinen derfor tilhold i bjørkeskogen på norsk side hele vinterperioden, en løsning som gav mager rein og ikke var holdbar på sikt.

I 1846 fikk man i Kautokeino for første gang høre om den svenske presten Læstadius' vekkelse. Det gikk rykter om at folk var blitt "tullinger" og "vakte". I 1847 var Lars Jacobsen Hætta i Karesuando sammen med faren til Anders Pedersen Bær, og onkelen, kirkevergen Mathis Mathisen Hætta.

Vinteren 1847/48 sendte Læstadius seks predikanter og sin egen datter til Kautokeino med noen av sine samiskspråklige prekener. Allerede samme vinteren erklærte noen av innbyggerne i Kautokeino at de var "gjenfødt". En av de som etter dette kutta ut alkoholen var Mathis Jacobsen Hætta, gift med Elen Aslaksdatter Skum.

Rundt påsketider 1848 besøkte Anders Pedersen Bær Karesuando, sammen med to kvinner. Senere besøkte stadig flere Karesuando, og flere som ble "vakt" ble omvendt og "født på ny". Anders Pedersen Bær fungerte etter dette som "åndelig lekprest" i Kautokeino. Neste vinter kom predikantene fra Karesuando på besøk igjen. De som ble "gjenfødt" og "åndelig" kjente en dyp glede, som fikk kroppslige utslag i sang, dans og hopping. På denne måte fikk folk i Kautokeino kjennskap til rørelsen.

Forståelsen av Læstadius' lære

Noen av de "vakte" betraktet seg selv som syndfrie. Dermed kunne de av egen kraft bli hellige og fullkomne Guds barn. Prestene rapporterte at de drev med tungetale, og at de leste Bibelen og de religiøse skrifter de hadde tilgjengelig flittig. Det kom til konfrontasjoner med prestene, der prestene ble konfrontert med om de var "åndelige", og at de måtte omvende seg. De "vakte" skilte skarpt mellom den menneskelige og guddommelige lov, den guddommelige lov kunne ikke betjene den menneskelige. Ifølge deres lære krevde ikke skriften at mennesket skulle rette seg etter de borgerlige lover. Noen av de gjenfødte sa om seg selv at de sto over Guds sønn og Gud; de eide nøkkelen til himmel og helvete, og kunne dømme og fordømme menneskene på jorden.

Omvendelse og uro i kirkene

Det ble rapportert om økende uro i kirka i Kautokeino våren 1851, og uroen spredde seg til kirka i Skjervøy om sommeren, der noen flyttsamer fra Kautokeino forstyrret konfirmasjonen og prøvde å omvende presten. Åtte av opprørerne ble anmeldt, blant dem Mathis Jacobsen Hætta, Elen Aslaksdatter Skum, Rasmus Rasmussen Spein, Aslak Pedersen Rist, Ole Aslaksen Somby og Aslak Jacobsen Hætta. Med unntak av Elen Aslaksdatter Skum ble alle arrestert, og i november 1852 satt fortsatt Mathis Jacobsen Hætta og Rasmus Rasmussen Spein i fengsel i Tromsø.

Urolighetene i kirka i Kautokeino tiltok høsten og vinteren 1851/52. I oktober kom presten Stockfleth til Kautokeino. Han hadde oversatt Det nye testamentet og andre religiøse skrifter til samisk og var respektert av samene, så norske myndigheter trodde dette ville roe ned situasjonen. Da Stockfleth benektet at han delte de åndeliges tro, ble han erklært å høre djevelen til, og han ble utskjelt hånet av lederne for de "vakte".

Selv om urostifterne fra Skjervøy var i arresten, kom det nye urostiftere til. I februar 1852 var det rettssak. I tillegg til tiltalen mot urostifterne fra Skjervøy, ble 16 nye personer tiltalt for liknende lovbrudd. 22 av de tiltalte ble dømt, den strengeste dommen var to års straffearbeid. Biskop Juell kom til Kautokeino i februar 1852. Han sendte et brev til Læstadius der han ba Læstadius om en erklæring om at han ikke støttet de "vaktes" ideer. I sitt svar la Læstadius skylda på den manglende kristendomsundervisningen i Kautokeino.

I april kom presten Hvoslef, og Stockfleth forlot da Kautokeino. Fram til november 1852 var det etter forholdene rolig i Kautokeino og Skjervøy, så angrepet den 8. november kom overraskende på det norske samfunnet.

Vårt ønske er å gjøre flere oppmerksomme på kildene som finnes om Kautokeino-opprøret og om personene som var involverte. Vårt primære kildemateriale er rettsdokumentene, med fokus på de som ble tiltalt og dømt, og det som finnes tilgjengelig på Digitalarkivet.no.

Kildende som omhandler Kautokeino-opprøret har vært gjenstand for mye forskning både hos arkivskaper og etter at materialet kom til Arkivverket. I mange kilder har teksten blitt understreket eller kommentert. I kopiboka etter Sognepresten i Kautokeino er for eksempel alle brev gjeldende Kautokeino-opprøret merket "opprøret" med rød fargeblyant. Hvem som gjorde det, eller når dette ble gjort, er vanskelig å si.

Protokoller-1
Protokoller

Maktens dokumentasjon

Kildene vi her presenterer viser i stor grad det som var norske myndigheter og embetsmenns syn på hva som skjedde, ikke de tiltaltes eller øvrighetens forklaring på hvorfor. Det var tolk til stede under forhørene, men det er ikke spesifisert hvem som ble tolket eller hvor godt de behersket norsk. Vi kan ikke vite om de tiltalte faktisk skjønte hva de ble spurt om, eller sa det som står referert. I tillegg er forhørene referert summarisk, det vil si at det ofte står at vedkommende var enig i forrige avhørtes forklaring. Vi kan ikke vite om vedkommende var det, eller hadde forbehold eller opplysninger som faktisk skilte seg ut, men som referenten anså som uinteressante å protokollføre.

I arkivet til Justisdepartementet finnes det to arkivbokser som er merket "Urolighedene i Kautokeino nov. 1852". Dokumentene derfra er avfotografert og finnes på mikrofilm. I forbindelse med denne nettustillingen, er mikrofilmene blitt skannet og dokumentene gjort tilgjengelig.


Vi har i liten grad drevet ny forskning i arkivmaterialet. Vårt fokus er å få frem kildene vi har, ikke skrive historien på nytt. Vi har derfor valgt å legge ut en kildeliste som også inneholder litteratur.

Aktuelle arkiv:

Samisk Arkiv:
Frette, Tor, privatarkiv
Zorgdrager, Nellejet (grunnlagsmateriale til De rettferdiges strid, Kautokeino 1852), privatarkiv
Dagbok fra emissær Erik O. Limas besøk hos fangene i Bosekop 1854, kopiarkiv

Statsarkivet i Tromsø:
Sognepresten i Kautokeino
Biskopen i Nord-Hålogaland
Sorenskriveren i Alta/Fogden i Alta
Fylkesmannen i Finnmark
Handelsmann Ruth, privatarkiv (etter hans død)
Norges Samemisjon, privatarkiv

Riksarkivet:
M0021 og M0022 Urolighedene i Kautokeino nov 1852, 1851-1884, Kriminalkontoret A, Justisdepartementet. Kopi av mikrofilm finnes også i Samisk arkiv.


Statsarkivet i Trondheim:
Fangeprotokoll for 1854, Trondheim tukthus
Tukthuuscomisjonens forhandlingsprotokoll nr. 2 1848-1872, Trondheim tukthus

Universitetetsbiblioteket i Bergen, Billedsamlingen:
Sophus Tromholt: UBB-TROM_016, UBB-TROM_23, UBB-TROM_42

Litteratur:
Bær, Anders Persen: "Erindringer 1825-1849". Første gang trykt i Norvegia Sacra 1926 og oversatt til norsk av J. Qvigstad. Senere trykket på samisk i Hætta, Lars Jacobsen og Bær, Anders Pedersen: Muitalusat. Beretninger om forholdene i Kautokeino før år 1850. Universitetsforlaget 1958
Hætta, Lars: "En beretning om de religiøse og moralske forhold i Kautokeino før den læstadianske vækkelsen". Første gang trykt i Norvegia Sacra 1923 og oversatt til norsk av J. Qvigstad. Senere trykket på samisk i Hætta, Lars Jacobsen og Bær, Anders Pedersen: Muitalusat. Beretninger om forholdene i Kautokeino før år 1850. Universitetsforlaget 1958
Keskitalo, Alf Isak: Guovdageainnu suohkangirji Kautokeino sognebok, 1998
Kristiansen, Roald E.: "Kautokeino- opprøret 1852". Forelesning ved Høgskolen i Bodø i september 1999. Publisert på http://www.love.is/roald/kautokeino1852.htm
Mykland, Liv: Håndbok for brukere av statsarkivene. Universitetsforlaget 2005
Rode, Fredrik; Optegnelser fra Finmarken samlede i Aarene 1826-1834 og senere udgivne som et Bidrag til Finmarkens Statistik. Skien 1842
Steinlien, Øystein: "Læstadianismen som et religiøst svar på asymmetriske sosiale og materielle forhold. Alt mellom himmel og jord." Skrifter fra Norsk lokalhistorisk institutt, nr. 39, 2003
Strømstad, Alf og Fors, Kristian: Slekter i indre Finnmark. De eldste generasjoner. Hvalstad 2006 
Tromholt, Sophus: Under Nordlysets straaler. Skildringer fra Lappernes land. Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn) Kjøbenhavn (1885)
Wulfsberg, Chr. A: Om Finmarken. Cappelen Christiania 1867
Zorgdrager, Nellejet: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samisk motstand mot norsk kolonialisme. Vett og Viten as og Norsk Folkemuseum 1997