Skeiv historie - Prostearkiver

Før reformasjonen var prostene lokale ombudsmenn for biskopen. Prosten bisto biskopen i styret av bispedømmet. Etter reformasjonen ble prostene underlagt biskopene på en annen måte. Nå svarte prostene direkte til biskopen, mens prostene selv hadde ansvaret for å følge opp sogneprestene. På 1600-1900-tallet var prosten ofte både sogneprest og prost.

Som regel var det den sognepresten med lengst fartstid som ble valgt som prost i prostiet. Men på 1700-1800-tallet var det også slik at den sognepresten som hadde ansvaret for det største prestegjeldet ble prost. Siden prosten også var sogneprest ble han også fritatt noen sogneprestoppgaver slik at han var i stand til å utføre embetet som prost.

På 1900-tallet og frem til i dag er det prosten som leder prestetjenesten i prostiet og som bistår biskopen i dennes embetsutøvelse. Prosten ivaretar arbeidsgivers styringsrett overfor prestene i prostiet og er nærmeste overordnet for sogneprestene. I 2020 hadde Den norske kirke 93 prostier 

Ved statsarkivene er det flere titalls hyllemeter med arkivmateriale fra prostearkivene. Gode eksempler på dette er journaler, journalsaker, visitaser og kopibøker. I tillegg til dette så har prostene av og til etterlatt seg egne «private» brevsamlinger/korrespondansesamlinger. Statsarkivene har prostearkiv fra 1600-tallet til 1900-tallet. Det varierer en del fra statsarkiv til statsarkiv over hvor mye som er avlevert på 1900-tallet. 

Flere av prostearkivene ved statsarkivene er godt ordnet og i tillegg finnes det gode kataloger. Oversikten vil man da kunne finne i Arkivportalen. Prostearkivene er i varierende grad levert inn til Arkivverket på 1900-tallet. Man bør også være oppmerksom på at deler av prostearkivene ikke har blitt ordnet på detaljnivå, slik at arkivoversikten kan være noe overfladisk beskrevet og lite informasjon vil fremgå av Arkivportalen.no. Det må også presiseres at det er kun arkiver som er avlevert til en arkivinstitusjon som vil fremgå på Arkivportalen.

Statsarkivene har prostearkiver fra 1600-tallet til 1900-tallet. Det varierer en del fra statsarkiv til statsarkiv hvor mye arkivmateriale som er avlevert på 1900-tallet. Det må også bemerkes at siden prosten også var sogneprest at dokumentene ofte er sammenblandet med sogneprestarkivet og at det ikke alltid er like lett å skille fra hverandre. Noen proster har vært flinkere å skille prosterollen fra sogneprestrollen enn andre. Derfor må man være oppmerksom på at det kan finnes prostearkiver i sogneprestarkiver og omvendt. Siden arkivmaterialet er avlevert i varierende grad bør også publikum ta kontakt med det aktuelle prestekontor/kirkekontor for å finne aktuelt arkivmateriale. 

Det kan være krevende å finne frem til opplysninger om skeiv historie/homofili. Ofte bør man ha et navn, dato eller et årstall å gå etter. I noen tilfeller er det hensiktsmessig å søke i avisene ved Nasjonalbiblioteket for så å prøve å finne frem materialet i prostearkivet. Dette kan for eksempel være saker som sognepresten har oversendt til prosten i forbindelse med homofilt samliv. Eller det kan være saker som prosten selv har sendt direkte til biskopen. Som lokal embetsmann med flere samarbeidspartnere fikk ofte prosten/sogneprestene vite om «umoralsk» samboerskap eller kjærlighetsliv mellom personer av samme kjønn.

Relevante kilder i sogneprestearkivene kan være kopibøker eller journaler. Finner man en sak i journalen vil man da finne et journalnummer. Om man går videre med journalnummeret vil man mest sannsynlig finne saken igjen blant journalsakene. Det er viktig å se geistlige arkiver i en sammenheng, eksempelvis som linjeorganisasjon: sogneprest – prost – biskop – kirkemøter – departement. Her vil man finne saker og sakskomplekser som kan være viktig for skeiv historie. Både proster og biskoper har ofte vært brukt som høringsinstanser i forhold til både kirkemøtet og departementet. 

Selv om de fleste arkivene er fritt tilgjengelige for alle, finnes det en del unntak. Her finner du informasjon om taushetsbelagte opplysninger og om hvordan du kan søke om innsyn i materiale som er unntatt offentlighet.