Kronikk: De rettsløses rettigheter

Behandlingen av de såkalte tyskerjentene er en skamplett for den norske stat, det er det ingen tvil om. Men å hevde at Arkivverket har inntatt en beskytterrolle som hindrer rettmessig innsyn, slik BTs politiske redaktør gjør 26. oktober, er både feil og urimelig.

Arkiver er kilde til viktig kunnskap, og tilgjengeliggjøring er en sentral del av Arkivverkets samfunnsoppdrag. Vi ønsker at forskere, forfattere, filmskapere og journalister bruker arkiv til å undersøke og formidle, og vi tilrettelegger for dette så langt vi kan. Mye er tilgjengelig for alle, men noe vurderes som så sensitivt at innsyn må begrenses av hensyn til de som er omtalt. Arkivet etter Statens interneringsleir på Hovedøya er et slikt arkiv. Det betyr ikke at innholdet i dette arkivet er ukjent eller at ingen får se det. Men særskilte krav gjelder, og «De rettsløse»-regissør Lena-Kristin Kalle oppfyller ikke disse.

La det ikke være noen tvil: De offentlige arkivene om Statens interneringsleir for kvinner har tilgangsbegrensninger av personvernhensyn, ikke for å holde overgrep hemmelig. Fordi opplysningene om de enkelte kvinnene er sensitive, er de ikke åpent tilgjengelige. Derimot kan de sees av de som har et rettmessig grunnlag: forskere, kvinnene selv og deres barn. Slike innsyn har resultert i at betydelig kunnskap om behandlingen av kvinnene er blitt kjent gjennom bøker og rapporter, og førte også til statsministerens unnskyldning i 2018.

Forskjellen mellom forskere og filmskapere/journalister er at forskere har lovpålagt taushetsplikt. De kan ikke kontakte personene i arkivene eller bidra til deres identifisering, men kan formidle generell kunnskap. Journalister har ingen slik forpliktelse, og lovverket gir dem heller ikke innsyn i taushetsbelagt materiale. Personene selv kan selvsagt se opplysningene som gjelder dem.

Når Eirin Eikefjord etterlyser svar på hvilken rolle staten spilte, kan dette ikke gis gjennom eksponering av enkeltskjebner. Ikke før 2030, i hvert fall ikke på den måten Kalle ønsket. Dette er ikke tåkelegging. Alle som er omtalt i et statlig arkiv, skal være trygge på at deres sensitive opplysninger ikke er tilgjengelige for innsyn – så lenge de lever.

Arkivverket bestemte ikke disse tilgangsbegrensningene på egen hånd. I 2013 oppnevnte Riksarkivaren en arbeidsgruppe som vurderte forlengelse av taushetsplikten for Landssvikarkivet og andre arkiver fra 2. verdenskrig. Utvalget besto av Arkivverket, UiO-professor Eivind Smith, og direktør Guri Hjeltnes, direktør for HL-senteret. De konkluderte at personvernet og samfunnets kunnskapsbehov best kan ivaretas ved å gi forskere innsyn. I 2014 forlenget Riksarkivaren taushetsplikten til 2030.

Arkivverket legger til rette for at journalister og filmskapere formidler vår historie. Også Kalle har fått hjelp. Selv om hun ikke fikk fri adgang, fikk hun tilgang til over 50 sladdede mapper. Likevel registrerer vi at filmen fremstiller Arkivverket som en portvokter med skjulte motiver, et inntrykk som BT også viderebringer. Dette kan ikke stå uimotsagt.

Filmen gjengir en «rekonstruert telefonsamtale» med en saksbehandler i Riksarkivet, ikke en «fersk uttalelse».

Rekonstruksjonen baserer seg ikke på lydopptak, men på Kalles notater fra mange år tilbake. Ingen, verken Kalle eller jeg, vet hvem denne saksbehandleren er, eller nøyaktig hvilke ord som falt. Jeg kjenner ikke igjen de holdningene som angivelig blir vist, men jeg kan garantere at utsagnene ikke representerer det Arkivverket står for.

Oppgjør med samfunnets og statens holdninger, og stigmaet som ble påført kvinnene, er viktig, og jeg støtter Kalle i dette. Men pressen og andre interessenter må vente med innsyn i enkeltskjebner. Synet på hva som anses som stigmatiserende, endres over tid, og Arkivverket deltar gjerne i den debatten. Men inntil videre er det vårt ansvar å ivareta de som ikke ønsker eksponering, selv om ønsket om innsyn skjer i beste hensikt.

Av Inga Bolstad, riksarkivar og leder for Arkivverket.

Kronikken var på trykk i Bergens Tidende 4. november 2024.