Brenneridrift i Innlandet
I magasinet til Statsarkivet i Hamar oppbevares arkivene etter brenneribedriftene Atlungstad/Hedmark Frøforretning og Brenneri, Sælid- , Vang-, Løiten-, Brumunddal-, Romedal-, Tangen-, Gaupen-, Hvam- og Strand brennerier. Arkivene til Nederkværn Brænderi og det private Vik Brænderi på Tangen mangler for at listen skal bli komplett for brennerifylket Hedmark.
En oppgave fra 1855 forteller at 60% av all brennerivirkesomhet i landet var samlet i Hedmark. For å kunne berette brennerinæringens historie er det viktig at arkivet til næringens bransjeforening, Brenneriforeningen som regulerte kvoter for råspriten, er bevart. Dette arkivet er også tatt vare på i Statsarkivet i Hamar. Til sammen finnes det i overkant av 120 hyllemeter med brenneriarkiver i statsarkivet. Arkivene etter brenneriene på Hadeland, Gjøvik/Toten og på Lillehammer oppbevares på museene i de respektive lokalmiljøene.
Historien til brennerinæringen dreier seg ikke bare om gründere, kapital, politikk og akevittmerker; det handler også om arbeid og arbeidsgangen i jordbruket. Brennerisesongen varte som regel fra oktober til mars/april noe avhengig av bøndenes og andelshavernes behov for å levere potet eller avrens som det heter på fagspråket.
Brenneridriften var en integrert del av landbruksnæringen, og hensikten var å skape verdier for hele jordbrukssamfunnet. Bøndene fikk levert avfallspotet og unngikk tap på avling. Mange av brenneriene opprettet i etterkrigstiden tilleggsfunksjoner som frørenserier som også var et viktig gode for andelshaverne. De som hadde arbeidsplassene sine i jordbruket, jobbet på gardene i onnene i sommerhalvåret og på brenneriet i vinterhalvåret. Denne sesongvekslingen skapte arbeid for mange.
Arbeidsdagen på brenneriet startet på 1960-tallet kl. 07, men den som skulle fyre opp kjelen, måtte møte en time tidligere. Jobben ble gjort med faste arbeidslag på fem mann i hvert skift noen avhengig av størrelsen på produksjonen. I hektiske perioder kunne det gå flere skift slik at produksjonen gikk hele natta. Arbeidet var hektisk, rutinene faste og arbeidsoppgavene atskilte.
I brenneriet var det også viktig med daglig reingjøring. Mange forteller om et trivelig arbeidsmiljø med mange muntre replikker, selv om susingen i damprørene i produksjonslokalet var plagsom. De som leverte til brenneriet, kan bli ganske lyriske i skildringen av tidlige, kalde høstmorgener med tåkeflak over Mjøsa på vei med et lass potet.
Det som er interessant i dag, er at brennerinæringen ikke lenger bare knyttes til landbrukspolitikk og sosialpolitikk, men like gjerne til reiseliv og kulturarv.
Hør på NRK Radio Hedmark og Oppland hvor førstearkivar Cæcilie Stang beretter om brennerivirksomheten i innlandet.
Litteratur
Stang, Cæcilie : «Det de brant for», Hedmark Frøforretning og Brenneri A/S, 1958-1999. HFB 2000.